Utlendinger redder Finnmark

Det er høst i Båtsfjord. Gyllen lyng og snø i skjønn forening, så ren luft at du kan se nesten til himmels. Måkene hyler ustanselig, og gamlemor med rullatoren forbereder seg på nok en vinter av den typen bare Finnmark kan oppvise. Det er 18 mil til nærmeste by, og vi er så langt nord vi omtrent kan komme.

På havet er sjøen stille, men i kuttehallen på Aarsætherbruket lengst inn i fjorden går maskinene for fullt. Fisk tyter inn i en endeløs mengde, folk står tett i tett langs samlebåndet klar med kniven. I den grad det prates, er det på et språk vi ikke forstår et ord av. Det lukter fisk.

TAMILENE FORSVINNER

Saroginidewi Rawi er femte kutter på båndet nærmest vinduet. Vi ser henne straks vi kommer inn. Rawi og en rad med kvinner som vi først tror er norske. Det er de ikke, de er finner alle sammen. Med blikket stivt festet på fisken, med øreklokker mot bråket, og med begrenset interesse for fotografering. Jobben er å gjøre den sprelske barentstorsken om til en passe stor rektangulær filet, klar for frysing og avreise USA eller det europeiske kontinentet. På akkord.

Gulvet er vått og glatt med innslag av fiskeslo, jeg tviholder på kameraet og tenker ved meg selv at her skulle sønnen min ha vært; han hater torsk. Men jeg elsker den og henger så godt jeg kan i skjørtene på guiden min. Vi har alle hvit frakk, blå plastsokker og kyse. I beste EØS- ånd.

- Hvorfor er det ikke noen nordmenn her?

Daglig leder av Aarsæther Båtsfjord A/S, Jan Roger Eriksen, drøyer før han snur seg og svarer:

- Det er for kjedelig. Vi har prøvd all verdens miljøtiltak. Stoler med regulerbar høyde, varme i gulvet og pauserom med internettilkobling. Men de vil ikke. Det er håpløst.

Aarsæther Båtsfjord er ett av fire fiskebruk i Båtsfjord, de andre ligger som perler på en snor langs kaia utover Båtsfjorden. Annen industri finnes nesten ikke. Hit kommer egne båter, hit kommer russertrålere og hit landes fisk fra store deler av Barentshavet. Av en befolkning på 2.500 innbyggere, har nærmere 600 sine arbeidsplasser i fiskeindustrien. Ikke rart stedets pølsebu går så det suser.

Båtsfjord-brukene har ellers klart det mange av de andre nordnorske fiskeværene ikke har gjort; det har holdt på brukene, holdt på fisketilgangen og ikke minst: De har fortsatt folk til å ta seg av fisken. Som sjefen sier det: - Vi kaprer fisk i et knallhardt marked. Hadde vi hatt enda flere ansatte, kunne vi produsert enda mer.

ALLE SLUTTER

Av en arbeidsstokk i produksjonen på 138 ansatte, er det store flertallet utlendinger, tiden da finnmarkingene selv fylte fiskehallene er for lengst forbi. Det er finnene som dominerer, ellers står russere, tamiler, færøyinger og en svenske på lønningslista. Og altså i den tyngste delen av arbeidet; kuttingen av fisk, er det bare to norske. De fleste er finske kvinner.

- Problemet er at folk slutter hele tiden. Det tar et halvår å lære opp en kutter, vi bruker masse penger på kontinuerlig opplæring av folk, sier Eriksen. Når tre begynner, slutter en.

For noen år siden var svenskene den store bufferen for fiskebrukene i Båtsfjord og resten av Finnmark. Da de dro hjem ble redningen alle flyktningene som kom til Norge og Nord-Norge. Til lille Båtsfjord kom det flere hundre tamiler. De reddet fiskeindustrien, men nå har de fleste av dem spart seg opp penger og dratt sørover, som finnmarkingene gjør.

Rawi sier at hun liker seg, selv om nesten alle de andre tamilene er reist. Hun har mann og tre barn som har funnet seg til rette i det kalde mørket. Hun har vært i Norge i fem år, tre av dem i Båtsfjord. - Og jeg liker jobben, sier hun lavmælt og på ganske godt norsk.

Etter tamilene kom finnene. - For mange, sier daglig leder, til tross for at hele samlebåndet trolig hadde gått i stå uten dem. De finske kvinnene sier ingenting, de jobber. På akkord.

MYSTISKE FINNER

Eriksen mener det er svært viktig at de nye folkegruppene lar seg integrere i det lille fiskesamfunnet, ellers går det ikke med så store kulturforskjeller. Mange har aldri sett en fisk når de kommer. Bedriften har egne folk som skal hjelpe folk til rette, og tilbud om innkvartering i leiligheter eid av Aarsæther i en rød husrekke rett ved siden av bruket. Bak der igjen ligger butikken.

- Men finnene holder seg for seg selv, de snakker nesten bare finsk og de drar til Finland så snart de har fri. Vi tilbyr norskkurs, men de kommer ikke. De har til og med finsk brød med seg når de kommer tilbake.

Dersom Aarsæther kunne velge, ville fiskeribedriften heller økt kvoten med russere til bruket. - Den russiske arbeidskraften er veldig bra. Russerne er vant til det tøffe klimaet, de har kanskje jobbet med fisk, og de vil gjerne lære norsk. De vil også etablere seg her. EØS-reglene gjør det imidlertid umulig å ansette russere på fast basis. Vi håper norske myndigheter snart skjærer gjennom og lar dem komme hit som andre EØS-borgere gjør. De har mer å gjøre her enn for eksempel en spanjol eller italiener.

Dimitri Zinchenko er en av i alt seks russere hos Aarsæther. Han kom som lærling i sommer fra Arkangelsk, og er med på en utveksling mellom norske og russiske lærlinger gjennom fiskerifagskolen i Vardø. Fordi han er lærling regner han med å få bli i tre år, ellers hadde det vært ut igjen neste sommer. Han og de andre russerne har funnet seg godt til rette og får godt skussmål fra bedriften og av klubbformann Sørensen.

OVALE SYKEMELDINGER

Problem nummer to for fiskebrukene i Båtsfjord er et svært høyt sykefravær. Hos Aarsæther er det til tider nesten 20 prosent.

- Det betyr vel at det er hardt arbeid?

- Vel, det rare er at det alltid topper seg mot helger og høytider. Såkalt ovale sykemeldinger er noe av det verste vi har å hanskes med, sier Eriksen. Han sier han har følelsen av at folk ser retten til egenmeldinger mer som permisjonsrettigheter enn som melding om sykdom. - Folk som kommer for å si opp, forteller samtidig hvor mange egenmeldinger de har igjen. Det har gått så langt at jeg nekter å ta hensyn til sykemeldinger fra folk som har sagt opp.

- Men det er vel ikke lov?

- Nei, det vet jeg, men problemet er så stort at nå må noen si ifra. Jeg får heller tåle en sak for Arbeidsretten. Jeg tror det beste hadde vært et system med karensdager, som de har i Finland.

FISK UTEN STATUS

Det er vanskelig å finne noen norske ungdommer i Båtsfjords fiskeriindustri. Men vi finner en; Kai Sørensen har arbeidet hos Aarsæther etter at han hoppet av videregående skole for fem år siden. Han startet på samlebåndet, og har etter hvert blitt hovedtillitsvalgt for de ansatte, med deler av uka satt av til fagforeningsarbeid.

- Det er ikke status blant folk her i Båtsfjord å ta jobb på et av fiskebrukene. Kameratene mine drar heller sørover. Det er ikke mulig bare å skylde på lønna, for den er ikke så verst, sier Kai. Alle i produksjonen jobber akkord, med en minstelønn fra 100 kroner i timen til maksimalt 165 kroner timen.

Tillitsmannen har ellers nok å henge fingrene i. De mange nasjonalitetene gjør at han må få oversatt informasjon til flere språk, blant annet finsk. - Det er ikke så lett for klubben, når den største folkegruppen holder seg for seg selv og ikke skjønner hva vi sier. Det er lettere med russerne, de vil lære og de snakker litt engelsk.

Sørensen vil gjerne også markere at han ikke er enig i sjefens syn på sykdom og sykemeldinger. - Selvfølgelig regner vi jo med at folk er syke når de sier det, sier han. Selv satser han på å bli fagforeningsmann på høyere plan, og er forberedt på å flytte vekk fra Båtsfjord, til Kirkenes der forbundet hans har kontorer.

KINESERNE KOMMER

Kampen om « det hvite gullet» i Barentshavet har for lengst blitt global. Og ujevn tilgang på råstoffet gjør produksjonen uforutsigelig. Selv om Båtsfjordbruket regner med full drift, er det andre som varsler permitteringer.

- Hvordan ser du på mulighetene og utfordringene for dere?

- Etter flere år med underskudd, har konsernet (Aarsæther består av fire fiskebruk) valgt å investere i nytt utstyr som blant annet gjør nattskiftet overflødig. Likeledes har konsernet investert i et helt nytt anlegg i Vardø. Jeg ser for meg at vi kan automatisere produksjonen i større grad og kvitte oss med det kjedeligste arbeidet. Slik vil arbeidet bli mer attraktivt og arbeidskraften mer stabil. Vi kan få ned utgiftene til den evige opplæringen, sier Eriksen.

Eriksen ser også at kampen om fisken hardner til og at et fjerntliggende land som Kina er blitt en stor konkurrent. De seiler fisken herfra til Kina, der folk gjør jobben til en brøkdel av våre lønninger. - Jeg tror de små brukene i Finnmark må være svært aktive hvis de skal klare seg, sier han.

Båtsfjordmannen har ellers tro på større produksjon av ferske fiskeprodukter til eksport. Han ser for seg trailerlaster med fersk fisk til EU-landene. I dag er nesten all eksport frossen vare.

- Og finnmarkingene, kommer de tilbake ?

- Vel, jeg håper omstillingen i produksjonen vil gjøre arbeidet mer attraktivt. Men jeg tror nok vi fortsatt må satse på utlendingene, sier han.

Mens vi går ut og sjekker om måsen fortsatt er norsk.