Tenåringssamfunnet

Vi er i Tallinn, hovedstaden i Estland. En by på størrelse med Oslo, men uten mange andre synbare fellestrekk med vår egen hovedstad. Forresten - Tallinn har også fått sine Statoil bensinstasjoner, og innbyggerne har som oss fått europeiske Grand Prix - konkurranser på dagsordenen.

Så er det da også ti år siden de tre daværende sovjetrepublikkene nærmest sang seg frem til uavhengighet fra Sovjetunionen. Ganske nøyaktig ti år siden det ikke lenger var noe pre å ha medlemskapet i kommunistpartiet i orden, eller lang og tro tjeneste ved en av de mange fabrikkene. Nå er det medlemskap i EU som teller for de rundt åtte millioner innbyggerne.

UNGT OG PRIVATISERT

- Det har skjedd veldige forandringer i Baltikum på disse ti årene. Så godt som alt er privatisert, og overalt er utenlandsk kapital med i bildet. Nylig ble for eksempel jernbanen og elektrisitetsforsyningen i Estland solgt til private. Det sier leder for Norges Eksportråd i Estland, Urmas Polli. Polli er stasjonert i moderne og nyrestaurerte lokaler i den gamle bydelen i Tallinn. Han har nok å gjøre med å ønske utenlandske interessenter velkommen, og han mener han har mye å tilby.

Med sine knappe 30 år, er han et typisk eksempel på dem som sitter i ledende stillinger i landets næringsliv. For konsernsjefen i landets største bank er 26 år og sjefredaktøren i landets største avis er 30. Og som den 30 år gamle redaktøren i landets eneste næringslivsavis Andros Waher sier til oss: - Vi kalles tenåringssamfunnet. Hele det gamle sjiktet med partimedlemskap i kommunistpartiet er borte, jobbene går til dem som har utdanning tilpasset det nye samfunnet.

For nytt er det. Næringsbygg og hoteller er kommet så fort at gamle kvartaler er blitt borte og gjort det vanskelig å finne frem. Og muligens uten noen særlig prinsippdebatt har gamle bygninger med stor historisk verdi i tur og orden blitt overlatt til internasjonale kafé - og restaurantkjeder.

Estland var et av de best fungerende Sovjet- republikkene, det har også vært raskest ute av de tre Baltikum-landene med å innføre økonomiske reformer. Allerede ett år etter uavhengigheten innførte landet sin egen valuta, estiske kroon, knyttet direkte opp mot tyske mark. Løsrivelsen fra Sovjet gjorde imidlertid at den tidligere handelspartneren og støttespilleren forsvant, og samtidig som prisene føk i været, forsvant det meste av inntektskildene.

VALUTAFONDET BESTEMTE

Ett år etter de baltiske landenes løsrivelse, var verdens fokus på Sovjetunionens sammenbrudd. Få fulgte med på den tiltakende krisen i den interne økonomien til de tre nye østersjølandene. For samtidig som den kommunistiske planøkonomien ble kastet på sjøen, falt levestandarden kraftig. Den frie markedsøkonomien var innført, men kapitalen manglet.

Og ironisk nok var det Det internasjonale valutafondet som skulle få bestemme mye av utviklingen til de frigjorte statene. De tre landene manglet penger, det fikk de låne av valutafondet. Prisen å betale var imidlertid krav om gjennomføring av lønnsstopp, innskrenkninger i de offentlige tilbudene og privatisering.

- Det ble innført full frihandel og det ble ikke satt noen restriksjoner på import av varer. De første årene var det også full skattefrihet for utenlandske selskaper, sier Polli. Han kan vise til at tiltakene fungerte som de skulle. I dag er det utenlandsk kapital i alle landets vekstbransjer. Norge og Sverige har for eksempel delt hele mediemarkedet mellom seg gjennom Schibsted og Bonnier. Estisk bankvesen består i stor grad av svensk kapital og telefoni og IT har svenske Telia og finske Sonera som storaksjonærer.

Flere industrier har hatt en årlig vekst på opp mot 20 prosent og brutto nasjonalproduktet har gått oppover, om enn i ujevnt tempo. De tre baltiske landene har også gjeninnført store deler av handelen med Russland, og da den økonomiske krisen kom i Russland i 1998 satte den sitt preg på de baltiske landene og.

IT-SAMFUNNET

Også når det gjelder utvikling av IT-teknologi, er Estland langt fremme. Regjeringen valgte tidlig å prioritere utbygging av landets IT og telekommunikasjon, som er blitt fullstendig modernisert i løpet av få år. Estland er i øyeblikket det mest fremskredne av de sentraleuropeiske landene når det gjelder bruk av IT. Rundt en tredel av befolkningen har tilgang til Internett og andelen Internett-brukere i offentlig sektor er oppe i 90 prosent. Mobiltelefonen har for lengst gjort sitt inntog, med Nokia som klart markedsledende. Denne utviklingen har også trolig gjort sitt til at ungdommen er kommet i førersetet.

Mens helsesystemet var gratis i det tidligere Sovjet, er dette goder som for lengst er fjernet. Fjernet er også subsidieringen av forskjellig typer industri og arbeidsplasser, med en enorm arbeidsledighet som ett av resultatene.

ARBEIDSLEDIGHET

I Estland ligger arbeidsledigheten i dag på rundt 14 prosent. I de nordøstlige områdene der den russiske befolkningen dominerer, er arbeidsledigheten over 20 prosent. I disse områdene ligger store og til dels svært forurensende fabrikker. Med nedleggelsene har det vært lite annet arbeid å finne. De nye arbeidsplassene skapes i stor grad i hovedstaden. Her er det lett å få seg jobb for den som har den rette utdanningen.

Høy ledighet er heller ikke noe spesielt for Estland. I Latvia var den for eksempel på rundt 25 prosent allerede kort tid etter frigjøringen.

BILLIGE ARBEIDERE

Når Urmas Polli eller den estiske regjeringen skal friste utenlandske investorer til å satse pengene i Baltikum, så har de flere muligheter. Ikke minst kan de vise til en arbeidskraft som er omtrent ti ganger så billig som i Norge. En estisk gjennomsnittslønn er 5.098 estiske kroon i måneden, som er godt og vel 2.500 norske kroner.

Ved siden av IT, har Estland satset hardt på å bygge ut skogsindustrien, med rik tilgang på lokale materialer og billig arbeidskraft, som de selv sier. Og på grunn av høye krav under Sovjettiden til militære fabrikker, kan Estland vise til relativt godt utrustede lokaler og en høyt faglært arbeidskraft for maskinindustri. En rekke utenlandske selskaper, som Electrolux, Mercedes-Benz og A.P. Møller bruker i dag estiske metallbearbeidingsfabrikker som underentreprenører.

Mens arbeidskraften er billig, er den store og økende gruppen av arbeidsledige enda billigere. Ledighetstrygden er omtrent like fet som den man kan se frem til i alderspensjon, 1530 estiske kroon i måneden. Det er vel 770 norske kroner.

NEI TIL EU?

Myndighetene i de baltiske landene har stått fremst i køen når det gjelder å søke om rask EU-tilknytning. Debatten i befolkningen har imidlertid vært svært laber og følelsespreget. Mens noen er redde for at et Nei vil knytte dem sterkere til Russland, er andre redde for at de skal slukes av vesten.

- Vi føler at det er nødvendig å få i gang en seriøs debatt, og har derfor prøvd å få frem mest mulig faktisk kunnskap om hva landet vil tjene og tape på et EU-medlemskap, sier redaktør Andros Waher i finansavisen Äeripäev. Avisen har hatt en rekke artikler om EUs betydning for landets næringsliv og selv tatt standpunkt mot en tilknytning. - Som et lite land vil vi stå mye friere utenfor, sier han. Nye meningsmålinger viser også at det ville blitt et Nei dersom det var holdt en folkeavstemning i dag.

NORSK BENSIN OG MAT

Norske bedrifter var svært forsiktige med å satse penger i de baltiske landene i starten. - Nå har dette bildet imidlertid endret seg, og vi har en rekke norske bedrifter til stede, sier Polli. Fra en eksport på seks millioner kroner fra Norge til Estland i 1992, var tallet 600 millioner kroner i 1998. Nå er det langt høyere. Likeledes investeringene fra norsk side.

Norge er i dag den femte største utenlandske investoren i Estland, og de to landene har en egen frihandelsavtale med avtaler om investeringsbeskyttelse og eget tollsamarbeid. Glamox og Statoil var blant de aller første norske investorene. Glamox kom allerede før teppet falt og har hatt en rivende ekspansjon. I øyeblikket har de to fabrikker i de baltiske landene, forsyner store deler av det vesteuropeiske markedet herfra, og er markedsledende på lys i Estland.

- Vi er veldig godt fornøyd med etableringene i Estland, sier markedsdirektør Morten Tønseth i Glamox. Glamox har akkurat lagt ned en fabrikk i Finland og flyttet denne til Estland. Her er lønningene lavere og forholdene ligger godt til rette for salg til Ukraina og Russland. Fabrikken noen mil utenfor Tallinn i Estland er i øyeblikket under utbygging og vil snart telle 100 ansatte.

Det er den mest arbeidskrevende produksjonen som legges til Estland, det er på arbeidskostnadene det er mest å hente. - De store svingningene i økonomien gjør også at det kan være store fortjenester å hente. De er heller ikke så store at risikoen ikke er forsvarlig, sier markedsdirektøren.

NORSK SOLO

For et drøyt år siden introduserte norske Solo den gule drikken i de tre baltiske landene, under merkenavnet Zingo. Leskedrikken produseres i fabrikklokaler i Riga i Latvia, i tilknytning til det gigantiske bryggeriet til delvis Orkla - eide BBH. På ett år er omsetningen økt med ti prosent, og selskapet regner med en omsetning i de tre landene på 3,9 liter solo. Administrerende direktør Morten Flatland i Solo sier han er svært godt fornøyd med satsingen og at de planlegger å introdusere flere leskedrikkvarianter i landene.

SCHIBSTED-TAP

Aviskonsernet Schibsted har alene investert flere hundre millioner kroner i aviser, magasiner, radio og TV-stasjoner. Det har til nå ikke vært noen suksess, som skrevet om i tidligere nummer av Økonomisk Rapport har investeringene til nå vært et tapssluk. Ledelsen håper imidlertid på pluss i regnskapene når dette året er omme.

Orkla har deler av sin ketchup-produksjon i området, Nycomed har egen produksjonsbedrift og det norske rederiet Tschudi & Eitzen kjøpte nylig majoriteten av Estlands største rederi med 27 skip for å utvikle linjefart i Østersjøen. Norge er også den største leverandøren av ferskfisk, med tretti prosent av den totale fiskeimporten.

- Norske selskaper er merkbare og investeringene vokser raskt, sier Polli. Han er ikke bekymret over at det kan være risikabelt å satse i disse «nye» samfunnene.