TIME OUT? ELLER UTAFOR STUPET?

Vårt fokus er naturligvis hva dette kan bety for både bedrifter og folk i Norge; arbeidsplassene og sparepengene, økonomien og børsene. Men vi retter også blikket mot sårbarhets-Norge. Kan NATO-landet rammes der vi - og verden - er mest sårbare, altså slå ut store deler av Nordsjøens oljeproduksjon og dermed ramme verdens viktigste (råvare) pris i tillegg til katastrofale menneskelige tap?

DEN NYE USIKKERHETEN

Verden konfronteres med en ny usikkerhet i den globale økonomien som Norge i dag er enda mer del av. Denne angsten som rir verden som en mare. Og som ikke slutter den dagen det marerittaktige og langvarige rednings- og oppryddingsarbeidet i New York-ruinene kan avblåses. Den har så langt underminert den første storslagne patriotismen i USAs markeder og ikke minst ledernes forsøk på å begrense skadene.

Vi vet bare ikke hvor lenge. For hvem vet når og hvor USA slår til (kanskje har de gjort det når du leser?), og hva verdens nå oppglødde terrorister gjengjelder med neste gang? For oss som ikke er militære eksperter, synes det som det blir et igjen og igjen og igjen... Det er i alle fall det bildet de militære ekspertene tegner for oss - med svært tydelige streker.

Denne uforutsigbarheten er marerittet for finansmarkedene, som nettopp er et av terroristenes primære mål. Business Week har lagd listen over hvordan tidligere globale kriser har påvirket USAs husholdninger, fra oljeprissjokket i 1973 til Gulf-krigen i 1990 og den globale finanskrisen i 1998 (kollapsen av hegdefondet LTCM). Den viser at alle kriser direkte svekker folks tiltro til fremtiden, men at kriser som drar ut i tid, rammer hardest. Mens børskrakket på den svarte mandagen i oktober 1987 og LTCM-krisen bare reduserte tilliten med 15 prosent og 19 prosent, er tallene for de langvarige krisene langt tydeligere: 53 prosent for oljekrisen, 47 prosent for Gulf-krigen.

Gulf-krigen førte imidlertid «bare» til et børsfall på 15-20 prosent (til tross for at oljeprisen økte fra 15 til 40 dollar fatet). Den verste uroen var i grunnen over i det «Desert Storm» var på vei mot Kuwait i februar 1991, selv om børsene måtte vente lenge på kraftige oppgangstider. Etter det kom de gylne 90-årene og de mange islamske motstanderne av Gulf-krigen ble glemt, til tross for at de utførte den ene terroristaksjonen mer spektakulær enn den andre i årene som fulgte. Men etter flykrasjene i World Trade Center er det vanskeligere å tro at terroristene blir ignorert og glemt igjen.

Det fører trolig til at folk kommer til å tenke annerledes enn før 11. september, og vi vil nærme oss nye tankemodeller jo lenger denne erklærte krigen varer.

GENIAL TIMING

Dessverre var timingen på angrepet nærmest genial. Den nye pessimismen rammer i det en økonomisk nedtur var i ferd med å bunne ut. I det økonomene diskuterte om veksten skulle ta seg opp igjen i tredje kvartal i år. Eller om USA var i ferd med å trekke med seg den globale økonomien utenfor stupet. I stedet for å være lokomotivet som dro den globale økonomien ut av uføret, slik tilfellet hadde vært under det siste tiåret.

Det økonomiske bildet den 10 september var altså langtfra rosenrødt. Bakgrunnen er beskrevet i IMFs siste rapport: «The major advanced countries have for the first time since the early 1980s experienced a broadly syncronised growth slowdown».

Det var lavere økonomisk vekst over hele linjen, og i månedene mai til juni krympet den globale økonomien sett under et. Verst var det i Japan, Latin-Amerika og sørøst-Asia, men i USA og EU var det også snakk om bråbrems.

Den siste konjunkturrapporten fra USAs sentralbank (The Beige Book for september) diagnostiserte en økonomi der temperaturen var klart nærmere fryse- enn kokepunktet. Før angrepet.

Hvor hardt rammet den svakere del av verden allerede var av den gradvise økonomiske nedbremsingen, kan leses ut av tallene for kapitalstrømmer over landegrensene. Risikoredde investorer i den nordlige, rike delen av verden hadde skrudd igjen kapitalkranene allerede i fjor: Der netto tilflyt av kapital til «emerging markets» endte på 233 milliarder dollar i 1996, sluttet fjoråret med magre to milliarder.

Hovedgrunnen til at den økonomiske veksten har stoppet opp, finner vi i USAs oppbremsing: I fem år hadde den tilført to av fem dollar til verdens økte etterspørsel. Nå er det slutt. Andre tall belyser også en annen side av den samme utviklingen: I juli i år falt USAs eksport sterkere på månedsbasis enn noen gang siden 1992. Men importen falt likevel enda sterkere. Japans overskudd på handelsbalansen hadde falt 14 måneder på rad.

Arbeidsløsheten økte fra 4,5 til 4,9 prosent etter at sysselsettingen i USA falt med 113 000, ifølge augustrapporten.

TILLITSSVIKT

Etter terrorangrepet på USA er det gått fra grått til svart. Selv om det i tiden etter det første sjokket kom stadige forsikringer fra de ansvarlige myndighetene om at det verste ikke ville skje. USA ville reise seg og redde verden fra krise, var beskjeden fra gulvet på New York Børsen da den åpnet igjen mandag 17 september. Invester, gå på shopping, var rådet fra New York-senator Hillary Rodham Clinton. Toneangivende investorer som Warren Buffet og Donald Trump lovte å være på kjøpersiden.

Senere har de stått i kø for å begrense skadevirkninger, for å hindre panikk. Sentralbanksjefen i Frankrike har utelukket resesjon (!!), IMF-sjef Køhler har uttalt at «veksten blir litt svakere enn ventet». Også USAs Alan Greenspan forsøkte å berolige markedene. Etter en av historiens verste kursmassakre, sa han at «utsiktene til vekst ikke var mindre på lang sikt».

Men markedene la sikkert mer merke til at forbruket allerede var blitt påvirket negativt av krisen, ifølge den samme Greenspan.

Så foreløpig har både institusjoner og private investorer sørget for kursfall, og makthaverne må passe seg for å miste tilliten, selv om hensikten (redde økonomien) åpenbart er legitim sett med folks øyne.

Selv om noen forsøkte å finne et bunnivå på ulike trinn i den vikende kurskurven, har nerver i høyspenn drevet kursene gjennom den ene psykologiske barrieren etter den andre.

Etter den første uken stoppet Dow Jones på minus 14,3 prosent, Nasdaq på minus 16 prosent (1423 poeng).

Det er ikke mer enn et og et halvt år siden Nasdaq-børsen toppet på 5048 poeng (10.3. 2000). Den 24.9 hadde nærmere 75 prosent av verdiene fordunstet.

Totalt hadde verdensmarkedet falt med over 30 prosent da angrepet kom. Fortsetter dette i noen tid, og det kan det godt, nærmer vi oss raskt en halvering av verdens aksjeverdier (de første fem handledagene etter at USA-børsene åpnet igjen, forsvant 12 % fra verdensindeksen).

Oslo Børs’ totalindeks er ned med en tredel så langt i år og mandag 24.9 startet den på 900 poeng. Toppen fra 14. september 2000 på 1608,7 poeng virker uendelig fjern. Ved inngangen til 2001 var tallet 1359,6. Stockholm var ned hele 40 prosent på åtte handledager, og kronen nådde historisk bunnivå mot sin norske motpart (0,80 øre).

«Bare to fall har vært verre enn den vi opplever nå. Mellom august 1929 og april 1932 falt børsen med 66 prosent og mellom desember 1918 og mars 1922 var fallet 62 prosent», skriver ekonomi24.se. Siden kursfallet startet i den 6. mars 2000 har 57 prosent av verdiene på Stockholmsbørsen blitt borte (målt ved Affärsvardens generalindex).

Dette skjer mens flyindustrien har varslet 100 000 oppsigelser, syv selskaper av de 31 på Dow Jones-indeksen allerede har sagt de kommer til å tjene mindre, hvor investeringer blir utsatt, «profit warnings» blir en daglig økonomisk terror, men før bedrifter på rekke og rad kommer til å fortelle at overskuddene er blitt økset av nedgangen i tredje kvartal.

Selv om aksjemarkedene av natur er antisipatoriske og tar inn over seg dårlige (og gode) nyheter før det skjer, skal det mye til å stå imot når krisenyhetene kommer på rekke og rad i ukene fremover. Selv kjøp av egne aksjer i stort omfang fra norske og utenlandske selskaper (USA-myndighetene utvidet muligheten etter angrepet) har bare i liten grad bremset kursfallet, og selskaper som Schibsted og Walt Disney har tapt store summer...

HUSHOLDNINGENE AVGJØR

Men hva du og jeg gjør blir avgjørende for hvor dypt vi skal synke før det stiger igjen. Eller rettere sagt hva gjør innbyggerne i USA (2/3-deler av økonomien er drevet av privat forbruk). Bruker vi mindre, sparer vi mer, som under tidligere kriser? Ja, da kan vi være sikre på at den økonomiske nedgangstiden sprer seg.

For folk skjønner gjerne intuitivt at det nå er tid for å forsvare seg. Symptomatisk er undersøkelsen som viser at folks tillit til at skadevirkningene kan begrenses er sterkest i rike, vestlige land som Norge. Mens det i et land som Peru er hele 91 prosent som tror at dette kommer til å få store, økonomiske skadevirkninger (bare 28 prosent tror det i Norge, 19 prosent i Finland). Hele 54 prosent av det norske folk mener krisen ikke får store skadevirkninger, ifølge en meningsmåling som er gjengitt i Dagbladet.

USAs befolkning bestemmer imidlertid hvor dypt vi skal dykkes. Vi vet ikke stort mer enn at de selger unna verdipapirer foreløpig. Det er grunn til å frykte at fallende aksjekurser kommer til å sende økonomien nedover av seg selv. Fordi det betyr noe i seg selv at folk føler seg fattigere når de plutselig har mindre i bakhanda. Særlig i USA hvor rundt halvparten av husholdningene har spart i verdipapirer, kommer dette til å slå ut. Så langt har bolig- og eiendomsprisene motvirket dette med oppgang, men allerede før 11. september ble det spurt hvor lenge dette kunne vare - og vi fikk en indikasjon på at pessimismen var i ferd med å slå inn også i dette markedet. Nybyggingen falt med 7,9 prosent i august.

Greenspans beskjed om at vi ikke vet hva som skjer med forbruket før om noen uker, forteller at den grunnleggende uvissheten kommer til å regjere en stund til. Det innrømmer også ledende prognosemakere, som ser det som umulig å tallfeste folks handlemåte når terrenget er historisk-jomfruelig. Kommer folk til «å normaliseres» med den nye terrortrusselen over seg, og hvor lang tid tar det i så tilfelle.

Det er spørsmålene når flere forståsegpåere i tiden fremover vil påstå at markedene er oversolgt, at det nå er billig. De vil vise til andre historiske børsfall som raskt er blitt hentet inn igjen:

- Slike børsfall har normalt vist seg å være preget av overdreven frykt. Disse periodene avløses alltid av en periode med kraftig kursoppgang.

Uttalelsen tilhører daglig leder Petter Qvam i Indexspar. Han er bare en av flere i en forvaltnings- og meglerbransje som vil forsøke å lokke folk tilbake i markedene i tiden fremover.

REDNINGSPAKKENE

Myndighetene vil også gjøre mer enn å snakke. 15 milliarder dollar bare til flyindustrien, er en av mange tall som florerer i det lett febrilske stemningen som råder i USA. 40 milliarder er allerede bevilget av Kongressen til en generell støttepakke for gjenreising. I New York er en egen redningspakke lovt av ordfører Giulliani.

Hva får forsikringsselskapene (og hvor mye skal de ta for å forsikre flyselskaper etter dette)? Hva får meglerhusene? Selv har de sagt nei til lavere skatt på salgsgevinster (aksjer). Fordi det kunne utløse ytterligere salg.

Dette kommer naturligvis på toppen av de raske rentekuttene fra verdens viktigste sentralbanker. Og enda et kutt kan komme fra USAs sentralbank på møtet den andre oktober, selv om renten nå er redusert åtte ganger i år (3,5 prosentpoeng til tre prosent).

Sikrest i dag er det imidlertid å fastslå at kombinasjonen av redningspakker og kostnadene til en sikkerhetsmessig oppgradering i USA og krigføring i flere år fremover, kommer til å gi kraftige underskudd på landets statsbudsjett - og derfor høyere renter på sikt.

Likevel: Det er betryggende at regjeringen ikke reagerer som i 1929, da den tenkte på å kutte utgiftene for å redde budsjettbalansen. Og et hovedargument for at vi ikke igjen faller så dypt som tidlig på 30-tallet.

Hvor dypt?

Hvor grunnleggende er de nye tendensene? Hva vil vare ved etter det første sjokket på børsene?

Noe synes i alle fall å være klart. For det først spår nå over 80 prosent av amerikanske prognosemakere at økonomien krymper i andre halvår i år, og flere mener vi står foran en lengre nedgangstid.

Husk at de fleste resesjoner er resultat av ytre sjokk som det USA ble offer for 11. september. Jo lengre tid som er gått siden 11. september, jo mer negative er spådommene blitt.

For det andre kan dette bli langvarig fordi produktivitetsforbedringene rammes. USAs økonomi er i de siste årene blitt drevet frem av den økte produksjonen per arbeidet time. Nå må det brukes langt mer ressurser på uproduktive sikkerhetsforanstaltninger - og grensene for hvor fort økonomien kan vokse, vil rammes.

For det tredje er det ikke sikkert at verdens investorer lenger vil finansiere USAs underskudd på betalingsbalansen. Det har de gjort fordi de har trodd det gir dem sikrest og størst avkastning. USA blir ikke lenger «nødhavn» for penger på kriseflukt. Det kan forsterke uroen på verdens finansmarkeder. Allerede ser vi enorme endringer i vekslingskursene mellom ulike valutaer.

For det fjerde er det langtfra sikkert at Norge kan lene seg tilbake i økonomisk forstand. Vi har allerede opplevd en panikkartet stemning på Oslo Børs. Papirverdier er svidd av i stor fart, og bare i løpet av de første åtte handledagene forsvant ti milliarder kroner fra norske aksjefond. Store norske investorer har hundrevis av millioner hver, og store norske bedrifter har problemer med å skaffe seg tiltrengt kapital.

Kanskje er fondssparing i ferd med å få et så dårlig rykte at denne spareformen blir varig svekket i Norge. For eksportindustrien er det en fare for en dobbelt skvis, der skyhøye renter kombineres med en stadig sterkere krone, og virkningen blir en nedbygging av disse bedriftene. De første oppsigelsene er snart på vei.

Og bak lurer oljeprisen. I skrivende stund er den falt tilbake til det laveste på 17 måneder på grunn av frykten for økonomiske nedgangstider. Hva et kraftig prisfall ville medføre for Norge er i dag mer usikkert enn tidligere. Den norske staten er som kjent allerede rik i finansiell forstand, tvangstrøyen med en fast valutakurs er opphevet og handlefriheten i Norge er større i noe land - både statsfinansielt og i form av en høy rente som kan bringes ned om behovet for det, også registreres i sentralbanken.

Et oljeprisfall ville naturligvis også ramme aksjonærene i Statoil direkte.

Spørsmålene er uendelig mange, svarene av natur også spørrende. Kanskje et signal om hvor usikre investorer, meglere og analytikere er, finnes i morgenrapportene fra banken: For nå handler det like mye om krigsforløpet, som om de faktiske tallene.