Satser på India

Det er tidlig morgen i Mumbai, byen som ble bygget av engelskmennene, på en halvøy. Den ble gitt til det engelske kongehuset som medgift i forbindelse med giftemålet mellom en portugisisk prinsesse og en engelsk prins. Engelskmennene kalte byen Bombay.

Verdensberømt.

- Juhru Tara Road, please.

Taxisjåføren nikker og setter seg bak rattet. Små og store biler og scooterdrosjer forsøker å tute seg plass, og taxien bokstavelig talt tråkler seg framover. Er det ledig i motsatt kjøreretning et øyeblikk, benyttes sjansen til å komme litt lenger fram i køen. Trafikken i Mumbai er like verdensberømt som byens filmer fra Bollywood.

Mobilen min ringer. Det er Vishwajit Upadhye. Han leder prosjekter for norske Kongsberg Maritime i Mumbai. Han ringer fra kontoret i Juhu Tara Road.

- I am on my way, but there is a trafficjam.

Upadhye vet alt om trafikkaoset i byen han bor i. Det tar den tiden det tar. Jeg kommer når jeg kommer.

En scooter sneier bilen foran. Det var nære på.

Selgere av bøker, vifter, postkort og alt mellom himmel og jord benytter sjansen og smetter inn og ut mellom bilene når det stopper helt opp. Kuene, som ikke var å se et par dager tidligere, fordi de hadde blitt samlet opp og dumpet utenfor byen, er kommet tilbake. De er likegyldig overfor bilene.

Heldigvis har sjåførene respekt for dem.

Mumbai er en magnet både på kuer og mennesker. Tilstrømningen av folk fra andre deler av landet er enorm. Slumområdene er Indias største.

Byen huser offisielt rundt 18 millioner mennesker. Mange kommer hit for å jobbe blant annet i de mange utenlandske selskapene som setter ut mer og mer av sine arbeidsoppgaver til India og i landets eksplosivt voksende it-industri. Offshoring, flytting av arbeidsoppgaver til lavkostland er i stor vekst i India.

De utenlandske selskapene har forandret Mumbai og India. Høye glasshus i moderne design var fraværende i denne byen for 20 år siden. Nå står de side om side med falleferdige brakkehus, sjapper av alle slag og engelske monumentalbygg fra det britiske imperiet.

Men på gata sover, spiser og jobber tusenvis av dem som strømmer fra landsbygda til film og finanshovedstaden i håp om et bedre liv.

Fra Sandvika til Mumbai.

Vi stopper foran Ajanta Hotell. Inn gjennom hotellet og opp i andre etasje er det kontorer. På veggen står det et stort skilt i rødt på veggen: Kongsberg.

I lokalene, som minner om et departementskontor fra 70-tallet i Norge, tar Vishwajit Upadhye i mot.

- Vi har allerede for lite plass, sier han.

Kongsberg Maritime planlegger betydelig ekspansjon i India.

- Vi er på jakt etter større lokaler, sier Upadhye.

Det er bare litt over et år siden de flyttet inn der de er nå. Da jobbet Upadhye for nisjebedriften Fantoft Process Technologies. I fjor sommer ble Fantoft kjøpt opp av Kongsberg Maritime, som er en del av Kongsberg Gruppen.

Selskapet leverer prosessimulatorer og samtidssystemer for olje- og gassfelt, LNG-anlegg og transportrørledninger, og er partnere til store oljeselskaper og oljeindustri over hele verden. Kontoret Upadhye leder i Mumbai, er et gjennomføringssenter. De ansatte, som i all hovedsak er kjemiingeniører, bygger simulatormodeller og bistår på prosjekter over hele verden.

Programvareutviklingen skjer hjemme i Norge.

Upadhye har akkurat lagt siste hånd på årets første kvartalsrapport. Hver måned rapporterer han til hovedkvarteret i Norge. Upadhye er fornøyd med tingenes tilstand.

- Jeg liker veldig godt å jobbe i et norsk selskap. Nordmenn har gode verdier og behandler folk på en hyggelig måte, sier han.

- Jeg kan for eksempel lufte mine synspunkter med toppsjefen hvis jeg vil, sier han. Det har han ikke opplevd tidligere i arbeidslivet.

- I et indisk selskap eller i et amerikansk, som jeg jobbet for tidligere, snakket man aldri med sjefene. Alle er åpne i Norge og respekterer hverandres synspunkter. Det skaper et godt arbeidsmiljø og god bedriftskultur, sier han. Og Upadhye vet hva han snakker om. Han har bodd to år i Norge.

Lite visste han da han kom til Norge i 2004, for å jobbe som konsulent på et prosjekt for Fantoft, at han skulle bli brobygger mellom Norge og India. Etter at prosjektet i Fantoft var ferdig, fikk han tilbud om fast jobb.

Høsten 2005 startet planleggingen av etablering i Mumbai. Knut Erik Spilling var salgs- og markedssjef i Fantoft. Han hadde ifølge Upadhye en drøm om å bygge opp deler av Fantofts simuleringsvirksomhet i India. Spilling utpekte Vishwajit Upadhye som mannen som skulle realisere drømmen.

Norsk troll.

Høyt kvalifisert arbeidskraft koster i India bare 20-30 prosent av tilsvarende i Norge, og er, ifølge Spilling selv, hovedgrunnen til at Kongsberg Maritime kastet sine øyne på det indiske kontinentet.

- Spilling kjente India fra før og så potensialet, sier Upadhye om sin kollega i Norge, som nå er salgs- og markedssjef i Kongsberg Process Simulation, en avdeling i Kongsberg Maritime.

En indisk ingeniør med en del års erfaring fra prosessindustri koster 80.000-90.000 norske kroner i året, regner Upadhye ut.

Han tror nok Kongsberg ville forsøkt å etablere seg i India uten hans hjelp, men det ville blitt vanskeligere.

- Det tar tid å bygge relasjoner, og det indiske byråkratiet er ikke for nybegynnere, ifølge Upadhye. Andre kvartal 2006 hadde Fantoft fire ansatte og fem konsulenter i full sving. Og flere skal de bli framover. Erfaringene har vært gode, og flere avdelinger i Kongsberg Maritime er i ferd med å etablere seg i Mumbai. I løpet av året kommer antall ansatte til å øke fra ni til 30-40 personer.

- For å lykkes i India må de ansatte integreres i virksomheten og i prosjektene. Det er ikke bare å sende arbeidet hit og tro at det skal gå bra, sier Upadhye.

Inne på kontoret til en av seniorene hos Kongsberg i Mumbai sitter it-ingeniør Aniruddh Sharma. På pulten har han et ekte norsk troll. En suvenir. Trollet fikk han i Norge.

Alle ingeniørene i bedriften reiser til Norge, England, USA, avhengig av hvilket prosjekt de skal være med på. De blir der i en eller to måneder for å forstå arbeidsmetodikk og kultur, samt for å delta i oppstarten av prosjektene.

De fleste av Upadhyes ingeniører har vært i Norge en eller flere ganger.

Nøytrale i Midtøsten.

Det er ikke bare billige, kompetente ingeniører inderne tilbyr. Kongsberg Maritime har mange av sine prosjekter innen olje og gass blant annet i Midtøsten. Knut Erik Spilling i Norge kvier seg for å sende nordmenn til denne regionen. Han mener nordmenn blir uglesett og assosiert med USA. Det er en sikkerhetsrisiko.

- Midtøsten er et stort marked for oss. En vesentlig del av våre prosjekter er opplæring og oppfølging av kundene gjennom hele syklusen av et prosjekt. Da må vi være til stede. Inderne har ikke konflikter med noen i Midtøsten. Vi er på mange måter nøytrale, sier Upadhye, som forstår Spillings betenkeligheter.

I tillegg er det kortere avstand fra India til for eksempel Saudi-Arabia og Kuwait enn fra Norge. Reisekostnadene er lavere, sikkerheten bedre og tidsforskjellene mindre. Og fra India til Midtøsten går det mange fly.

Upadhye og Kongsberg Maritime har store planer om å utvide i Mumbai. Men i likhet med bedriftsledere i Norge har Upadhye problemer med å få tak i kvalifiserte ingeniører som kan prosessimulering. Kjemiingeniører er sjeldnere vare enn for eksempel it-ingeniører. Han regner med at de nye som ansettes, må læres opp internt i systemet. Det betyr mer utveksling med Norge.

Og det er ikke så enkelt som en skulle tro.

Visumtrøbbel.

Upadhye sukker oppgitt over norske myndigheter. Og mener de er sendrektige og vanskelige å ha med å gjøre.

- Dette vil jeg veldig gjerne at du skriver, sier han og fortsetter:

- Vi trenger mer fleksibilitet fra den norske ambassaden og Utlendingsdirektoratet, UDI, i Norge. Det tar opptil seks måneder å få arbeidstillatelse for våre folk, som skal jobbe eller være med på å starte prosjekter i Norge, sier han og viser fram et avslag på en søknad han fikk dagen før.

Kesavan Vimalpriya, en av de kvinnelige ingeniørene i selskapet, skal delta på et prosjekt i Fantoft og trenger å reise fram og tilbake mellom India og Norge i en tidsavgrenset periode. Den norske ambassaden svarer at hun må søke nytt visum hver gang. Upadhye rister oppgitt på hodet. Planene må endres.

- Vi bruker fryktelig mye tid og krefter på visumsøknader, sier han og understreker at Kongsberg ikke eksporterer folk, men service.

Norsk arbeidstid. Offshoring av arbeidsoppgaver blir viktigere og viktigere for India, og indiske myndighetene legger til rette for å tiltrekke seg utenlandske selskaper.

- Det er en vinn-vinn-situasjon, mener Upadhye. India får utenlandsk valuta og arbeidsplasser og bygger opp kompetanse.

- Vi jobber i India, betaler skatt til landet, bruker penger her. For India er ringvirkningene av denne businessen stor, sier han. Kongsberg får tilgang på kvalifisert arbeidskraft og enda et internasjonalt ben å stå på.

En ting har Upadhye med seg fra sin fartstid i Norge: Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom lange arbeidsdager og det man får gjort. De færreste indere skiller ikke noe særlig mellom jobb og fritid, men det vil Upadhye at de ansatte i Kongsberg skal gjøre. Selv har han vært ivrig, og, ifølge hans egne ord, god i cricket, og han liker å lese biografier.

- Det norske arbeidslivet er mye mer organisert enn det indiske. Dere kommer mellom syv og åtte og går klokka 16.00, jobber hardt og konsentrert mens dere er på jobb, og koser dere om kvelden. I India går mye av arbeidsdagen bort i noise, sier Upadhye uten å forklare hva han mener med det.

- Jeg sier til mine ansatte: Strukturer arbeidet, og gå hjem og kos dere!

Før gikk de seg ofte en tur midt på dagen og kom tilbake seinere. Nå går de isteden hjem fire, forteller Upadhye på veien ut i Mumbai-trafikken. Varmen slår imot oss som en vegg. Temperaturen nærmer seg 40. Upadhye vinker farvel.

Det er fredag. Han skal ta helg.