Ut av Norge med statens hjelp

Det startet for fire år siden i Kietaviskes i Litauen. Det norske parkettselskapet Boen Bruk A/S fra Vest-Agder etablerte sagbruket UAB Dominga Mill. De baltiske arbeiderne som ble ansatt skar staver som ble sendt til parkettproduksjonen selskapet driver nord for Kristiansand. Statens Nærings og Distriktsutbyggingsfond, SND, gikk inn med 3,4 millioner kroner i selskapet, og blir stående med 40 prosent av aksjene.

Virksomheten er vellykket, tre år senere er sagbruket i Litauen ett av Europas største leverandører av parkettmaterialer. Det produserer til flere europeiske land, mens Norge fortsatt er det største markedet. Boen Bruk kjøper ut SND ifølge en tidligere avtale, og står som eier av virksomheten.

SKREMT AV NORGE

- De industrielle premissene i Norge er i ferd med å smuldre helt vekk, jeg er skremt av de premissene som legges for norsk industri i dag, sier økonomidirektør Loyd Sandnes i Boen Bruk. Ifølge Sandnes var det rammebetingelsene og spesielt de høye arbeidskostnadene i Norge som gjorde det nødvendig å flagge ut deler av produksjonen til vårt svært billige naboland.

Boen Bruk har i dag 225 ansatte i Norge. Selskapet har redusert staben med 60-70 personer den siste tiden. I stedet har virksomheten vokst i Litauen og i Møllen i Tyskland. Begge steder er arbeidskraften billigere enn i Norge. Sandnes sier bedriften er svært fornøyd med fabrikkene og uteetableringen.

NORSKE ENTREPRENØRER

Omtrent samtidig starter nordmannen Kåre Birkeland det baltiske selskapet Baltikum Constructions, med virksomhet både i Litauen og i Estland. SND investerer fem millioner kroner i prosjektet. Det norske entreprenørselskapet Lønnheim entreprenør blir også med.

Etter en stund går Baltikum Constructions med i et nytt selskap i Litauen, vannkraftverket Baltikum Constructions Hydro. Der investerer SND 1,4 millioner kroner, og blant andre Agder Energi går inn på eiersiden.

NORDMENN VIL IKKE

I den lille bygda Skorgenes på Vestlandet har båtbyggeriet Tresfjord gått konkurs. Det er liten interesse fra norske arbeidere for glassfiberstøping, som virksomheten baserer seg på. Vestlendingen Roar Strømsnes kjøper konkursboet og etablerer Skorgenes Boats. Bare ikke i Skorgenes.

Skorgenes Boats ser dagens lys i den lille litauiske byen Ariogula i 2001. Bare tre personer er igjen i Norge, 45 ansatte lager glassfiberlystbåter i Litauen. I Ariogula er det høy arbeidsledighet, det er stor interesse for å få en jobb i glassfiberindustrien. SND går inn med fem millioner kroner, resten har Strømsnes.

I november starter produksjonen, og de første båtene leveres i mars i år. 20 båter står i ordreboken og skal leveres i løpet av året, mesteparten til norske kunder.

BI TIL LITAUEN

SNDs siste prosjekt i Litauen er et samprosjekt med Handelshøyskolen BI. Med blant annet SNDs investeringer har de to bygd opp en privat handelshøyskole, International School of Management, i Litauens to største byer. Den har foreløpig 700 studenter, og kan ta 2000. For lokalbefolkningen er den trolig ikke noe valg for de fleste, men sponsing fra Statoil og Selvaag gjør at noen plasser blir billigere.

25.000 SVIN

I Latvia dukker det mest originale norske foretaket opp. Den 27 år gamle Skiptvedt-mannen Henrik Mørch Eek kjøper et tidligere kollektivbruk med en årsproduksjon på et par tusen griser, og setter i gang griseproduksjon. Sammen med SND, som investerer 4,5 millioner kroner, bygger han opp en topp moderne grisefarm etter danske prinsipper.

25.000 slaktesvin med datastyrt vann- og matforsyning ser dagens lys på kort tid. Tre ganger så mange som noen norsk svinefarm kan oppvise. Med et slag er østfoldingen blitt Latvias største i gris. Mens den moderne teknologien gjør at det ikke er behov for flere ansatte enn de rundt tretti som var der fra før da griseantallet var 2000.

Virksomheten går allerede i pluss ifølge SNDs tall, og selskapet planlegger store utvidelser. Planen er 50.000 griser på farmen.

BILLIGE SYERSKER

I Estland dukker det norske selskapet Troll Balti opp i den lille byen Valga. Det produserer sportsundertøy i samarbeid med den norske bedriften Troll Tekstil. Stoffet lages i Norge, sømmen gjøres av 35 kvinner i Estland, og det ferdige sportsundertøyet selges til norske sportsinteresserte kunder. SND investerer to millioner kroner.

Hos Troll Balti er det ikke bare idéen og kundene som er norske. Maskinene som brukes er gamle utraderte Dovre symaskiner, brukt for lenge siden til å sy Dovre undertøy. Nå går de for fullt igjen.

Bakgrunnen for etableringen er de høye timekostnadene i Norge.

FIASKO

Ikke alle SNDs Baltikum-satsinger har gått like bra. En gigantisk matvarekjede med 70 forretninger rundt i hele Baltikum, Baltic Food, ble etablert i 1995, men gikk konkurs etter en svært kort levetid. Her var blant andre Selvaag og en svensk matvarekjede inne på eiersiden. SNDs investering på 7 millioner kroner gikk tapt.

- Butikkene var bygd opp etter feil lest. De var tydeligvis for små til å markere seg i forhold til de enorme supermarkedene som er bygd opp. De var trolig heller ikke billige nok til at det var et populært alternativ, sier divisjonsdirektør Erik Welle-Watne i SNDs Øst-Europa-avdeling.

Ifølge Welle-Watne er det stor interesse blant norske bedrifter for å etablere seg i Baltikum og å få SND med som investor.

FLAGGER UT

- Når det gjelder de arbeidsintensive virksomhetene, så blir det stadig vanskeligere å konkurrere med lavkostland. Deler av tekstilindustrien har problemer med lønnsomheten, og det er ofte få alternativ til utflytting av hele eller deler av produksjonen om bedriften skal overleve. Det er å håpe at tekstilindustrien ikke opplever det samme som den norske skoindustrien gjorde i 60-årene. Her forsvant nesten hele industrien i løpet av få år som følge av konkurransen fra lavkostland, sier Welle-Watne.

STØTTE TIL NORGE?

SND ble opprettet av den norske staten for å støtte næringslivet i norske distrikter. Bakgrunnen for opprettelsen av SNDs to fond utenfor Norge, Investeringsfondet for Nordvest-Russland og Investeringsfondet for Øst og Sentral-Europa var å gi muligheter for norsk næringsliv, samtidig som norske etableringer skulle bidra til å styrke utviklingen i noen av våre fattige naboland. Ifølge SND- statuttene representerer de nye og spennende muligheter for norsk næringsliv.

Hva betyr så SND for norske distriktsarbeidsplasser og norske bedrifter? SND tilbyr i tillegg til egen kapital, også kontakt med norske og internasjonale finansinstitusjoner med kapitalkompetanse. Det har tilgang til et bredt nettverk i de utenlandske områdene det kan være snakk om å investere i. SND har også en rekke tilbud til norske bedrifter, heter det. SNDs krav er at prosjektene skal være lønnsomme.

Nå viser det seg altså at SND- fondene ikke bare støtter norske distrikter, men i stor grad støtter norske arbeidsplassers flagging ut av landet. På samme måte som SIVA, det statlige investeringsselskapet Kommunaldepartementet etablerte for noen år tilbake og som Dagens Næringsliv omtalte nylig, er SNDs etableringer med på at norske arbeidsplasser flyttes ut.

MINISTEREN PÅ TEPPET

Leder av næringskomiteen, Olav Akselsen fra Arbeiderpartiet, sier til Økonomisk Rapport at det ikke er hensikten at norsk støtte gjennom SND skal brukes slik at norske arbeidsplasser forsvinner ut av landet.

- Da man åpnet for dette var hensikten god. Ordningen skulle føre til vekst for norske bedrifter. Men det skulle ikke være slik at arbeidsplasser ble flyttet ut fra Norge. Jeg vil derfor be næringsministeren om en redegjørelse og en gjennomgang av alle SND-prosjektene, for dette kan vi ikke være med på, sier han.

Akselsen mener de baltiske landene både utgjør et problem og en utfordring for Norge. - Vi bør absolutt ha et sterkere fokus på Baltikum, våre nordiske naboer satser massivt der nå. Og det er bedre at norske bedrifter etablerer seg der enn at vi kommer bakerst i køen om de nye mulighetene. Siden landene åpnet seg på 90-tallet har de utgjort svært spennende markeder. Som EU-land vil de bli enda mer interessante. Likevel må vi finne en balanse, som sagt må det ikke bli slik at Norge hjelper til at norske arbeidsplasser forsvinner fra landet, sier han.

- Men er det realistisk å tro at industrien blir igjen i Norge, og hva kan i så fall gjøres?

- Det er mulig, og det viktigste nå er at alle innser behovet for å gjøre noe for å opprettholde industrien og bedriftene i landet. Norges største problem er konkurranseevnen, i øyeblikket utgjør den sterke kronen et stort problem.

- Er et virkemiddel å bruke oljepenger på investeringer i industrien?

- Nei, det må vi ikke gjøre. Da vil den vanskelige konkurransesituasjonen bare bli enda verre, sier Akselsen.

PÅ BILLIGSALG

De tre tidligere Sovjetrepublikkene virker i øyeblikket nærmest som en magnet på rikere naboland. Som Økonomisk Rapport skrev om i høst, hadde fire av ti norske eksportbedrifter flyttet ut deler av produksjonen til andre land den siste tiden.

Utflyttingen fortsetter nå i stort tempo. Et seminar bransjeorganisasjonen TBL, Teknologibedriftenes landsforbund arrangerte for norske bedrifter som er interessert i å etablere seg i Baltikum nylig, samlet stor interesse. Flere av bedriftene var ikke interessert i å få navnene i pressen, med tanke på reaksjonene til de ansatte.

- Interessen for å sette ut deler av produksjonen er stor og øker, det er noe vi kan gjøre svært lite for å stoppe. Vi prøver derfor heller å hjelpe med erfaringsoverføringer bedriftene mellom, slik at de blir bevisst fordelene og ulempene ved uteetablering, sier TBL-leder Knut Sunde.

Sunde representerer landets største industrigren, med 1.200 bedrifter og nær 130.000 arbeidsplasser. En industrigren som lenge var i vekst og som har vært motoren i norsk eksport når vi ser bort fra oljen.

SUPERBILLIG

Lave arbeidskostnader er hovedbegrunnelsen til nesten alle de norske bedriftene som etablerer seg i Baltikum. Lønnsnivået er ikke stort mer enn en tidel av det norske. I tillegg er arbeidsledigheten stor i de tre landene som til sammen har rundt åtte millioner innbyggere. Mangel på kapital fra de tidligere Sovjet-republikkene gjør at myndighetene ønsker den utenlandske kapitalen hjertelig velkommen.

Et annet viktig moment er at landene ligger så nærme Norge, det er gode havner og ikke mer enn to timers flytur. Sånn sett svært mye gunstigere enn det asiatiske billigmarkedet.

Estland, Latvia og Litauen nyter også godt av at det har vært tidligere deler av Sovjet, det har en stor russisk befolkning og det har stor handel med Russland i dag.

NYE EU-LAND

Viktigere enn Russland for norske bedrifter er likevel deres fremtidige status som EU-medlemmer. Går alt etter planen, er de alle tre EU-medlemmer om to år. Da åpnes et helt nytt marked, også for norske bedrifter som er etablert.

Hva gjør så Norge med det? Foruten å bruke statlige midler til å hjelpe norske bedrifter til å flytte sin produksjon ut, har NHO engasjert seg for at Norge skal ha en strategi når EU-utvidelsen østover kommer. I dokumentet «EUs østutvidelse - Behov for et nytt krafttak « foreslår NHO at det settes av en milliard kroner til å støtte den økonomiske og samfunnsmessige utviklingen i landene, og til å styrke relasjonene mellom Norge og søkerlandene.

ENORMT HANDELSPOTENSIAL

NHO viser til at Norge har et urealisert handelspotensial med de tre baltiske landene og Polen på rundt 8,5 milliarder kroner, store deler av dette knyttet til norsk import. Bedrifter NHO har intervjuet sier de opplever markedene som svært interessante. Markedene forventes i lang tid fremover å ha betydelig høyere vekst enn i Norden og i EU.

- Produksjonskostnadene er så lave at selv med økte lønninger vil produksjonen der være lønnsom i lang tid fremover, også dersom markedet skulle få seg en knekk. Og det er interessant å produsere for EU-markedet med utgangspunkt i søkerlandene, heter det.

NHO tar således til orde for at det utarbeides en norsk strategi i forhold til EUs søkerland i Øst-Europa som innebærer økt satsing og sterkere relasjoner til landene. Organisasjonen viser også til den store konkurransen fra andre land om å etablere seg i billiglandene.

PROBLEM FOR NORGE

Organisasjonen konkluderer med at EUs østutvidelse er positiv for et norsk konsern som har flere ben å stå på. Den kan derimot bli negativ for konsernets enhet i Norge og et problem for arbeidsplassene i Norge. Dette skyldes at bedriftene ifølge NHO på mange måter tvinges ut av Norge, blant annet fordi en norsk hovedetablering ikke gir de samme fordelene som om de la den innenfor EU-området.

Bedriften kan da ikke delta i felles innkjøpsordninger, forholde seg til andre regelverk og operere med høyere kostnader knyttet til å flytte produktene over grensen.

Nå ser det da også ut til at norske bedrifter på egen hånd finner veien dit, først og fremst ved å vise til at norske rammebetingelser ikke lenger gjør det mulig å forbli i moderlandet.