Oppkjøpsbølge fra private fond

En foreløpig rapport fra Tomson Financial og Pricewaterhousecoopers fastslår at investeringskapitalen til oppkjøpsfond (private equity-fond) i EU har økt fra 24 til 90 milliarder kroner på to år.

Eksplosjonen av slik ny oppkjøpskapital er ny og skaper bølger.

Kim Wahl, som er aktuell som ny styreleder i Norske Skog, er administrerende direktør i Industri Kapital, som er en av Nordens største pengebinger. Han har antakelig selv blitt milliardær på virksomheten.

Han er overbevist om at private equity er kommet for å bli.

- Det stopper ikke her. Private equity-fondene vil fortsette å vokse, med flere penger og flere aktører. Det er mange muligheter der ute, og investorenes appetitt blir ikke mindre, sier Kim Wahl.

Analytiker Andreas Hakenson i UBS Investmenst Bank er enig. Arne Skauge er derimot usikkert om fremveksten av private equity i finanssektoren er en vedvarende trend eller om det er et konjunkturpreget fenomen - et hype.

Siste trend

Den aller siste trenden er at oppkjøpsfondene har kastet seg over finansinstitusjonene. Mercer Oliver Wyman viser i en rapport at de investerte cirka 70 milliarder dollar (ca. 440 milliarder kroner) i finansnæringen i 2000. De siste to årene har fondenes oppkjøp i finansnæringen vært fire ganger høyere enn i de fem foregående år til sammen.

Det finnes nå en gruppe på 10-15 internasjonale oppkjøpsfond som både har appetitt, kunnskap og penger nok til å gjøre strategiske oppkjøp i finansnæringen, påpeker Mercer Oliver Wyman. Disse fondene fokuserer i dag på nisjer, usikre boliglån (subprime lending), kreditforsikring og reassuranse. Selv om de pr. i dag utgjør en beskjeden del av totalmarkedet, sitter de nå på svimlende to billioner dollar. Over 12 billioner kroner) i uinvestert kapital, og man regner med at private Equity-selskapene vil få en uforholdsmessig stor innvirkning på finansnæringen i tiden fremover, hevder ekspertene i Mercer Oliver Wyman.

Konkurrere på teknologi

Arne Skauge tror også de norske og nordiske bankene er godt rustet til å møte utfordringene.

- Flere norske og nordiske institusjoner opererer på global basis med høy lønnsomhet og vekst. Flere aktører har ekspandert i vekstområder i Øst-Europa og i de baltiske land. Innenfor shipping og energi er finansnæringen i Norge langt fremme på verdensbasis, sier han.

Skauge tror norske banker kan konkurrere internasjonalt med teknologi som sitt fremste våpen. Norges Bank har i sin årsrapport om betalingsformidling fastslått at norske bankkunder har tilgang til et av verdens mest effektive systemer for betalingstjenester. Finansnæringen i Norge har investert betydelige beløp i ny teknologi som har vært med på å legge grunnlaget for en produktivitetsvekst som på 90-tallet var tre og en halv gang så sterk som for fastlands-Norge som helhet. Denne utviklingen har fortsatt inn i det 21. århundre, men skjer nå i noe lavere tempo.

Vekst, men hvor?

Den tidligere finansministeren er enig i at nye finansielle produkter vil bli en vekstdriver for banknæringen. På privatkundesiden dreier det seg først og fremst om forsikring og pensjon.

- Velstandsutviklingen og den kommende eldrebølgen gjør at det er ventet sterk vekst for livsforsikrings- og pensjonsprodukter. Det er videre klart potensial for vekst innen fondssparing. I 2006 har det vært svært sterk vekst for såkalte rammelån eller fleksilån der kunder kan hente ut deler av verdistigningen på boligen sin til ulike formål. Det er også ventet fortsatt vekst for disse produktene, sier Skauge.

Når det gjelder i hvilke områder av verden det er best for bankene å posisjonere seg, er han noe mer usikker.

- Det er vanskelig å se langt frem i tid i krystallkulen. For tiden er det attraktivt å være posisjonert i fremvoksende økonomier som Kina, India og andre land i Asia, i Øst-Europa inklusive Russland, samt i Sør-Amerika og Sør-Afrika. Dette kan imidlertid endre seg, og det må forventes at slike økonomier vil være sterkt utsatt for svingninger, sier Skauge.

- Gjennom bankkrisen i 1990-91 har imidlertid norske banker erfart at en må legge betydelig vekt på risikosituasjonen ved inngang i nye markeder internasjonalt, påpeker Skauge.