Syr for livet

- Miljøproblemene er kjempestore, blant annet ved bruk av farlige kjemikalier. Dessuten har vi eksempler på at det drives rovdrift på arbeiderne med overtid.

Slik beskriver ledelsen i Norges tredje største kleskjede, Voice, forholdene ved fabrikkene der klærne de selger sys. Voice eies av milliardæren Olav Nils Sunde. Mens han og de andre klesbaronene blir stadig rikere og klærne stadig billigere, står lønnsnivået hos produsentene bom stille. Og vel så det.

Hemmelige fabrikker. En undersøkelse Økonomisk Rapport har gjort blant Norges 20 største kles- og sportskjeder avdekker rystende forhold ved tekstilfabrikkene. Ingen av kjedene vi intervjuet kan garantere at klærne vi kjøper i butikkene er produsert under etisk forsvarlige forhold. Det til tross for at de fleste har etikk og sosialt ansvar som en del av selskapets visjon eller uttalte filosofi. Alle de store er medlemmer i en norsk eller internasjonal organisasjon som skal fremme etisk handel.

En del av kleskjedene var ikke spesielt interessert i å snakke med Økonomisk Rapports journalister.

Og ingen vil avsløre hvilke fabrikker de bruker til å produsere klærne, enten det skjer i Kina, India, Kambodsja, Bangladesh, Tyrkia eller andre lavprisland. Nye tall fra SSB viser at Kina tar over stadig mer av norsk klesimport, over 40 prosent av klesimporten kommer nå fra Kina. Tyrkia ligger på annen plass med 7,5 prosent.

Samtlige kjeder har samme begrunnelse for å hemmeligholde fabrikkene.

- Vi oppgir ikke hvor fabrikkene er på grunn av konkurransehensyn. Vi føler ikke at tiden er helt moden for å offentliggjøre dem ennå, sier CRS -ansvarlig Annabelle Lefebure i Varner-gruppen.

- Vi passer på fabrikkene som lyktetennere. Vi er svært fornøyd med de avtalene vi har, og vi vil ikke ha noen andre inn der. Det sier markedssjef Harald Nøs i det hurtigvoksende postordreselskapet Sparkjøp.

Begge kjedene er med på listen «Topp 10» i norsk klesbransje.

Tåler ikke dagens lys.

Hemmeligholdet innebærer at det er umulig for andre enn kjedene selv å kontrollere hvordan produksjonen faktisk skjer.

Sportskleskjeden Stormberg er ikke med på listen over verken landets største kleskjeder eller sportsutstyrskjeder. Men kjeden går motsatt vei av gigantene og offentliggjør navn og adresse på alle fabrikkene de bruker. Alt finnes på selskapets hjemmeside.

Stormberg produserer turtøy i Kina, ved 15 ulike fabrikker. Daglig leder Steinar Olsen har en klar oppfatning av hvorfor de fleste kleskjeder holder produksjonsstedene tett til brystet.

- Det er mange ting på fabrikkene som ikke tåler dagens lys. Derfor holder mange dette hemmelig, sier Olsen.

- Åpenhet og fokus tvinger sinkene til også å ta ansvar for det de gjør, sier han.

Olsen mener konkurransehensyn bare er et skalkeskjul.

- Vi har vært åpne om dette et par års tid. Det har ikke påført oss noen skade konkurransemessig. Tvert imot har det vært de to beste årene i Stormbergs historie, sier Olsen.

Ifølge Varners kvinne utad er det også andre grunner enn de konkurransemessige som gjør at de holder tett om forholdene.

- Vi vil også ta hensyn til fabrikkene. De er ikke interessert i oppstyr rundt seg, sier hun, og legger til at Varner-gruppen føler det blir et tillitsbrudd dersom de offentliggjør navn og adresse.

Kontroller.

De fleste kleskjedene bedyrer at de holder etikkfanen høyt i de landene de får sydd klær.

De store kjedene har egne folk stasjonert i landene hvor de får produsert klær, og utfører årlig en rekke kontroller av ­fabrikker. Omfanget av kontrollene varierer fra kjede til kjede, men de store går, ifølge egne utsagn, grundig til verks.

- Vi gjennomfører 3000 inspeksjoner og oppfølgingskontroller ved våre fabrikker hvert år. Kontrollene er både anmeldte og uanmeldte og tar fra to til seks dager. Vi går gjennom lønnslister og ansettelseskontrakter, og vi sjekker at H&Ms egne restriksjoner for bruk av farlige kjemikalier blir fulgt, og at annet sikkerhetsutstyr er på plass. Vi intervjuer ledelsen om arbeidsforhold og dobbeltsjekker med intervjuer med tilfeldig utvalgte ansatte, sier Katarina Kempe, talskvinne for sosialt ansvar og miljø i H&M.

H&M bruker 700 leverandører i Kina, India, Bangladesh, Kambodsja, Indonesia, Tyrkia, Romania og Kina. Til sammen er cirka 2000 leverandører og underleverandører involvert i H&Ms tekstilproduksjon.

- Dersom noe ikke er som det skal, ­lager vi en handlingsplan og en frist for fabrikken til å rette opp forholdene, og mye har blitt bedre de siste årene, sier Kempe. Prosedyren er nokså lik i de største kjedene.

Bestseller-gruppen, med motekjedene VeroModa, Jack&Jones, Only og Exit, avsluttet forretningsforbindelsen med 10 fabrikker bare i fjor, fordi forholdene var for dårlige og ledelsen ved fabrikkene ikke ville samarbeide om forbedringer. Det forteller Tina Larsen, ansvarlig for etikk og miljø i Bestseller-gruppen.

Sultelønn.

Kleskjedene har en liste med krav de setter til fabrikkene. Likevel er det ingen av de store kjedene vi har snakket med, som arbeider for at fabrikkarbeidere skal få mer betalt enn minstelønn. Ifølge FN er minstelønnen i de tekstilproduserende landene langt fra en lønn man kan leve av. I Kina er minstelønnssatsen et sted mellom 700 og 800 kroner i måneden, avhengig av hvor i landet arbeidet gjøres. Det utgjør cirka 50 øre timen.

- Vi krever at fabrikkene betaler minstelønn, sier Katarina Kempe i H&M. Den svenske giganten puster Varner i nakken og ligger på annenplass i klessalg i Norge. Inntjeningen deres er meget bra, og sterkt voksende.

- Hvorfor krever ikke rike H&M at det betales en lønn folk kan leve av?

Kempe tar en pause før hun svarer.

- Mange fabrikkarbeidere tjener mer enn andre i Kina, ikke bare fordi de jobber mye overtid, men mange jobber akkord, pluss at noen får betalt over minstelønn også, sier Kempe.

- KappAhl kan ikke redde verden alene.

Det svarer Ann-Marie Heinonen, leder for sosialt ansvar og miljø i kleskjeden KappAhl. I likhet med de fleste andre store kleskjedene aner hun ikke hvor mye de ansatte på fabrikkene faktisk tjener.

Steinar Olsen i lille Stormberg ofrer noe fortjeneste for å sikre kinesiske arbeidere høyere lønn.

- Vi betaler mellom 50 og 100 prosent over minstelønn, og det lønner seg, sier Steinar Olsen i Stormberg og fortsetter:

- Vi opplever at det gjør fabrikkene veldig lojale mot oss. Fabrikkene får mer stabil arbeidskraft og leveransene blir stabile. Det er mer lønnsomt på lang sikt. Det er klart at innkjøpsprisen til oss, fra fabrikkene, blir høyere, men lønnskostnadene er uansett en liten del av totalkostnadene. Etiske varer er ikke ensbetydende med dyre varer. Hvis vi skal kutte kostnader, er det ikke der vi begynner, sier han. Høyere grunnlønn reduserer også den enkeltes behov for mye overtid.

Skjuler forholdene.

Utstrakt bruk av overtid, ofte langt over det landenes lover tillater, er et problem ved de fleste fabrikkene.

- I Kina arbeider altfor mange for mye og får ikke den lønn de har krav på. Mange fabrikkeiere forsøker å skjule forholdene på fabrikken. De opererer med to sett papirer, timelister og ansettelseskontrakter. Vi må grave dypt for å avdekke forholdene, sier Larsen i Bestseller-gruppen. Den danskeide kleskjeden er på full fart inn i norske klesskap, og er nå tredje størst på klesmarkedet i Norge.

Også norske Varner innrømmer mye overtid:

- I Kina er det svært klare regler for overtid, men det er ikke alltid reglene følges. Det varierer veldig, 60 timers uke er nok vanlig. Det kan være mer. Vi blir skeptiske når kontrollørene våre skriver 40 timer.

Det sier Annabelle Lefebure i Varner. Hun legger til at kleskjeden like fullt er svært fornøyd med produksjonen fra Kina, både når det gjelder pris og kvalitet på varene de får.

Ifølge H&Ms egne rapporter ble det jobbet for mye overtid ved hele 56 prosent av fabrikkene kjeden bruker, og cirka halvparten av fabrikkene bryter reglene for hvordan farlige kjemikalier skal behandles.

- Det er stort sett noe å sette fingeren på overalt. Brudd på bestemmelsene om overtid er det det syndes mest mot. Fabrikkene får ofte anmerkninger fra oss om for mye overtid i perioder og brudd på reglene om en fridag i uka. Noen ganger blir dette for konstant, sier Heinonen i KappAhl.

Det verste Tina Larsen i Bestseller-gruppen har opplevd, er fabrikker der folk blir tvunget til overtidsarbeid, og ikke har en eneste fridag på flere måneder.

Foruten at det rår stor usikkerhet rundt mengden overtid, er det også stor usikkerhet knyttet til betalingen for denne.

- Får de ansatte overtidsbetaling?

- Det vet vi ikke, dette er en del av det kartleggingsarbeidet vi skal gjøre, sier ansvarlig for etikk i Voice, Herman Rønning. Han viser til at selskapet står foran en omfattende kartlegging av forholdene ved fabrikkene, og at selskapet er svært opptatt av sosial ansvarlighet. Økonomisk Rapport fikk likevel Nei på spørsmål om vi kunne få oppgitt navnene på noen av fabrikkene, etter først å ha fått et «Det skal vi nok få til».

Fagorganisering forbudt.

Samtlige kleskjeder som sier de vet noe om arbeidsforholdene ved fabrikkene fremhever - på vårt spørsmål - at rett til fagorganisering er viktig. De er imidlertid alle innforstått med at dette er forbudt i Kina.

- Vi mener alle har rett til fagorganisering. I Kina er det imidlertid forbudt, og vi kan ikke bare sette oss utover loven. Det sier informasjonsdirektør Ulrika Danielson i svenske Lindex.

Sparkjøps ledelse sier de ikke vet om det er tillatt med fagorganisering ved deres fabrikker.

- Vi sjekker ikke sånt. Men jeg tar det som en selvfølge at det er i orden. Ingenting er rapportert fra innkjøperne våre om at det ikke skjer, sier daglig leder Harald Nøs.

Hos landets andre store postordreselskap, Ellos, vet man enda mindre:

- Beklager, men jeg kjenner ikke detaljene. Det er hovedkontoret i Sverige som gjør alle innkjøp, og vi har mange innkjøpskontor i Kina, sier daglig leder Eddy Hansen.

Kina-magneten.

Alle kleskjedene har en avtale med kinesiske fabrikker. Mange av dem ligger i de samme områdene, i sørøst. De engasjerer agenter eller innkjøpere som drar rundt på evig jakt etter «gode avtaler». Steinar Olsen i Stormberg forteller om konkurrenter i bransjen som har det som bevisst politikk å presse prisene ved å shoppe ordrene rundt fra fabrikk til fabrikk og bare plassere en mindre del av ordren på hvert sted.

- Blir det avdekket elendige forhold ved fabrikken og de blir tatt med buksa nede, kan de unnskylde seg med at de bare er en liten kunde som bare har hatt produksjon ved fabrikken en kort tid, sier han.

Så godt som alle fabrikkene setter ut deler av produksjonen og kjøper deler til produksjonen fra en underskog av underleverandører. Det gjør kontroll av forholdene vanskelig.

- Vi prøver å kontrollere underleverandører også, men vi vet at det er mange vi ikke har styr på. Vi har opplevd at deler av produksjonen blir satt bort til underleverandører vi ikke har visst om, sier Tina Larsen i Bestseller.

Umenneskelig.

H&M har lang erfaring med Kina. De fleste H&M-fabrikkene ligger langs østkysten, ofte i store industriområder, med mange liknende fabrikker. Fabrikkene har opptil 3000 ansatte, de fleste har en arbeidsstokk på rundt 500 tekstilarbeidere. De fleste fabrikkarbeiderne er kvinner fra den kinesiske landsbygda, som reiser inn til byene for å tjene til livets opphold.