Oljemilliardene må brukes annerledes

Med angrepet på Afghanistan er den økonomiske situasjonen blitt enda mer usikker - og det påvirker naturligvis også det statsbudsjettet som er lagt frem av den avtroppende regjeringen når dette leses. Og ikke minst behandlingen som nå skal gjøres av det nye Stortinget og den nye samarbeidsregjeringen mellom Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Rektor Victor Norman ved Norges Handelshøyskole beskriver den økonomiske situasjonen som mer usikker enn noensinne. Allerede før terrorangrepet i USA var det uvisshet om hvor stor nedgang vi sto overfor, og det var særlig stor usikkerhet om utviklingen i USA:

- USA er inne i en nedgangsperiode hovedsakelig fordi det er blitt investert mindre. Hva som skjer videre, avgjøres av husholdningenes forbruk. Landets forbruksbølge har ikke vært basert på økt inntekt, men har hentet impulser fra økte verdier i aksjemarkedet og sterkere opplåning. Det avgjørende er nå hvordan folk reagerer på krigen.

Han mener naturligvis det er veldig vanskelig å spå om det som skjer, men antyder to scenarier: En vellykket aksjon i Afghanistan, som heller ikke tar veldig lang tid, kan gi en lignende utvikling som under og etter Gulf-krigen. Da tok både forbruket og aksjekursene seg raskt opp igjen.

Skulle det derimot bli en langvarig krig, kan det meste skje.

MOTKONKJUNKTUR

Norman forventer at den nye regjeringen ikke bare kommer til å forholde seg slavisk til den vedtatte handlingsregelen for økt brukt av oljepengene (den årlige realavkastningen), som for første gang anvendes i neste års statsbudsjett. Han mener det kan bli behov for kraftigere lut dersom den økonomiske situasjonen forverres:

- Norge har en lang tradisjon i å føre motkonjunkturpolitikk. Og jeg tror ingen regjering sier at handlingsregelen skal erstatte motkonjunkturpolitikken. Får vi en kraftige nedtur internasjonalt, og den sprer seg til Norge, kan en bruke hodet i stedet for en regel.

Fem til ti ekstra oljemilliarder var spådommene for den ekstra bruken av oljepengene i det nye forslaget til statsbudsjett fra den avtroppende regjeringen. Norman er mest opptatt av at eventuelle skattelettelser (han forventer 5-6 mrd) kommer som del av en langsiktig plan:

- For som virkemiddel i en motkonjunkturpolitisk sammenheng virker det mer effektivt å øke de offentlige utgiftene enn å vedta skattelettelser.

Det er heller ikke nivået på skattelettelsene som opptar samfunnsøkonomen mest. Han ønsker grunnleggende reformer fra Bondevik II, i skattesystemet, i det offentlige og i forvaltningen av oljeformuen.

- Jeg forventer at den nye regjeringen vil lette personskattene noe, men at den gjør mer med skattesystemet. Vi må legge om kapitalbeskatningen, den er et lappeteppe. Formuesskatten er meget uheldig, utbytteskatten må bort og vi må slutte å skattlegge arbeidskraft så høyt. Mer må tas på miljøsiden. Den nye regjeringen vil nok være nokså tradisjonell når det gjelder størrelsen på de offentlige utgiftene. Men det viktige også på dette området at den tar en del strukturgrep i offentlig sektor, for eksempel når det gjelder konkurranseutsetting av offentlige tjenester.

Dette tror han også kommer til skje. Fordi Høyre kommer til å måtte gi seg noe på størrelsen av skattereduksjonen og derfor kan bytte til seg grunnleggende reformer som er mindre kontroversielle og som også kan forklares med at de vil gi bedre offentlige tjenester.

- Vi har høye offentlige utgifter, men det er mer problemfylt at vi får for lite igjen for dem.

HØYERE AVKASTNING

Høyere avkastning på det vi gjør i Norge, er Normans hovedsak. Som den er det i boken om bruken av oljepengene han har skrevet sammen med Torger Reve og Kjell Roland. Hvordan får vi mer igjen for de oljepengene vi ikke bruker, er vår viktigste problemstilling i økonomisk forstand, skal vi tro professoren.

- Først og fremst kan vi øke avkastningen ved å få et bedre kapitalmarked enn i dag. Vi må få flere eiere. Det ville skape mer eierpress på bedriftene. En måte å gjøre det på, er å omgjøre statens formue til private formuer. Det kan skje ved å overføre ansvaret for våre tilleggspensjoner fra staten til den enkelte. Vi har tapt penger på at Kværners problemer har fått bygge seg opp over flere år. Hadde vi hatt flere eiermiljøer, ville ikke dette kunne skje. Så dette er ikke abstrakte problemstillinger. Flere eiere ville også kunne redusere mentaliteter av typen «la meg ta rotta på», for så å høste monopolgevinsten. I stedet vil det bidra til å skape noe nytt.

Her vil ikke Norman nevne Kjell Inge Røkke og hans krav om en ekstraordinær generalforsamling i Kværner ved navn. Han gjentar i stedet at poenget er å få flere som Røkke.

- Hvordan skal vi så konvertere oljepengene til privat formue og i neste omgang et mer effektivt eierskap?

- Det kan skje på flere måter. Enklest kunne vi overføre pensjonsansvaret fra staten til den enkelte person. Det kan gjøres ved at hver nordmann overtar ansvaret for tilleggspensjonen og samtidig blir tilført penger. I tillegg innføres det skattelettelser for ytterligere pensjonssparing. Kjøper staten seg fri fra sine pensjonsforpliktelser, får vi mer privat kapital.

- Får vi ikke da bare flere institusjonelle eiere som fonds- og pensjonsforvaltere?

- Det blir mange typer eiere. Går vi enda lenger enn den svenske modellen, der alt plasseres i fond, så kan vanlige nordmenn bli eiere av storbedriftene ved at de får tilført pengene for egen forvaltning. Det fører til økt konkurranse i kapitalmarkedet og større volumer å forvalte og til slutt mer aktivt eierskap. Det andre ytterpunktet ville være at staten beholder eierskapet til kapitalen, men overlater til private å forvalte den.

- Hva forventer du deg av den nye regjeringen på dette området?

- Her forventer jeg ganske mye. De tre regjeringspartiene har det felles at de har aversjon mot statskapitalisme. Det tror jeg innebærer at vi får en gradvis prosess mot det første ytterpunktet jeg nevnte, altså overføring av oljeformuen til den enkelte.

- Du har sterkt fokusert på at kapital er en minst like viktig ressurs for endring av samfunnet som anvendelsen av arbeidskraften. Hvorfor det?

- I Norge har man i alle år vært fryktelig opptatt av å holde på arbeidskraften i den konkurranseutsatte sektoren. Samtidig har imidlertid denne sektoren blitt sultefôret på kapital. Dette må nå endres.

- Men vil ikke et slikt syn bryte med selve treenigheten i den norske økonomiske politikken, altså LO, NHO og den til enhver tid sittende regjerings kamp for å styre blant annet lønnsoppgjørene slik at denne sektoren kommer først?

- Nei, vi trenger fortsatt treenigheten, men de tre må vri fokus fra det som skjer i arbeidsmarkedet til det å vitalisere kapitalmarkedet. Det er kapital og gode eiere norsk konkurranseutsatt sektor mangler.

- Ser vi her et paradigmeskifte i den norske økonomiske debatten, og er det i forhold til dette den nye regjeringen skal måles?

- Kanskje det, men det nye paradigmet er ikke så veldig nytt. Det var et hovedpoeng i Odd Aukursts analyser av norsk økonomi etter krigen, som kom ut i 1965. Da er det kanskje på tide at vi gjør noe med det.