Slik unngår du rentehelvete

Publisert: 28. september 2009 kl 10.31
Oppdatert: 28. september 2009 kl 10.34

Rentederivater.

De store profesjonelle bedriftene har allerede brukt rentederivater i en årrekke for å sikre seg mot store utgifter dersom renten stiger.

- Men stadig flere, både store og mellomstore, proffe og nystartede, virksomheter følger etter, ifølge derivatmegler Petter Andreassen i SEB Enskilda.

Produktene.

Følgende derivater er mest brukt for å sikre seg mot rentestigninger:

  • Rentebytteavtale. Har du lån med flytende rente, kan du be banken din om å få inngå en rentebytteavtale. Du betaler da banken en viss premie for å få en fast rente i avtalt tid. Banken overtar den flytende renten.

  • Kjøpe rentetak. Du kan gjøre en avtale med banken om å få et tak på renten. For eksempel 5,5 prosent. Du betaler da en premie/avgift så lenge avtalen løper. Går renten over 5,5 prosent, til for eksempel 5,7 prosent, får du utbetalt differansen.

  • Renteopsjon. Du kan også kjøpe en såkalt renteopsjon. Da betaler du en premie for retten til å få en fast avtalt rente når du måtte ønske det innenfor et definert tidsrom. Men du har ingen plikt til å benytte deg av retten (opsjonen).

Oslo Børs hadde tidligere notert en rente-future på børsen, men denne handelen ble avviklet på grunn av liten likviditet i verdipapiret.

Saken fortsetter under annonsen

Aktive kommuner.

- De mest aktive i rentederivatmarkedet er bedrifter med høy belåningsgrad, og som fokuserer mer på sikkerhet enn på avkastning. Det dreier seg spesielt om virksomheter innenfor eiendom og energi, sier Petter Andreassen.

- I dette markedet finner vi både store og mellomstore bedrifter, proffe og nystartede. Men kommunene er faktisk den sektoren med størst andel av sikrede lån, påpeker Petter Andreassen.

Høye priser.

Prisene (premiene) på rentederivater er relativt høye. Og det er liten vilje i Norge til å betale for risikosikring.

- Dessuten er det en negativ fokusering på derivater i Norge, mener Andreassen, og trekker en parallell til boliglånsmarkedet. Bare sju-åtte prosent av norske boliglånskunder har avtale om fast rente, mens det tilsvarende tallet i Danmark, for eksempel, er 70-80 prosent. Den sterke troen på at flytende rente er det beste, er et særnorsk fenomen, påpeker han.

Norske bedrifter er akkurat som norske husholdninger på dette området; de liker flytende rente best.

Saken fortsetter under annonsen

Liten kunnskap.

Ifølge derivatanalytiker Petter Andreassen er lite kunnskap om derivatmarkedet en årsak til at ikke flere benytter seg av instrumentene.

Vanligvis er det toppledelsen som avgjør om det skal inngås derivatkontrakter. Det er ikke delegert nedover i systemet. Og når åtte mennesker samles i et styrerom for å avgjøre om man skal inngå en kontrakt eller ikke, er det de færreste som har satt seg inn i markedet eller i kontrakten utover det man kanskje har lest i avisen.

- Det er et problem at de som benytter seg av derivater, ikke fokuserer mer på markedet. Derivathandelen må følges opp kontinuerlig, ellers kan det lett gå galt, sier Andreassen.

Spekulasjoner.

Derivatene blir også brukt av spekulanter som ønsker å tjene penger når rentene er på vei opp.

- Det er typisk stor aktivitet når rentene er lave. Det handler om at noen vil tjene penger på rentestigningen. Vi ser også større aktivitet når de korte rentene er høyere enn de lave, eller når pengemarkedsrenten er høyere enn fastrenten. Begge deler gir en forventning om stigning, forklarer Petter Andreassen.

Saken fortsetter under annonsen

Regnskapsfordeler.

Telenor er et av de norske selskapene som bruker derivater i stor grad til å sikre seg mot svingninger i markedet. For Telenor er det viktig at de finansielle instrumentene gir positive utslag i regnskapene.

Selskapet skriver blant annet i sin årsrapport:

- Telenor anvender ulike finansielle instrument inkludert derivater (rentebytteavtaler, terminer, rentetak og fremtidige renteavtaler) til å styre sin risikoeksponering knyttet til endringer i rente, valuta og el-priser.

- For å kvalifisere som en sikring, må instrumentene møte definerte effektivitetskriterier, være utpekt som et sikringsinstrument, samt gi en regnskapsmessige effekter som i høy grad oppveier de regnskapsmessige effektene av den posisjon som sikres.