Troverdigheten falt mer enn aksjekursene

Hvis en helsekrise er over når pasienten dør, er det dekning for å si at Wall Streets troverdighetskrise er over. Troverdigheten er gått bort og arbeidet med å gjenoppvekke etikken møter overraskende motstand – spesielt i Wall Street.

Folket i Wall Street ligger nå under politikerne på anseelses-barometeret, viser en meningsmåling utført av Pew Forum. Det betyr at et betraktelig flertall av folket holder Wall Street i forakt.

Siden omtrent 50 prosent av landets husstander plasserte sparepenger i Wall Street i løpet av 90-årene – mot bare syv prosent i årene frem mot børskrakket i 1987 – kan de negative reaksjonene skape langvarig reduksjon i markedslikviditeten.

KOKER BØKENE

Markedet gjør det for øyeblikket ikke så verst og pr. ukeslutt 47 hadde Dow-indeksen steget syv uker på rad. Men det skapte ikke stor jubel. Oppfatningen er at både Wall Street og næringslivet ikke er til å stole på og et drøss med selskaper er i søkelyset, hovedsakelig for å ha «kokt» bøkene.

Enron-konkursen for ett år siden, til da historiens største, skapte ramaskrik i både Wall Street og Washington og etter hvert de brede lag. Høringer og etterforskning har resultert i et hav av forslag om lover og regler for å avverge lignende katastrofer i fremtiden.

Presset for reform økte da WorldCom-konkursen toppet 100 millioner dollar og ble dobbelt så stor som Enrons. Siden har det vist seg at Worldcoms konkurs også innebar regnskapsbedrageri av ufattelige dimensjoner – først tre, så fire, så seks, så ni milliarder dollar, og siste budskap fra granskerne er at tallet vil stige.

Likevel møter reformtiltakene motbør og det er Wall Street selv som er bremseklossen. Oppmuntret av et nyvalgt og næringsvennlig republikansk flertall i Kongressen, kjemper «The Street» med nebb og klør mot drakoniske nye regler.

Kongressen fikk i sommer gjennomført den såkalte Sarbanes Oxley-loven. Den etablerte blant annet det nye Accounting Board (revisjonsstyret) som skal ordne opp i interessekonflikten mellom revisjon og konsulentvirksomhet i de store revisjonsbyråene, og sette nye standarder for kvartalsrapporter og regnskap.

Sarbanes-Oxley økte også budsjettet til børskommisjonen (SEC) med over to milliarder kroner og påla toppsjefene i USAs 15.000 børsnoterte selskaper personlig å gå god for resultatene i kvartalsrapportene, med hjemmel i straffeloven.

Men Bush-administrasjonen prøver å redusere SECs budsjettøkning. Accounting Board er allerede rammet av en skandale som førte til at både dets nyoppnevnte formann og SEC-sjefen som utnevnte ham måtte gå. Noen store tiltak fra Accounting Board er ikke ventet med det første, og den enkelte investor må fortsatt vurdere om rapporter og analyser er verdt papiret de er skrevet på.

TERRIER

Og det er øyeblikksbildet på samme tid som flere av Wall Streets mest prestisjetunge finanshus ligger i forhandlinger med New Yorks myndigheter, anført av Eliot Spitzer, en terrier av en statsadvokat som hittil har tappet meglerkolossen Merrill Lynch for 100 millioner dollar og løfter om forsvarlig vandel i fremtiden.

Pengestraffen skyldes Merrill Lynch-analytikere som anbefalte aksjer de i intern e-post kalte for «lort» og «søppel. « Blant hovedsynderne er en av Wall Streets kanskje mest kortvarige legender – dot.com-guruen Henry Blodgett.

Det var i skrivende stund ventet at selskaper som Citicorp, Credit Suisse First Boston, Morgan Stanley, Deutsche Bank, Lehman Brothers, Goldman Sachs, Bear Stearns og UBS ville inngå forlik på til sammen mellom en og to milliarder dollar for sine analytikeres overtramp.

Ifølge Wall Street Journal er det mulig at Citigroup må ut med 500 millioner dollar, eller nesten fire milliarder kroner. Andre må sannsynligvis punge ut med summer på en halv til halvannen milliard kroner.

Pengestraffene, tapte markedsverdier på rundt 6000 milliarder dollar siden høydepunktet for to og et halvt år siden, og tapet av troverdighet har skapt den verste perioden siden Depresjonen, sier de gamle hingstene i Wall Street.

IKKE NOK

Reformbølgen er på gang men det skjer ikke nok, ifølge meningsmålinger og storinvestorer som Warren Buffett og en voksende gruppe likesinnede. Tåkete eller feilaktige resultater, kreativ anvendelse av regnskapsreglene, styrer som ikke styrer, interessekonflikt blant analytikere og lederlønninger som skaper kvalme i de brede lag er hardnakkede problemer.

Noen navn som har dominert det finansielle nyhetsbildet i USA i det siste er gode illustrasjoner på finansmarkedets og myndighetenes dilemma: Jack Grubman og Sandy Weill, Harvey Pitt og William Webster.

SYMBOLET

Jack Grubman er blitt symbolet på snuskete analyse. Han var sjefanalytiker for telesektoren hos Citigroup og en av Wall Streets mest prominente analytikere på 90-tallet. Han tjente 150-200 millioner kroner i året og hadde et så nært forhold til noen av selskapene han dekket at han satt i styremøter som en slags konsulent.

Da tele-aksjer gikk av mote, anbefalte Grubman fortsatt kjøp helt til de nådde en brøkdel – i et par tilfelle cirka 10 prosent av all time high. Verditapene var astronomiske – rundt et norsk statsbudsjett i ett tilfelle.

Det er ikke i ulovlig å gjøre feil i Wall Street. Men tvilsomme anbefalinger som skyldes interessekonflikt straffes strengt, og det er det Grubman er mistenkt for nå.

Hvis han blir straffet eller hvis Citicorp må ut med milliardsummer på grunn av hans oppførsel, er det mulig at det som veltet hele lasset var Grubmans forbløffende krumspring for å skaffe barnehageplass for hans tvillinger på Manhattans fasjonable Upper East Side.

Det er blitt rapportert at for tre år siden sendte Grubman et memo til Citigroup toppsjef Sandy Weill og lovet at nå skulle han ta en ny og grundig titt på aksjene til telegiganten AT&T, hvor Weills gode venn Michael Armstrong var toppsjef. Weill og Armstrong satt i hverandres styre.

BARNEHAGEPLASS

Det hører med til historien at tre år tidligere, da AT&T planla en større emisjon, fikk Citigroup ikke delta. I Wall Street ble det antatt at grunnen var Jack Grubman, som hadde gitt AT&T dårlig karakter.

Men nå planla AT&T en ny emisjon på rundt 10 milliarder dollar og Salomon Smith Barney, Citigroups investment-bank, ville gjerne delta. Det er antatt at Weill ba Grubman revurdere AT&T, og 30. november 1999 hevet Grubman AT&T fra «nøytral» til «kjøp. «Selskapets markedsverdi steg fluksens med flere milliarder dollar og senere ble Salomon emisjonsleder for AT&T.

Grubmans memo til Weill tok også for seg et annet tema: Hans ønske om plass for hans snart tre år gamle tvillinger i en barnehage som var «vanskeligere å komme inn på enn Harvard, og det kommer an på hvem du kjenner. «Noen måneder senere fikk barnehagen en gave på en million dollar fra Citigroups veldedighetsfond og noen uker etter det var tvillingene plassert i Manhattans mest prestisjetunge sandkasse.

I en e-post til en kollega i et annet selskap skrev Grubman at hans revurdering av AT&T egentlig var for å hjelpe Weill i en maktkamp med daværende co-toppsjef i Citigroup John Reed. Men etter at Reed var ute av dansen og tvillingene vel plassert i barnehagen, gikk Grubman tilbake til å være «seg selv», som han skrev. Han nedgraderte AT&Ts aksjer igjen i oktober 2000.

Grubman har siden påstått at denne e-posten var en ego-drevet bløff for å gi et sterkere inntrykk av hans egen betydning. Citigroup har, ifølge Wall Street Journal, bekreftet at det var direkte forbindelse mellom milliongaven til barnehagen og Grubmans tvillinger.

INTERESSEKONFLIKT

Etterforskerne legger mye vekt på denne situasjonen som kan ha representert interessekonflikt av verste sort og kan påvirke Citigroup til å akseptere et dyrere forlik. Den demonstrere også behovet for et solid skille mellom analyse og investment-bank. Mange mener at analyse bør utføres av uavhengige selskaper med Wall Street som kunde.

Selv om både Grubman og Citigroup skulle unngå strafferettslig etterspill, er skaden allerede gjort. Enorme massesøksmål fra investorer er allerede på plass. Dessuten er det ofte ikke hva en har gjort som teller i Wall Street, men hva det virker som en har gjort. Her kommer tvilen ikke tiltalte til gode, en er skyldig inntil uskyld er bevist. I praktisk henseende er Grubman sannsynligvis ute av finansmarkedet for godt.

Weills situasjon er bedre, ikke minst fordi Wall Street antar at Citigroup vil ha et resultat på rundt 16 milliarder dollar i år. Og oppslaget i den siste utgaven av Fortune skildrer Weills nye lidenskap: Reformasjon i Citigroup for å møte sosialt riktige kriterier. Med Sandy som sosial reformator.

PRESTEN OG KLOKKEREN

I tilfellet Harvey Pitt og William Webster blir en minnet om ordtaket om at når det regner på presten så drypper det på klokkeren, skjønt begge spilte vel både prest og klokker og inntil for et par uker siden hovedroller i pasjonsspillet som skal gi Wall Street en etisk ansiktsløftning.

Begge har siden måttet trekke seg. Harvey Pitt var sjef for børskommisjonen (SEC) hvor han ble utpekt av George W. Bush til å overta etter den beundrede Arthur Leavitt. Men det gikk ikke bra. Allerede et par måneder etter hans tiltredelse sa han at «hans» SEC skulle bli et «snillere, mykere sted» for revisjonsbransjen. Siden han som Wall Street-advokat hadde hatt de store revisjonsbyråene som kunder, falt det ikke i smak.

I vår hadde han et privat møte med toppsjefen i revisjonsbyrået KPMG mens KPMG var under etterforskning av SEC. I juli hadde han et møte med medlemmer av Kongressen hvor han foreslo høyere lønn og kabinettplass for seg selv. Washington lo i ukevis.

TOPPET SEG

I oktober toppet det seg helt for Pitt. Da skjelte han ut ledende demokrater i Kongressen; han fikk sin kandidat William Webster stadfestet av SEC som sjef for det nye revisjonsstyret, til tross for at Webster ikke har noen som helst bakgrunn i revisjon; og han ba deretter SEC offisielt etterforske rapporter om at han selv hadde visst, men ikke fortalt andre SEC-medlemmer som skulle stadfeste Webster, at Webster var medlem av revisjonskomitéen i styret til et selskap som blir tiltalt for grovt bedrageri. Selv lojale, konservative republikanere skrek at nå måtte Pitt gå.

Pitt trakk seg på valgkvelden for et par uker siden og ble et par dager senere fulgt av Webster.

For Webster (78) er dette en lei avslutning på en lang og eksemplarisk karriere. Han satt i mange år høyt i det føderale rettssystemet, før han ble sjef for både FBI og så CIA, i begge tilfeller mens organisasjonene var i en veldig vanskelig periode.

Det som gjør situasjonen spesielt vanskelig er at begge var nøkkelfigurer i prosessen som skulle restaurere finansmarkedets integritet. Nyutnevnelser kan ta tid og forsinke reformprosessen, og i mellomtiden jobber Wall Streets lobbyister intenst for å svekke de tiltakene som er i sig.

De ovennevnte er ikke de eneste hvis anseelse har tatt skudd i vannlinjen de siste månedene. Føderale aktorer får travle måneder og år med å rydde opp i vrakgodset etter selskaper som WorldCom, Enron, Global Crossing og Adelphia Communications og med å straffe dem som hadde skylden.

Men selv noen av ikonene i amerikansk nærings- og finansliv har fått riper i lakken. Ett eksempel er Jack Welch, superhelten som presterte 20 år på rad med resultatbedring mens han ledet General Electric. Nå er han i nyhetsbildet for å ha tatt med seg en forbløffende pensjonspakke.

Det inkluderte til og med gratis bruk av selskapets fly på livstid. Wall Streets reaksjon var at når Jack klarte å bygge opp en milliardformue med de fordelene han hadde hos GE, hadde han vel råd til å dekke sine egne flybilletter. Men han disponerer fem-seks boliger med en kostnadsramme på 400.000 kroner i måneden, og det medfører visst et noe pendlingsfylt otium.

For to år siden representerte Jack Welch essensen av det som var riktig med amerikansk næringsliv. Nå er han et symptom på det som er galt.

ANDRE I GALLERIET

Blant dem som er mest uglesett i markedet, spesielt blant småinvestorer, er toppsjefer og deres nærmeste medarbeidere som gjorde seg rike på å selge seg ut til riktig tid. Like upopulære er de mange topplederne som tok ut store lån fra selskapene før de i mange tilfeller overtaler styrene – ofte utpekt av dem selv – til å ettergi lånene.

Blant de største i kategorien «forsynte seg av kassen» er Dennis Kozlowski, forhenværende toppsjef i Tyco, som sammen med sin finanssjef er mistenkt for å ha loppet kassen for cirka 500 millioner dollar. Det er mulig at Dennis lot selskapet betale for en leilighet i New York til 125 millioner kroner, et hus i Florida til 200 millioner, hytte på Nantucket til cirka 60 millioner og en dertil egnet 135-fots seilbåt til noen få titalls millioner. For å runde det hele av, fusket han med momsen da han skulle kjøpe kunst for cirka 100 millioner for å dekorere boligmassen.

Til og med helgenfigurer som Abbey Joseph Cohen er blitt uglesett i den senere tid. For ikke lenge siden kunne sjefsstrategen hos Goldman Sachs sende Dow-indeksen opp eller ned – men spesielt opp – med en prosent eller mer med sine spådommer om hva S&P 500 eller Dow ville nå.

Problemet er at hun de siste par årene har bommet så sterkt at troverdigheten vakler, og hennes spådommer skaper mer spydighet enn kursoppgang. I oktober reduserte hun sin prognose for Dow-indeksen fra 11.300 til 10.800 innen 12 måneder. Ved forrige årsskifte ventet hun Dow 11.300-12.400 ved kommende årsskifte. Det representerte nokså store bomskudd.

Ingen anklager Cohen for regelbrudd. Dessuten bes hun om langsiktige prognoser i et meget kortsiktig marked – mange analytikere tar en uke av gangen nå. Men alle vet at høyere omsetning i aksjemarkedet i siste instans er bra for Cohen, lovende prognoser øker gjerne omsetningen, det kan tære på troverdigheten når Wall Street står i heksejaktens tegn.

PENSJONSVRØVL

Å henge ut de skyldige og svertede er en viktig katarsis når Wall Street skal prøve å helbrede seg selv, men ikke den viktigste. Det er nye lover og regler som må til, smutthull som må tettes igjen.

Warren Buffett (72, Berkshire Hathaway-gründer, bruker rutefly tross en formue på 300 milliarder kroner) og (Vanguard-gründer) John Bogle er i godt selskap når de påstår at før nye og strammere regler for både god regnskaps- og styreskikk er på plass, er markedets troverdighet en illusjon.

De har med seg prominente finansfolk som Arthur Leavitt, børskomissæren som innførte forståelig engelsk som et krav til kvartalsrapportene og Bob Olstein (Olstein Financial Alert). De har mange kjepphester.

Blant de viktigste er at aksjeopsjoner og deres kostnader må inngå i resultatene til børsnoterte selskaper. Det er ikke pålagt under de såkalte GAAP-reglene (Generally Accepted Accounting Principles), men uten dem er resultatene urealistiske og det kan dreie seg om milliardbeløp.

Da opsjonskostnader var skandale du jour i andre kvartal, annonserte flere store selskaper at fra nå av skal opsjoner kostnadsføres. Men slike meldinger er nå en sjeldenhet. Larry Ellison i Oracle hentet i fjor hjem cirka fem milliarder kroner som ikke var inkludert i resultatet.

Også kontroversielt er bokføring av antatt fremtidig avkastning fra pensjonsfondet. Ledelsen anslår hva plasseringene burde innbringe og tar det som reell inntekt. Tusenvis av selskaper pynter på regnskapet på den måten.

Ifølge finansbladet Forbes antok IBM i fjor en avkastning av pensjonsfondet på 10 prosent og brukte litt over en milliard dollar av det som inntekt. Anslaget var vel optimistisk. I stedet for en avkastning på antatte 4,2 milliarder dollar, skrumpet fondet inn med 2,4 milliarder i 2001.

Et annet pyntemiddel er diverse reservefond, både i omsetning og inntekt. GE, Microsoft og andre selskaper har brukt denne metoden i årevis. Når resultatene er større enn nødvendig, bokføres en del i reservefond som kan brukes når resultater eller omsetning er svakere. Det er lite mindre enn kursmanipulering men ligger under gjeldende regler på grensen av det ulovlige. Etter et oppgjør med SEC nylig sa Microsoft at dette er absolutt lovlig – men lovet å aldri gjøre det igjen.

Pro forma-resultater brukes i en utstrekning som gjør det vanskelig å analysere resultatene grundig. Pro forma ble tidligere brukt for å skape reelle sammenligningsgrunnlag – for eksempel hvis en kjede vokste fra 1000 til 1300 butikker siden forrige periode. Det er forsvarlig. Men det har utartet seg fordekningsteknikk.

«Ebitda» er et nytt virkemiddel når selskap vil annonsere resultater uten å gå i vanskelige detaljer. Ebitda er forkortelse for «earnings before interest, taxes, depreciation and amortization» (resultat før renter, skatter avskrivninger og amortisering). Før kalte de det «cash flow. « Men ebitda skaper på overflaten et sterkere bilde av finansene.

UHILDET

Aktivistene vil også ha et mer uavhengig styre. Det har vakt voksende forargelse at toppsjefer/styreformenn (den kombinasjonen er også utsatt for stormangrep nå) i store selskaper sitter i hverandres kompensasjonskomitéer.

Et styreflertall av folk som også er ansatt i selskapet er også under kritikk. Minst to tredjedeler uavhengige styremedlemmer inngår i den nye lære – og bare uavhengige styremedlemmer i revisjonskomitéen er et minstekrav.

På dette området går den amerikanske finanspressen i bresjen og utgir lister over de beste og mest elendige styrene. I sin oversikt i oktober sa Business Week at 3M, Colgate-Palmolive, Pfizer, GE, Intel og Texas Instrument er blant de beste. De verste omfatter blant annet Apple Computer, Gap, Qwest og Xerox.

LANGT FREM

Da analyseskandalene herjet som verst var forbud mot aksjeanalyse og investment-bank under samme tak ansett som et livsviktig tiltak. Men det var da. Etter at Pitt trakk seg og republikanerne tok flertallet i Senatet, har Wall Street styrket sin lobbyvirksomhet i Washington og har plutselig mye bedre idéer, mener de.

Men det blir neppe noen retur til «business as usual. « Med republikansk flertall i Senatet, blir konservative men innbitt uavhengige Richard Shelby formann i bankkomitéen på nyåret og han har lovet høringer om hvordan Wall Streets finanshus skjøtter sitt verv. Det vil bli fargerikt – og kan by på store endringer.