Oljepolitikk i kryssild

Dette var bare noen av påstandene da norsk oljepolitikk ble oppsummert i regi av Sparebankforeningen nylig, og der den førte politikken kom under kryssild. Et par kvartaler bortenfor toppet nyhetsinnslagene fra Stortinget med det siste fra ordkrigen om bruken av oljemilliarder over budsjettet.

Nye resultater om konsekvensene av oljevirksomheten gjennom 20-30 år, lagt frem av administrerende direktør Svein Longva i Statistisk sentralbyrå, var i første omgang egnet til å bekymre de som sterkest frykter oljemilliardenes virkninger på det norske samfunnet.

Mest oppsiktsvekkende i dagens situasjon var konklusjonen om at oljevirksomheten ikke har fortrengt industrien. Tallene viser tvert imot at det er like stor andel industriarbeidere i Norge som i de fleste land vi sammenligner oss med - og større enn i USA. På den annen side kan oljevirksomheten ha vokst på bekostning av andre industribransjer, og sammensetningen av norsk industri er sterkt endret.

- Det er ennå et stykke igjen ned til primærnæringenes andel. Men dit kommer de nok, sa Longva, som opererer med at industrisysselsettingen nå er falt til 12-13 prosent.

SÆRNORSK VEKST

Hvem har tjent mest på bruken av oljemilliarder? Hvilke grupper, hvilke landsdeler?

For det første har SSB-sjefen sammenlignet med andre land for å lete etter svar. Og det som gir den norske utviklingen særpreg i forhold til EU-landene, er at veksten i offentlig konsum her hjemme har vært sterkere enn i de 15 medlemslandene. I snitt har økningen ligget på 3,4 prosent i perioden 1974-99, og tallet for EU er to prosent årlig vekst.

Et annet trekk ved vår oljehistorie er at veksten i offentlig forbruk er blitt rettet mot individuelle tilbud som helse og utdanning, altså mot tjenester som ytes der folk bor. På kollektive tilbud har veksten forholdsvis vært mindre.

- Dette har gjort Sør-Østlandet og Oslo/Akershus til klare vinnere, mens Nord-Norge er taperen, konkluderte Svein Longva.

SSB-sjefen pekte imidlertid på at oljen samtidig har bidratt til å dempe nettoflyttingen mellom landsdeler - og har motvirket sentraliseringstendensene. Kort sagt: Urbaniseringen fortsetter, men flyttestrømmene mellom landsdelene er redusert.

NYE SPØRSMÅL

I likhet med mange andre eksperter mener Longva at oljepengene har vært anvendt på en fornuftig måte til nå, selv om svingningene i norsk økonomi er blitt sterkere med de siste 20-30 års oljeøkonomi.

Men hva nå? Nå som fokus er rettet mot hvordan oljemilliardene skal anvendes i fremtiden? Hvor mye? På hva? Når?

Som kjent er handlingsregelen, som sier at det kan brukes fire prosent realavkastning av oljefondet hvert år over statsbudsjettet, innført for å sikre en gradvis innfasing av oljeinntektene i den norske økonomien. Longva mener at dette kan bli en evigvarende løsning, som er bygd på idéen om at vi kan kjøre med et litt slakere inflasjonsmål enn EU (2,5 % i stedet for under to prosent) og få til en gradvis omstilling av økonomien (les: nedbygging av industrien). Men han er sterkt kritisk til måten handlingsregelen fungerer på i dag:

- Det går for fort. Handlingsregelen kan bryte sammen raskt, var den klare advarselen fra en som vanligvis ikke snakker i så store bokstaver.

Konkret pekte han på vanskelighetene med å styre tempoet i næringsomstillingene med en ustyrlig kronekurs. Med dagens høye lønnsvekst på toppen fører dette til at vi «styrer raskt mot en altfor liten konkurranseutsatt sektor til at handlingsregelen kan overleve».

Longva mener det er på tide å se på alternativer til denne politikken, blant annet trakk han frem et forslag som vil endre dagens politikk fundamentalt:

Å knytte kronen til euroen er et alternativ til dagens politikk, og dette ville gi ryggen fri i penge- og finanspolitikken, mener Longva. Han avslører en grunnleggende tvil om dagens makroøkonomiske virkelighet med inflasjonsmål, handlingsregel og «ustyrlig krone». Debatten fulgte umiddelbart, men endringer kan først komme på lang sikt.

Professor Rögnvaldur Hannesson, Norges Handelshøyskole, var heller ikke fornøyd med handlingsregelen. Han sammenlignet den med en «gummiparagraf», og viste til Piet Hein-sitatet om at alt var strengt forbudt, med unntak av det som en gjerne vil. Han frykter altså «overforbruk» i fremtiden, og i stedet ønsker han seg mer forutsigbarhet.

- Vi bør ha en regel som sier hvor mye som skal settes av i fondet. Så fikk budsjettbalansen leve sitt eget liv ved siden av. Dette ville gitt tydelige signaler, sa Hannesson, som mener historien fra andre oljeland (Alaska) har en klar lærdom:

- Enkeltmenneskene må få personlige fordeler av å bevare oljeformuen.

PENSJONSFOND

Det bringer oss over på det stikkordet som snart er oftest brukt når oljeformuens anvendelse er temaet, nemlig pensjonsfond. Ved å konvertere oljefondet til å dekke opp for våre fremtidige pensjonsrettigheter, ville man, i teorien i alle fall, tilfredsstille kravet om «individuelle fordeler» med idealet om å spare for fremtidige generasjoner og tyngre tider. Satt på spissen av Hannesson: «Vi hadde champagne, men rørte den ei».

Longva på sin side nøyde seg med å stille et retorisk spørsmål: Skal et pensjonsfond komme i stedet for eller i tillegg til handlingsregelen?

- Jeg har fortsatt ikke sett en bra beskrivelse på hvordan dette (omgjøring til pensjonsfond) skal skje sammen med handlingsregelen, sa Longva, etter å ha illustrert at en omgjøring av fondet vil bety store endringer i dagens politikk:

Kommer et pensjonsfond i stedet for handlingsregelen, betyr det lavere vekst i offentlige utgifter og/eller mindre skattelette. Kommer det i tillegg til et fond, spiser vi opp formuen.

SSB-sjefen mener dette er den viktigste nøtten som Pensjonskommisjonen under Sigbjørn Johnsen må løse når dens sluttrapport legges frem til neste år.

LAVERE SKATT FOR INDUSTRIEN

Men hva med de pengene som er blitt brukt over statsbudsjettet? Og hva med dem vi kommer til å bruke i årene fremover (om ikke alt går i fond)? Hvilke virkninger får vi?

Longvas konklusjon var at oljepenger brukt til å innvilge skattelettelser er mest gunstig for industrien. Det gir riktignok lavere offentlig tjenesteproduksjon, og vil derfor ramme Nord-Norge sterkest, men betyr også mindre press i økonomien og lavere lønnsvekst. Kort sagt: Mer industri.

Sjefen for Fondsfinans, Erik Must, snakket også varmt for skattelettelser, med særlig vekt på å få bort formuesskatten. Men hans hovedanliggende var å tale for at staten får en «aktiv egenkapitalstrategi», og at det skulle bli et samspill mellom den rike staten og langsiktige kapitalister (norske).

Aktiv er her nøkkelordet. For ifølge Must er vi dømt til å leve med en rik stat i lang tid fremover, som eier nesten 40 prosent av verdiene på Oslo Børs, og der det ikke finnes norske, private eiere med kapasitet til å kjøpe selskapene (78 prosent utenlandsandel ved privatiseringen av Statoil). Legger vi til institusjonelle eiere (livselskaper, fondsforvaltere etc), er det hele 80 prosent av eierne på Oslo Børs som ikke vil ha styreansvar, sa Must.

I denne sammenhengen viste han til eierskapsmeldingen fra i vår. Der ble det slått fast at aktivt eierskap påvirker bedriftenes resultater på en positiv måte.

Must mener altså å påvise at det er et gap mellom hva som er det uttalte målet og hva som er dagens situasjon, der det i dag ikke er noe samspill mellom staten og langsiktige eiere. Han mener disse to gruppene til sammen kan bidra med det han definerer som godt eierskap:

Eiere med stor finansiell kapasitet, langsiktighet, stor styringsvilje, stor risikoevne og stor risikovilje.

Han mener en aktiv stat med klare målsettinger for sitt eierskap vil sikre både demokratisk kontroll og bedre beskyttelse mot lobbyvirksomhet fra dem som ønsker å kare til seg egne fordeler. Must viste også til to svenske professorers innspill om risikostyring: Det er langt bedre å investere i noe en har greie på enn å gjøre det langt borte; det minimaliserer risikoen.

- Poenget må være å investere i nærområdene. Så får vi diskutere om dette er Skandinavia eller om nærområdene strekker seg ned til Tyskland.

Must var ikke bare kritisk til mangelen på en politikk for aktivt eierskap. Han brukte også mye av sin tid til å angripe mangelen på satsing på FoU i Norge. Den burde som et minimum komme opp på OECD-gjennomsnittet, sa Must, før han hamret løs på regjeringens halvhjertede forsøk på å støtte opp om forretningsdrift ved universitetene:

- På statsbudsjettet er det satt av 208 000 kroner til å kommersialisere arbeidstakernes oppfinnelser. For alle universitetene. Det er latterlig.

ADVARSEL

Forsker Erling Holmøy ved Statistisk sentralbyrå benyttet anledningen til å komme med en advarsel. Mot aktiv næringspolitikk som kan åpne for «rent seeking», der privilegerte grupper kjemper om fordeler og ressursene brukes på å fordele verdiene i stedet for å skape nye. Mot uønskede fordelingseffekter, mot ustabile rammebetingelser som uansett ville bli tunge å administrere.

Hans poeng var at disse prosessen allerede var i gang i Norge, og at dette kunne undergrave målet om å opprettholde en tilstrekkelig stor konkurranseutsatt sektor.