Tilliten til norsk økonomi på et lavmål

Ved forrige måling - i mai - trodde de fleste aktører at Forventningsindikatoren skulle falle. Det gjorde den ikke. Den var fortsatt høy. Denne gangen kom fallet. Økonomisk Rapports indikator deiser ned med i overkant av ni prosentpoeng. Noe som er relativt kraftig. Ser vi på den justerte kurven må vi faktisk helt tilbake til mai 1999 for finne like lave tall. Forskjellen på den gang og nå, er at vi da var på en oppadgående trend. Vi ble bare mer og mer positive. Slik er det ikke denne gangen. Nå er vi på vei nedover.

Det er spesielt tiltroen til landets økonomi i året som kommer som har forsvunnet. Et flertall tror faktisk at landets økonomi kommer til å utvikle seg negativt. Denne delindikatoren faller med hele 32,4 (!) prosentpoeng, som er svært mye, og som kun kan sammenlignes med fallet fra mai til august i 1998. Da stupte indeksen fra 17,7 til -20 (ned 37,7 prosentpoeng). Like etter disse målingene fikk norsk økonomi seg en skikkelig knekk som vi lenge slet med ettervirkningene av. Kanskje er det igjen på tide å rope et lite varsku.

Dette kan være et lite tegn til sentralbanksjefen.

MUTT INDUSTRI

I mai var det en fortsatt optimistisk gruppe husholdninger som ble spurt om hvordan de så på fremtiden. Og folk trodde fortsatt at landet gikk så det suste. Muligens var dette bare en oppfatning om at landet opplevde den samme oppturen som husholdning selv. Slik er det ikke lenger. Selv om husholdningene fortsatt har mer enn nok å rutte med, og mange opplever at det bare ble bedre etter et rekordstort lønnsoppgjør, har nok de fleste forstått at det nødvendigvis ikke er slik for alle. Spesielt bedrifter som skal selge sine varer utenfor rikets grenser, sliter i disse tider.

Man skal ikke utelukke at media har hatt en eller flere fingre med i spillet, når vår tro på landet nå har trillet med full fart nedover. Vi har hørt om lavere ordretilgang for eksportnæringen (som skyldes den høye kronekursen), og om bedrifter som i sine tristeste øyeblikk har sluppet inn pressen for å fortelle hvor umulig det er å drive industri i Norge. Spesielt når de må betale de ansatte så høye lønninger (som igjen skyldes årets gode lønnsoppgjør). Derfor må de fleste flytte ut av landet. Slikt gjør inntrykk.

MUNTERT FOLK

I mai mente flere at året som gikk hadde vært noe kjipt på egne vegne. De følte at deres økonomiske situasjon var blitt svekket det siste året. Dette var nok bare et kort blaff. Nå er vi igjen optimister. Et godt lønnsoppgjør har begynt å gi avkastning, og den lenge fryktede renteoppgangen er glemt. Den ble på 0,5 prosent, og har reelt sett liten betydning for folk flest. Muligens har de siste års innprenting om at man ikke bør låne huset til pipen gitt avkastning. Øyeblikksbildet er nå positivt.

Det som eventuelt kan lure litt i bakgrunnen for Ola og Kari er den stadig økende arbeidsledigheten. Men den vil nok ikke slå ut på Forventningsindikatoren før et større antall av de spurte virkelig står i fare for å miste, eller allerede har mistet jobben. Det kan dermed tyde på at vi ennå ikke har nådd dette nivået. Enn så lenge.

Nytt ved denne målingen er at pessimismen for første gang er størst i Oslo/Akershus. Vanligvis er det de som bor her som er de mest optimistiske i landet. Grunnen til denne nye pessimismen kan være at det er hovedstaden, og områdene rundt, som nå rammes sterkest av den økende arbeidsledigheten. Høyt utdannet og høyt betalt arbeidskraft innenfor it-, konsulent- og mediebransjen har i lengre tid hatt sitt Mekka akkurat her. I den siste tiden har mange fra akkurat disse gruppene måttet traske den svært lange veien til arbeidskontorene. Ikke alle mener det er like trist.