Sammenbrudd uten innvandrerne

Rundt 70.000 kvinner og menn jobber i hotell- og restaurantbransjen i Norge. På landsbasis utgjør innvandrerne 22 prosent av de ansatte, det er medregnet alt fra den minste lille kafé på Vestlandet til det urnorske gamle pensjonatet i nord. Kommer vi til Oslo-området, er antallet innvandrere det dobbelte. Og i de «indre gemakker», i rengjøringen, er det snart ikke nordmenn eller kvinner igjen. Det viser tall fra Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet.

- Det er tungt arbeid, og det gir liten status. Det er lett å få jobb andre steder, og dermed får bransjen de som ikke kan velge på øverste hylle. Det sier forbundssekretær Ingunn Gjerstad i Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet.

175.000 KRONER I ÅRSLØNN

Mens vi hører om fete bonusordninger, fallskjermer og opsjoner i norsk næringsliv, kan hotellbransjen skilte med en reallønnsnedgang de siste årene. I øyeblikket ligger lønnsnivået for ufaglærte på 79 prosent av gjennomsnittlig lønn for industriarbeidere. Det betyr årslønninger på 175.000 kroner. For faglærte er lønningene noe bedre, med årslønner på 200.000 kroner.

I tillegg er det en bransje der skjermingstilleggene er elendige. For eksempel begynner ikke helgen og de helgetilleggene det innebærer før klokken 16 lørdag ettermiddag. Og da dreier det seg om tillegg på 16 kroner i timen, mens kveldsjobbing etter klokka 21 lønnes med seks kroner ekstra i timen. - Det er svært vanskelig å komme noen vei i forhandlingene med arbeidsgiverne om høyere skjermingstillegg. For vi blir hele tiden møtt med argumenter som at det er så lav inntjening i bransjen at det ikke er mulig å gi mer, sier Gjerstad.

Hennes eneste lyspunkt i lønnsmessig sammenheng er at hotell og restaurantbransjen er bedre betalt enn varehandelen. De to bransjene har ellers mye til felles, de har mange deltidsansatte og lav organiseringsprosent. Men mens varehandelen har både Hagen og Reitan og enorme overskudd å vise til, finnes ikke en lignende rikdom i norsk restaurantbransje.

- Vi sliter også med at mange av dem som jobber her føler liten identitet med jobben sin. Noe som igjen fører til at det er vanskelig å få folk til å ta tillitsverv. Rundt 75 prosent er kvinner, mange på deltid og de aller fleste med en ektemann som også tjener penger. De har dermed ikke det samme behovet for å holde lønnsnivået oppe som en eneforsørger, sier hun.

HEGNAR TARIFFLØS

Det betyr også at fagorganiseringen i bransjen er lav, ikke mer en av fire er organisert i et LO-forbund. Mange av de etniske restaurantene som gror opp - og særlig i Oslo - har heller ingen tilknytning på arbeidsgiveren og dermed ingen hovedavtale å holde seg til.

Men det er ikke bare de utenlandske arbeidsplassene som arbeider uten avtaler. Ved Trygve Hegnars Holmen Fjordhotell i Asker utenfor Oslo har de ansatte ingen tariffavtale å holde seg til.

BARE EKSTRAHJELP

Kunne du tenke deg å være ekstrahjelp som renholder? Kanskje jobbe tre- fire dager i uka for samme arbeidsgiver, men ikke ha noen vaktplan som strekker seg lenger enn den ene dagen ?

Ifølge Gjerstad er bruken av ekstrahjelp ved hotellene et tiltakende problem og noe av det verste de ansatte har å hanskes med i øyeblikket. Hotellene reduserer basisbemanningen til et minimum, og undersøkelser fra forbundet viser at så mye som 25 prosent av de ansatte ved hotellene i byene går som midlertidig bemanning, eller ekstrahjelp. Noen steder er det mer, noen steder mindre.

- Dette gjelder særlig rengjøringspersonalet. Hotelledelsen viser til at driften er så uforutsigbar. For dem som skal jobbe der blir det jo helt håpløst, og det er et kjempeproblem. Vi krever fire ukers vaktplaner og fullt arbeidsgiveransvar for dem som jobber, men dette er det svært vanskelig å få gjennom mange steder. I stedet opplever vi brudd på regler for overtid, omgåelse av feriekrav osv. Så er det også svært få menn og svært få norske kvinner igjen i disse jobbene. For dem som kan velge på øverste hylle tar ikke jobb her. Rengjøringspersonalet ved norske hoteller består snart bare av innvandrerkvinner.

- Det kan for øvrig hotelledelsen være glad for. Innvandrerkvinnene er svært stabile, de gjør en kjempebra jobb, og de holder seg mye lenger i den samme jobben enn de norske gjør, sier Gjerstad. Mens gjennomsnittstiden for norske i bransjen er fire år, er fartstiden mye lenger blant innvandrerne. For de blir i den jobben de får.