USA: Opsjonsbruduljen vokser

Slike opsjoner utgjør nå hoveddelen av amerikanske toppsjefers godtgjørelse og er nok en gang blitt et hett politisk tema i USA.

Larry Ellisons astronomiske pakke er ikke hovedgrunnen til krangelen. Enron-skandalen, hvor uoversiktlige regnskaper og udugelig revisjon førte til at tusenvis av ansatte mistet pensjonen og enda flere småinvestorer tapte sparepengene, er drivkraften for øyeblikket. Det er jakt på uoversiktlighet i alle former og mange tror aksjeopsjoner blir den neste holmgangen i finanspolitikken.

Problemet er at opsjonskostnadene under dagens regler ikke må regnskapsføres som utgifter. I Enrons konkurs var usynlige opsjoner og gjeldsposter elementene som fikk snøballen til å rulle. De som ivrer for nye regler mener problemene ville blitt oppdaget tidligere hvis opsjonskostnader hadde kommet klart frem i regnskapene.

Dermed er det ikke sagt at størrelsen på toppsjefenes opsjonsordninger ikke har hevet temperaturen i krangelen – som er cirka 10 år gammel. I svært mange tilfelle de siste par årene, i et svakt aksjemarked, har toppsjefens inntekt virket omvendt proporsjonal med utviklingen i selskapets markedsverdi.

Ifølge bladet Business Week er godt og vel 700 millioner dollar den reelle summen Ellison faktisk fikk for sin innsats i 2001. Det er ikke finurlige matematiske beregninger av fremtidige opsjonsverdier amortisert over avtalens varighet. Det er virkelige penger. Og i 2001 falt Oracles markedsverdi med 57 prosent, ifølge Bloomberg Data.

Selv om ingen i fjorårets lønnsstatistikk nærmer seg Ellisons nivå, er det et stadig skjevere forhold mellom lønn/bonus og opsjonsinntekter for toppsjefer i amerikanske storkonserner.

Lønn og bonus for de 20 best betalte toppsjefene i 2001 var til sammen 170,3 millioner dollar. Inntektene fra aksjeopsjoner var til sammen 2142,7 millioner dollar. Det betyr at godtgjørelsen for lønnsadelens toppsjikt gjennomsnittlig lå på én milliard norske kroner, ikke inkludert frynsegoder som privatfly, sjåfør i mørk dress og gratis golf og lunsj. Men det er altså bare disse, lønn og bonus som regnskapsføres. Opsjonsutgifter er vanskelig eller umulig å finne i selskapenes finansrapporter.

Ikke alle toppsjefer gjorde det like bra i fjor. Faktisk falt godtgjørelsen til en typisk amerikansk toppsjef med 16 prosent. Det var det første fallet på syv år men likevel ligger godtgjørelsen for toppsjefer i større amerikanske selskaper på et nivå som ville skape forargelse i mer nordlige strøk: 98 millioner kroner i gjennomsnitt, eller omtrent tilsvarende 450 vanlige arbeidsfolk. For 50 år siden fikk han 15 arbeidsfolks lønnspose. Det hadde steget til 100 ved inngangen til 90-tallet. Opsjoner utgjør i dag 80 prosent av godtgjørelsen.

GODE ARGUMENTER

Logikken bak aksjeopsjoner er grei. De skal belønne toppleder for selskapets suksess. Opsjonskurs fastsettes ved ansettelse eller kontraktfornyelse. Hvis kursen når et visst nivå innen et visst tidsrom, vil aksjonærene i teorien ha gjort det bra og sjefen kan kjøpe et bestemt antall aksjer av selskapet til opsjonskurs og selge dem til markedskurs. Den reelle kostnaden for selskapet er kursforskjellen ganger antall opsjoner, men det reflekteres ikke i finansrapporten. Ordningen beskrives bare i språk som er nokså vanskelig for vanlige investorer å forstå.

I teknologisektoren anses opsjoner for å være den eneste reelle muligheten til å rekruttere og beholde viktig talent. Alle vinner hvis alt går bra. Men det gjør ikke alltid det og medaljens bakside kan bli uhyggelig.

SKUMLE METODER

Opsjonene holdes ikke hemmelig, men de er godt tildekket. Under dagens regler kan selskapet beskrive dem i fotnoter til kvartals- og årsrapporter til børskommisjonen (SEC). Under gjeldende regnskapsregler tas de ikke som lønnsutgifter og påvirker derfor ikke resultatet. Virkningen av opsjoner rapporteres til ligningsvesenet og tas som regulært skattefradrag. En skarp analytiker, men neppe en vanlig investor, kan fastslå opsjonenes finansielle virkning ved å finkjemme SEC-rapporter. Det mener kritikerne er en lite oversiktlig finanspraksis.

Det kan få stor virkning. Business Week anslår opsjonsmassen ved kraft pr. i dag til 15 prosent av hele aksjemarkedet. En økonom i det amerikanske finansdepartementet har konkludert at ni av de 40 største amerikanske selskapene ville ha gått fra positive til negative resultater i 2000 hvis opsjoner var blitt bokført som utgifter. Standard & Poors mener resultatene i de 500 selskapene som utgjør S&P 500-indeksen gjennomsnittlig ville ha falt med åtte prosent i 2000 og 19 av dem ville ha gått fra positivt til negativt resultat. For noen uker siden sa Merrill Lynch-analytiker Steve Milunovich at de 32 teknologiselskapene som allerede hadde rapportert resultater for 2001 måtte redusere resultatet med gjennomsnittlig 67 prosent hvis opsjonsutgifter ble regnskapsført.

HOLMGANG

Krangel om lederlønninger er ikke noe nytt. I flere år har landets største fagorganisasjon hatt et nettsted som angriper toppsjiktets lønnsvekst. Siden 1980, sier fellesforbundet AFL-CIO, har vanlige folks lønn steget med 74 prosent. For toppledere har den steget med 1884 prosent, og de som gjør det best er gjerne de som kvitter seg med flest ansatte.

Krangelen ble lidenskapelig da Disney-sjef Michael Eisner innkasserte aksjeopsjoner for 203 millioner dollar – nesten 25 prosent av selskapets resultat – i 1993. Den første proposisjonen for nye regnskapsregler ble introdusert i Senatet av Carl Levin, men han kom ingen vei. Kongressen vedtok en grense på en million dollar for fradragsberettiget lederlønn, med indeksregulering. Det er grunnen til at påfallende mange toppledere i USA i dag står oppført med en lønn på 1,028 millioner dollar. Men tallmessig sett var ikke problemet stort nok til å skape en bred riksdekkende debatt.

I 1992 tjente toppsjefene i USAs 50 største selskaper til sammen 176 millioner dollar, under en fjerdedel av det bare Larry Ellison tjente i fjor. Toppinntekten var cirka 15 millioner dollar. Selskapene hadde relativt få aksjonærer og færre vanlige velgere hadde sparepengene i aksjemarkedet. Aksjonærer var ikke en befolkningsgruppe som trengte politisk beskyttelse.

Siden har både lederlønninger, aksjonærmassen og vanlige folks deltakelse i markedet vokst sterkt, og plutselig er Carl Levin på mote igjen. Han har nylig introdusert en ny proposisjon og i et valgår, med demokratisk flertall i Senatet og store finansskandaler, er mulighetene mye bedre.

STORSPILLERE

Men det blir neppe Carl Levin som får avgjørende virkning på utfallet av holmgangen. Mye større krefter har tatt parti i saken.

Sentralbanksjef Alan Greenspan går inn for nye regnskapsregler, inkludert regnskapsføring av opsjoner. Han har tidligere sagt at det ikke spiller noen større rolle, siden det ikke får noen konkret virkning på et selskaps finansielle tilstand, og analytikere kan finne den informasjonen de trenger i andre rapporter. Men Greenspan mener også at lettvint regnskapsføring på 90-tallet bidro til overpriser i teknologiaksjer mot århundreskiftet, og krakket like etter. Det er et sterkt argument.

SEC-sjef Harvey Pitt stiller seg kjølig til regnskapsføring av opsjonskostnader, men tar klar stilling til opsjonene selv, som han mener må kontrolleres bedre. Opsjonsavtalenes struktur har ofte ført til at toppsjefer manipulerer resultatet for å øke opsjonenes verdi. Det kan skape interessekonflikter som er stikk imot den tiltenkte virkningen, mener Pitt.

President George W. Bush tar næringslivets side og vil helst unngå nye regler. I en tale i forrige uke sa han at opsjonskostnader ikke bør regnskapsføres men opsjoner bør telle som utstedte aksjer, slik at antallet utestående opsjoner påvirker resultat pr. aksje, som er Wall Streets viktigste målestokk for profitt og kurs. Det er omtrent i tråd med dagens regler: Når markedskursen passerer opsjonskursen, må selskapet ta med utestående opsjoner i den totale aksjemengden og anslå virkningen av innløste opsjoner på selskapets markedsverdi.

Næringslivet er begeistret for at Bush tar deres posisjon, men undervurderer ikke Greenspans innflytelse. Dessuten spiller filosofien til avholdte forhenværende SEC-sjef Arhur Levitt en viktig politisk rolle. Han innførte forståelig engelsk i aksjedokumenter og finansrapporter, og for lang tid siden påpekte han de store revisjonsproblemene som bidro til Enrons fall. Det er sterk ammunisjon som vil føre til endringer, kanskje store endringer.