Påskekrim: Tilbakebetalingen

Publisert: 28. juni 2002 kl 14.13
Oppdatert: 30. januar 2008 kl 16.00

En gang i året dro min kone av sted for å besøke sin venninne i Bergen. Jeg må innrømme at jeg så fram til disse dagene om høsten som gressenkemann. Faktisk nøt jeg hver eneste time alene i den store, gamle villaen vår på Ullern. Bare hunden min, Taika og jeg. Ungene våre hadde flyttet ut for mange år siden.

Dette var min årlige aleneferie. Det eneste jeg måtte passe på var forretningen, men ellers hadde jeg frihet til å gjøre hva jeg ville. Kunstforretningen min på Briskeby kunne ikke stenges selv om min kone dro av sted.

Jeg kjørte henne til jernbanestasjonen en lørdag ettermiddag sent i oktober. Det regnet og var kaldt. Under bilturen var det som vanlig hun som snakket:

«Skittentøyskurven er nesten full,» sa hun med sin høye, intense stemme. «Jeg forventer at den er tom når jeg kommer tilbake. Bak huset ligger fremdeles haugen med ved. Nå som du er alene har du mer enn nok tid til å få hugget det opp og lagt det i stabler. Og det gjør ingenting om du får fjernet alle de tomme malingsboksene i garasjen. Dessuten …»

Jeg hørte ikke etter lenger, konsentrerte meg om å se gjennom den duggete frontruten. Lengtet etter å få sluppet henne av, slik at jeg kunne nyte friheten, alene. Jeg kunne ikke vente med å få lempet henne og kofferten av ved Sentralbanestasjonen.

Til daglig var det bare en liten time hver kveld jeg hadde for meg selv hjemme - under spaserturen til meg og Taika. Nøyaktig klokken ni, når det store gulvuret i stuen begynte å slå, gikk jeg ut i gangen og hentet fram lenken. Bikkja var alltid helt ustyrlig, logret med halen og bjeffet av glede. Kveldsturen var dagens store høydepunkt. Vi gikk alltid den samme runden; ned den lange bakken til bensinstasjonen, inn på sykkelstien langs hovedveien, rundt den grønne lungen i boligfeltet med alle kunstnerboligene og tilbake igjen. Det tok oss temmelig nøyaktig 50 minutter.

Denne kvelden droppet jeg turen. Taika så på meg med store, spørrende øyne da jeg tok på meg frakken like før klokken ni. Men bikkja fikk vente. Dette var mine dager, min frihet. Jeg kunne høre at den bjeffet helt til jeg nådde ned til porten.

Saken fortsetter under annonsen

Jeg tok banen ned til sentrum. Først spiste jeg en bedre middag på Theatercaféen. Etterpå fant jeg fram til Burns i Vika; en brun bar som jeg ikke hadde besøkt siden forrige gang Wenche var bortreist. Å gå på bar var noe jeg ellers aldri gjorde når hun var hjemme. Min kone var en heks. Til tider hatet jeg henne. Hun detaljstyrte livet mitt. På samme måte som Taika var min hund, så var jeg hennes.

Det var først langt ut på kvelden at jeg
traff Børre. Klokken måtte ha vært nærmere ett. På det tidspunktet hadde jeg kastet innpå en god del halvlitere. Det var han som kom bort til meg. Ellers hadde jeg ikke kjent ham igjen. Børre hadde mistet mye hår og måtte ha lagt på seg 30 kilo, minst. Det så ut som om de fleste av kiloene hadde lagt seg i ansiktet.

“Gamle Ørn!» skrek han da han uten forvarsel slo meg i ryggen og veltet seg ned på en stol ved siden av meg. “Du har faen ikke forandra deg en millimeter.»

“I like måte» sa jeg, rettet på slipset og så vekk for at han ikke skulle se vemmelsen jeg følte ved å oppdage hvor mye han hadde forfalt i løpet av disse årene.

Det var mange år siden jeg hadde gjort meg ferdig med typer som ham. Jeg hadde ikke bruk for typer som Børre lenger - jeg var blitt en respektabel forretningsmann.

Børre var en av disse ensomme ulvene som drev for seg selv, uten eget kontor eller forretning. I hvert fall drev han på slik den gang jeg ble kjent med ham for mange, mange år siden. Han kjøpte og solgte kunst og antikviteter ved bruk av en mobiltelefon og en gammel varebil. Drev rundt som en abbor i sivet og ventet på en anledning til å slå til. Sleip, men med et skarpt øye for hva som kunne kjøpes billig og selges dyrt. Han svindlet alle som lot seg svindle, uten et øyeblikks nøling. Det var etter hvert mange svindlede kunstkjøpere og selgere i kjølvannet av Børre. Gud vet om han hadde saltet vekk noen av pengene sine. Han måtte ha tjent mye opp gjennom årene. På den tiden jeg vanket sammen med ham, gikk det rykter om at han spilte bort mesteparten av fortjenesten på sine turer til Las Vegas. Om det var spill eller horer han brukte pengene på, var det ingen som visste. Sannsynligvis var det en kombinasjon.

Vi ble sittende og mimre om gamle dager. Om det gamle giktbrudne ekteparet på Frogner. Børre hadde overtalt dem til å selge alle maleriene som hang på veggene i deres gamle, fasjonable leilighet. De trengte penger og var langt på vei senile, eller i hvert fall godtroende og naive. Det gikk ofte ut på ett. Børre overleverte alt sammen til meg i kommisjon. Jeg videresolgte hele samlingen av malerier for 240.000 kroner et par uker senere til noen av mine gode kunder. De fikk gode priser. Lenge etter at jeg hadde betalt Børre, minus min kommisjon på 25 %, fikk jeg vite at han hadde kjøpt alt sammen for 30.000. Selv gjorde jeg 60.000 kroner på handelen, men Børre gjorde 150.000, og i motsetning til meg, betalte han ikke skatt.

Saken fortsetter under annonsen

Børre lo og dunket meg i ryggen da han gjenfortalte historien. De to gamle stakkarene som han hadde kjøpt maleriene av døde i rask rekkefølge etterpå etter en voldsom krangel med arvingene.

Men det var da jeg gjenoppfrisket minnene om Musa, at Børre lo så fettvalkene og de store dobbelthakene disset. Han brølte av latter og fikk meg til å rive i en tredje runde med øl og snaps.

Musa var en spinkel, kortvokst og rødhåret særling med fregner. Han var en av disse som ble tynn i håret allerede som 20-åring. Plutselig en dag sto han i forretningen. Han hadde på en lys dress som var for lang på ermene og et silketørkle i halsen. Han så ut som en bortkommen engelsk dandy fra forrige århundre. Vi kom i snakk. Fliret mitt satt ikke så lenge om munnen. Musa var enearving til en stor familiebedrift, og etter hvert som jeg snakket med ham, skjønte jeg at han var dum som et brød. Han likte kunst, og hadde bankkonti som andre bare drømte om. Han var på alle måter perfekt.

Jeg introduserte idioten for Børre. Sammen sjarmerte vi ham i senk. Over de to neste årene loppet vi ham for mesteparten av familieformuen. Musa satt til slutt igjen med Norges største samling av verdiløs kunst, mens Børre og jeg satt tilbake med kontantene. Musa investerte alt - hele den fordømte familiearven. Jeg brukte millionene til utvidelse av forretningen, og til å kjøpe vår store villa på Ullern. Børre hjalp sannsynligvis noen casinoer og horer i Las Vegas til å bli enda rikere.

«Jeg så Musa for noen måneder siden,» skrek Børre og slurpet i seg resten av halvliteren. «Han syklet rundt med noen Rimibæreposer med tomflasker. Og han hadde fått langt hår. Her,» sa Børre og dro hånden over tinningene.

Også jeg måtte le. Jeg så for meg den spinkle kroppen i en loslitt, lys dress, syklende rundt med bæreposer.

Børre og jeg ble sittende lenge. Altfor lenge. Det var nok av gamle historier å fortelle. Etter hvert ble både jeg og han stup fulle.

Saken fortsetter under annonsen

Dagen etter våknet jeg langt ut på ettermiddagen med en dundrende hodepine. Jeg husker ingenting av hvordan jeg kom meg hjem eller i seng. Men det var bare å snu seg rundt og bli liggende. Det var søndag og ingen Wenche der som krevde at jeg skulle stå opp. Jeg ble liggende til langt ut på kvelden.

Ved åttetiden kom jeg meg opp, tok en dusj og fikk i meg litt kaffe og noen brødskiver. Følte meg egentlig i bra form. Da gulvuret slo ni gikk jeg som vanlig for å hente lenken. Bikkja skulle få sin tur den kvelden. Jeg kunne heller dra innom en pub litt senere.

Ute var det mørkt, og det regnet. Det var sent i oktober og de gule bladene fra trærne hadde lagt seg i en glatt og slimete masse på veiene. Jeg tok på meg den store frakken, de langskaftede gummistøvlene og fant fram en paraply. Taika logret og bjeffet.

Det var vanskelig å se i høstmørket. Lysene fra lyktestolpene ble sugd opp av den våte asfalten. Og det var stille. Nesten ingen andre var ute i dette været.

Vi hadde kommet til veien rett nedenfor den store gressbakken ved kunstnerboligene, da bikkja plutselig stanset og knurret svakt. Ørene sto rett opp. Hun stirret stivt mot de mørke trærne i skråningen. Først så jeg ingenting. Like etter fikk jeg øye på en skygge som beveget seg. Det var et menneske som kom hurtig nedover skråningen i vår retning. Jeg kunne ikke med en gang se om det var en mann eller en kvinne. Selvsagt ble jeg urolig. En vet aldri hva slags mennesker som reker gatelangs i disse dager.

Personen kom løpende rett mot oss. Jeg holdt godt fast i hundelenken og paraplyen. Det ble snart tydelig at det var en kvinne. Jeg kunne høre hikstingen hennes lenge før jeg faktisk så henne. Hun kom springende i stor fart og før jeg klarte å reagere, hadde hun falt rundt halsen på meg. Bikkja knurret. Jeg måtte sparke etter den for å få den til å roe seg.

Kvinnen hadde langt svart hår og var sydlandsk i huden. Kanskje rundt 30 år. Hun hadde på seg en hvit bluse og et langt, svart skjørt. Over skuldrene hadde hun et fargerikt, tykt sjal. I hånden bar hun på en svart, liten håndveske. Håret var vått. Jeg rygget litt tilbake og frigjorde meg fra armene hennes. Det var litt vanskelig med paraplyen og lenken som jeg hadde i hendene. Faktisk var jeg temmelig skremt av å bli overfalt på denne måten.

Saken fortsetter under annonsen

“Do hjelpe mai. Do må hjelpe mai,» presset hun så fram mellom all hikstingen. Hun holdt nå et godt tak i armen min.

Da så jeg hun blødde fra en hoven leppe. Hun hadde en kul over venstre øyet. Blusen hennes var revet i stykker like under kragen.

“Min mann slår mai. Han voldtar. Do må hjelpe.» Hun så på meg med store, tårefylte øyne.

“Har du ringt politiet?» forsøkte jeg tamt mens jeg hysjet på Taika og nappet hardt i halsbåndet.

“Ja,» sa hun, “ringe politiet. Politiet!»

Jeg så meg rundt. Håpet selvsagt at ikke gærningen var i nærheten. Jeg ville helst ikke ha denne villmannen etter meg.

Vi kunne ikke bare bli stående der. Jeg måtte gjøre noe. Dette handlet tross alt om en vakker kvinne i nød. I bunn og grunn var jeg jo en gentleman. “Kom,» sa jeg, “bli med meg.»

Saken fortsetter under annonsen

Vi startet å gå i retning av villaen. Det var enda et lite stykke igjen å gå. Hun lente seg tungt inntil meg. Jeg måtte holde en støttende arm rundt henne for at hun skulle klare å holde seg på bena. Hun skalv og gråt. Det regnet og jeg holdt paraplyen over oss. Siste biten av veien måtte jeg nesten bære henne. Jeg tok henne inn i stuen og fikk satt henne ned i den store lenestolen like ved peisen. Taika var jeg nødt til å lukke ute på gangen. Bikkja var fremdeles opprørt og knurret i ett sett.

Jeg hentet et stort ullteppe som jeg bredde over henne og fyrte opp på peisen. Hun så ut til å trenge å få litt varme i kroppen. Hun satte seg med bena opp i stolen og med ullteppet tett rundt seg. Jeg spurte om hun ønsket en varm kopp te, men hun svarte ikke. Hun bare skalv og stirret inn i flammene.

Jeg satte meg ned i en stol et stykke fra henne. Hun var virkelig vakker. Sannsynligvis fra et latinamerikansk land. Jeg ønsket å gi henne tid til å roe seg ned. Gudene måtte vite hva hun hadde opplevd.

«Er det noen du vil jeg kan ringe til?» spurte jeg henne etter litt. «Vil du jeg skal kontakte politiet?»

«Vent litt,» hvisket hun og lukket øynene med de lange øyevippene.

Gud, hun var skjønn.

Etter hvert kunne jeg se at hun slappet mer av. Hun snudde hodet og så på meg. Smilte hjelpeløs. “Takk,» sa hun på sitt gebrokne norsk, “takk for at do hjelpe meg.»

“Kan jeg gi deg noe,» forsøkte jeg, “en kopp te, en hodepinetablett … cognac?»

“Ja takk,» svarte hun, “jeg tar gjerne litt cognac.»

Jeg fylte opp to solide glass. Ett til meg selv og ett til henne. Selv tok jeg en stor slurk. Hun bare nippet forsiktig til glasset sitt.

I ettertid husker jeg ikke helt hvordan det begynte. Jeg tror det startet med at hun spurte om det sjenerte meg at hun tok av seg blusen og skjørtet. Hun var selvsagt våt og ønsket å tørke klærne. Selvsagt. Alle måtte jo forstå det.

Så det hadde jeg selvfølgelig ikke noe i mot. Hun måtte mer enn gjerne ta av seg klærne.

Hun hadde ingenting under blusen, og bare en liten tangatruse under skjørtet.

Jeg slukte henne med øynene. Jeg er absolutt ikke vant til å se brystfagre, unge latinamerikanske skjønnheter i min egen stue. I tillegg hadde jeg begynt å kjenne virkningen fra to solide glass med cognac. Da hun etter en stund kom bort til meg og strøk meg over kinnet, klarte jeg ikke å styre meg. Jeg la hendene på de fyldige brystene hennes.

Resten er historie. Det endte med at vi lå sammen på gulvet foran peisen. Selve samleiet varte ikke lenge. Utløsningen min kom fort. Jeg kan ikke huske å ha vært så opphisset siden min pure ungdom. Det kunne ikke ha tatt mer enn tretti sekunder. Jeg ble liggende på teppet foran peisen da hun med uttrykkløst ansikt reiste seg og tok på seg blusen. Hun spurte om å få låne telefonen. Jeg sa hun kunne bruke den i entreen. Hun tok med seg håndvesken og forsvant ut.

Jeg lå fremdeles foran peisen da hun etter en liten stund kom inn igjen i stuen. Øynene mine søkte til de tunge brystene under den åpne blusen. Det var nok derfor det tok en liten stund før jeg oppdaget hva hun hadde i den ene hånden. Jeg kunne knapt tro mine egne øyne. Det var et par håndjern. Og hun hadde et smil om munnen.

Så startet det. Det var helt uvirkelig.

Helt uten foranledning satte hun i gang med å velte bord og stoler, knuse lamper og kastet i gulvet små og store pyntegjenstander som sto på hyller og skap. Det var Wenches ting, Wenches kostbare samling av pyntegjenstander! En liten stund satt jeg som forstenet, målløs. Så reiste jeg meg for å stanse henne. Før jeg rakk fram satte hun håndjernene på seg selv og spyttet meg i ansiktet. Jeg grep etter henne. Hun vek unna og slo etter meg med de sammenbundne hendene. Jeg grep fast i lenken mellom bøylene og tvang henne ned i gulvet. Jeg tror at jeg slo til henne et par ganger, men bare med flat hånd. Eller kanskje det var med knyttneven, jeg husker ikke helt. Hun skrek som et dyr, og til min forskrekkelse dunket hun pannen i gulvet gjentatte ganger. Jeg kunne høre Taika bjeffe som besatt i bakgrunnen.

Jeg vet ikke hvor lenge vi sloss. Hun var fullstendig gal. Hun klorte og skrek og skadet seg selv mer enn hun skadet meg.

Jeg slapp henne da de plutselig sto der inne i stuen - de to betjentene fra Majorstua politikammer. Med høye rop kastet de seg over meg, satte knærne i ryggen og tvang armene mine bakover. Jeg kunne høre at kvinnemennesket fortsatte å hyle og skrike i bakgrunnen. De satte på meg håndjern og dro meg ut i politibilen som sto utenfor. Det kom enda to politibiler og en sykebil inn oppkjørselen.

De kjørte meg direkte til kammeret og plasserte meg i varetektsarrest.

Jeg var selvsagt i sjokk - ante ikke hva jeg skulle si eller gjøre.

Jeg ble sittende i varetekt helt til rettssaken kom opp. Dette gale kvinnemennesket anklaget meg for å ha kidnappet henne, holdt henne innesperret og for å ha voldtatt henne gjentatte ganger. Hun vitnet gråtende at jeg hadde dopet og bortført henne. Ved ransakelsen av villaen fant de en flaske kloroform innerst i et av skapene på kjøkkenet. Det måtte ha vært hun som hadde satt den der, men hva kunne jeg vel si? De fant min sæd i henne, og mine fingeravtrykk på håndjernet hun hadde hatt på seg. Nøkkelen til håndjernet lå i skuffen på telefonbordet i entreen. Vi fikk se bilder i retten av en blodig og forslått kvinne. De spilte av lydbåndet med hennes stemme når hun hviskende og med redsel i stemmen hadde ringt nødnummeret til politiet. Aktoratet hadde funnet fram til flere vitner som hadde sett meg slepe kvinnen inn i huset. Til alt overmål trakk de fram en tidligere dom for promillekjøring, og en bot jeg hadde fått for et par år siden for å ha slått til en taxisjåfør. Hjemme hos kvinnen fant de selvsagt ingen voldelig ektemann. Hun bodde alene og hadde fast stilling som assistent i en barnehage. De forhørte meg lenge om andre voldtekter som hadde skjedd i området, men klarte selvsagt ikke å bevise noen ting. Hvordan kunne de? Jeg hadde ikke gjort noe galt.

Jeg fikk tre år ubetinget og to års sikring for frihetsberøvelse og voldtekt under særdeles grove omstendigheter.

Jeg har sonet seks måneder av dommen nå. Wenche, min kone, har forlatt meg. Hun krevde skilsmisse. Villaen vår er solgt. Forretningen min er i ferd med å bli nedlagt. Den er ikke mye verdt uten meg der. Våre to voksne barn nekter å ha kontakt med meg lenger. Taika er avlivet.

Det er ingen som tror meg når jeg forteller hva som egentlig hendte.

For noen uker siden fikk jeg en bekjent til å sjekke hvor det var blitt av den gale kvinnen. Det viste seg at hun hadde flyttet ut av landet dagen etter at rettssaken var over. I barnehagen hun hadde arbeidet fortalte de at hun hadde flyttet tilbake til Costa Rica for godt. Han fortalte meg dessuten at Børre var lagt inn på sjukehus - som grønnsak. Han hadde falt ned fra sin egen terrasse. Femte etasje. Rett ned på asfalten nedenfor. En respirator holdt ham foreløpig i live.

En stund forsonet jeg meg med idéen om at det som hadde hendt var et sett av særdeles uheldige omstendigheter. Jeg hadde rett og slett truffet et kvinnemenneske som det hadde tørnet fullstendig for, og tilfeldighetene ville at det var jeg som skulle bli rammet denne gangen. Men, det var inntil jeg fikk dette lille brevet for tre uker siden. Der sto det bare:

Kjære Torstein,

Hvordan står det til?

Jeg hører at du hevder at du var uskyldig dømt. Sånn er livet. Men, du fikk deg et skikkelig nummer, ikke sant? Det var ikke billig, det skal jeg love deg.

Forresten var det synd dette med Børre.

Jeg gleder meg til å treffe deg igjen når du slipper ut.

Eddie Johansen

Det var alt. Nei forresten, det var en ting til. Nederst på arket var det en tegning av en liten mus som smilte. Det var jo det vi brukte å kalle Eddie. Musa.

Jeg har begynt å bite negler igjen nå. Det må ha vært over tretti år siden jeg sluttet.

Musa venter på meg der ute.