Svenskene kjøper hjemme

Siden 60-tallet har det svenske pensjonssystemet vært bygd opp gjennom milliardstore fond fra skattebetalerne, der alle arbeidstakere har betalt inn deler av lønnen sin til fondene. Den svenske staten bygde på denne måten gradvis - og tidligere enn den norske staten - opp en milliardformue. Både som sikkerhet mot dårligere tider og for å styrke svenske bedrifter.

På denne måten ønsket man å skaffe arbeidsplasser i Sverige samtidig som folketrygden skulle sikres i fremtiden.

I utgangspunktet var det også bred politisk enighet om å investere pengene fra fondene i Sverige. En viss del av fondsinnbetalingene skulle investeres i svenske statsobligasjoner og spesielt innen offentlig boligbygging, en stor del skulle investeres i aksjer i svensk næringsliv.

På de årene fondene har eksistert, har de fått en stadig større betydning i svensk aksjesammenheng. For å spre risikoen ble de delt inn i flere fond, Første AP-fond (avtalefestet pensjon), Andre AP-fond, osv. De forskjellige AP-fondene ble etter hvert store aktører, og har inntil nylig vært blant de største på Stockholm-børsen.

Mens stadig mer kapital ble tilført fondene, var også avkastningen stor og fondene vokste. Ved starten av 2001 hadde de rundt 550 milliarder kroner å forvalte.
MOTSATT I NORGE
På denne måten ble oppbyggingen av det svenske pensjonssystemet helt ulik vårt eget pensjonssystem. I stedet for å etablere egne forvaltningsorganer som i Sverige, bevilges pensjonene over statsbudsjettet her i landet. I tillegg fikk vi etter hvert oljefondet, som kan ses som en garanti for fremtidige pensjonsutbetalinger.

Ved utgangen av tredje kvartal i 2001 var oljefondet verdt 547 milliarder kroner, mens Folketrygdfondets verdi ligger på rundt 150 milliarder kroner.

Forskjellen fra den svenske oppbyggingen er at pengene plasseres uavkortet i utenlandske verdipapirer. Her tas ingen hensyn til industrireising og arbeidsplasser.

Pussig nok har vi fått to motsatte debatter om det samme temaet. Samtidig som de første røstene i Norge tok til orde for at de norske oljepengene også måtte brukes i Norge og bidra til norsk næringsliv, kom de kritiske røstene i Sverige om å gå motsatt vei. Det ble hevdet at avkastningen fra fondene var for lav, det måtte være mer penger å hente ved å gå bredere ut i aksjemarkedet. Med andre ord gi opp kravet om støtte til svensk næringsliv og investere der det til enhver tid var best avkastning.

Og den etter hvert massive kritikken mot det rent sosialdemokratiske tenkesettet, var bakgrunnen for omleggingen som ble gjennomført fra 1. januar 2001. Da ble kravet om ansvarlighet i forhold til svensk næringsliv fjernet, nå var det best mulig avkastning til ikke altfor stor risiko som gjaldt.
DROPPET ERICSSON
AP-fondene ble omorganisert, med vekt på de fire første som forvaltnings - og investeringsorganer for største delen av kapitalen. De fikk 536 milliarder kroner på deling i startkapital, senere ble de tilført enda mer og verdsatt til rundt 550 milliarder kroner. Fondet igangsatte umiddelbart et omfattende salg av aksjer de hadde i svenske selskaper. De var da på nærmere 200 milliarder kroner.

Aksjeporteføljene i Ericsson, Skandia, Telia, Volvo og øvrige svenske selskaper som til nå hadde fått stor tilgang på kapital fra fondene, ble sterkt krympet. Fondene var ikke lenger de største og hadde ikke den samme posisjonen.

På samme måte ble svenske statsobligasjoner solgt, og svenske kroner ble brukt i bytte mot aksjer i utenlandske aksjefond og utenlandske selskaper. Forvalterne av AP-fondene fikk raskt skylda for svekkelsen av den svenske valutaen.

Etter et halvt års pengeflytting, satt fondene igjen med dobbelt så mye aksjer i utlandet som i Sverige. Verdiene av de svenske aksjene var verdt rundt 90 milliarder, mens verdien av de utenlandske var det dobbelte. Satsingen på obligasjonsmarkedet ble sterkt nedtonet.
15 MILLIARDER FORDUNSTET
Og hvordan ble resultatet? I parentes bemerket kan vi nevne at det ikke var så veldig mye å skryte av. For det viste seg at rundt 15 milliarder kroner var blitt borte i løpet av den korte tiden. De fire fondene hadde hatt en gjennomsnittlig avkastning på sine milliarder på minus 3,5 prosent. En utvikling som fortsatte langt inn i neste halvår og som vil forsterke tapene. Og en utvikling som hadde vært langt mindre dramatisk dersom de svenske fondene ikke hadde lagt om strategi.

Trolig kunne ikke de ansvarlige for reformen valgt noe dårligere tidspunkt å kaste seg inn i verdens aksjemarked på. I takt med de internasjonale aksjeinvesteringene, kom meldingene om nedgang i verdensøkonomien og en kraftig svikt i aksjemarkedet.
SVIKTET NÆRINGSLIVET
Innenlands fikk omveltningen store konsekvenser. Milliardene ble ikke som tidligere brukt til å støtte svensk næringsliv og behovet for hjelp i nedoverbakke. Penger fra svenske arbeidstakere ble ikke brukt for å holde Ericsson eller andre arbeidsplassgiganter oppe. De nærmere 195 milliarder svenske kronene som året før var blitt brukt på aksjer i svenske selskaper, var blitt mer enn halvert.

Kritikken var massiv, og den rettet seg først og fremst mot droppingen av det svenske næringslivet. De svenske sosialdemokratene uttalte at AP-fondene er blitt en trussel mot svensk industri og svenske jobber. Glemt var den tidligere støtten og kravet om bedre forvaltning som de også hadde kommet med.

«Selv tradisjonelle industrieiere som Peter Wallenberg føler mer ansvar for svensk næringsliv og svenske arbeidsplasser enn de nye AP-fondene gjør», hevdet «Sossarna», med tidligere næringsminister Anders Sundin i spissen.
PERSSON ANGRET
Og statsminister Göran Persson sa at AP-fondene plasserer for mye utenlands når de jager høy avkastning med lav risiko. De bør tenke mer på samfunnsøkonomien i Sverige, er hans budskap. Således har ikke forvalterne av de til sammen seks svenske AP-fondene noen lett informasjonsjobb i øyeblikket.

- Vi har opplevd et ras på grunn av nedgangen i aksjemarkedet. Men omleggingen er basert på langsiktighet i investeringene, og vi kan derfor ikke være så opptatt av så korte perspektiver. Våre investeringer bygger på en 33 års avkastningstid og analyser i forhold til det, sier informasjonssjef Pernilla Klein i Tredje AP-fondet.

Fondet hun representerer hadde en totalavkastning på minus 3,4 prosent etter et halvt års drift. De sier selv i en oppsummering at dette er en større nedgang enn de ville opplevd dersom de ikke hadde lagt om strategien.

- Dere kritiseres for å ha bidratt til å svekke den svenske kronen. Dere har solgt seks milliarder svenske kroner. Er ikke det tilfelle?

- Nei, vi står jo tross alt bare for en liten del av dette. Og selskapene selv, som Ericsson og alle it-selskapene, får vel selv ta skylden for det som har skjedd. De gir jo sine bidrag til svekkelsen. Det blir jo helt galt å belaste oss for det som skjer, sier hun.

- Hva slags strategi satser dere etter, tar dere ikke sjanser?

- Vi har klare investeringsregler. Vi kan for eksempel bare eie ti prosent av et selskap, og tretti prosent av kapitalen skal plasseres til lav risiko. Vi kan plassere alt i utlandet, såfremt vi ikke tar for høy valutarisiko. Til nå har vi funnet det tilrådelig å ha igjen en del i Sverige, sier Klein.

Og fondet har gjort grundige analyser, sier hun. 100.000 mulige utviklingsveier for pensjonssystemet på 15 til 25 års sikt er lagt til grunn. Ut fra dette har fondet fordelt investeringene på 49 prosent aksjer, 37 prosent rentebærende papirer, syv prosent fast eiendom, og 45 prosent av kapitalen er fortsatt plassert i Sverige.

Fondet viser også til studier som er gjort som viser til ulempene ved å satse ensidig i svensk næringsliv. Ifølge Klein viser studier at det vil føre til den rene krisen, med store underskudd.

Behandlingen av de pengene som skal bli våre naboers fremtidige pensjoner vil bli fulgt med kritisk blikk fremover. Fortsatt har de fremtidige svenske pensjonistene en del å gå på. Beregninger viser at det frem til år 2010 vil komme mer penger inn i systemet enn det vil gå ut av det. Da gjør den forventede befolkningsutviklingen og beregnet forlenget levetid sitt til at utviklingen vil snu.
SVENSK OMKAMP
Sosialdemokraterna har allerede forlangt omkamp. De krever nå at det innføres lover som sikrer at kapital fra arbeidstakernes pensjonsinnbetalinger også benyttes til å skape arbeidsplasser i Sverige. Og statsminister Göran Persson sier det ganske klart:

- Som pensjonist er jeg ikke bare avhengig av avkastningen til AP-fondene, men også av at Sverige har et næringsliv som fungerer.