Olav Fjells store puslespill

Konsernsjef Olav Fjell har i sin ledertid i Statoil levert det han har lovet. Likevel står utfordringene i kø. To faktorer er avgjørende for selskapets videre utvikling:

1. Ressurser som utvinnes må erstattes med nye funn.
2. Prisen på olje og gass må ha nok høyde i forhold til kostnadene.

Statoils store inntekter de siste årene skyldes ikke bare høye priser, de er også et resultat av at våre olje- og gassressurser aldri er blitt tappet så kraftig. Statoil har ikke klart å erstatte det selskapet har utvunnet med nye funn. Gjennomsnittlig reserveerstatningsrate de siste tre årene er 78 prosent. I fjor klarte imidlertid selskapet å erstatte 98 prosent av produksjonen med nye olje- og gassreserver. Fordi utvinningen er økende, må prosenttallet være høyere enn 100.

RISIKO

Det er bred enighet om at Statoil må til utlandet for å vokse. Det føyer seg inn i rekken av risikoer som hefter ved selskapet. I tillegg til risikoen for å gå tom for olje- og gass, bærer selskapet med seg en politisk risiko. Det er blitt mer avhengig av lunefulle regimer i land med ustabile politiske forhold. I Norge er spørsmålet hva politikerne tillater av oljeleting på områder som kolliderer med miljøvern og beskyttelse av fiskeriinteresser. Oljeanalytiker Nick Griffin i Deutsche Bank peker på en tredje sårbarhet, selskapets høye oppstrømsandel. 80 prosent av omsetningen kommer fra det som strømmer opp av jorden. Andre oljeselskaper er mer integrerte. Det er en fordel når oljeprisen synker fordi nedstrømssiden tjener på lavere priser. Griffin synes det er negativt at Statoil blir såpass ensidig avhengig av oljeprisen. Han poengterer at en endring i oljeprisen på én dollar fatet endrer Statoils årsresultat med seks prosent. Likevel oppgraderte Deutsche Bank statoilaksjen til «kjøp» i slutten av februar. Griffin mener at risikoen allerede er innbakt i prisen på Statoil-aksjen. I sin rapport Statoil. Heaven is a new pipe fastslår han at aksjen er 32 prosent rimeligere enn snittet av oljeaksjer og ni prosent rimeligere enn Norsk Hydro, forutsatt en oljepris på 21,5 dollar per fat. Fallet i oljeprisen etter Saddams fall får ikke Deutche Bank til å endre sin kjøpsanbefaling av Statoil-aksjen.

- Det var ventet, sier analytiker Nick Griffin.

Analytiker John Olaisen i Carnegie mener en fair pris på Statoil-aksjen ligger mellom 61 og 74 kroner avhengig av oljepris. Aksjen selges i skrivende stund for snaue 57 kroner.

- Husk at verdens oljeaksjer samlet bare er tre til fem prosent høyere enn i januar 1999, da oljeprisen var 10,5 dollar per fat, poengterer analytikeren.

Olaisen tror ikke at Opec sprekker med det første, og regner med en dollarpris på 24 dollar fra og med juni og ut neste år. Deretter tror han prisen lander på 18 dollar. Til sammenligning er 20 års gjennomsnittlig oljepris 20,1 dollar fatet. Olaisen sier at oljeprisen er den største usikkerheten når det gjelder Statoils inntjening frem til 2007. Deretter blir oljefunnene en stor usikkerhet når det gjelder inntjeningen.

Analytikeren fastslår at oljeaksjer ikke er spesielt risikoutsatt sammenlignet med hovedindeksen på Oslo Børs, men de er mer volatile enn verdensindeksen. Det gjelder ikke minst Statoil med sin store oppstrømsandel.

IKKE BEKYMRET

Olav Fjell er ikke bekymret for at oppstrømsvirksomheten har en så dominerende plass i selskapet.

- Det passer oss bra. Det har vist seg å være lønnsomt, og det gjør oss lette å forstå for analytikere, sier han til Økonomisk Rapport.

Fjell mener at statoilaksjen ikke er mer risikabel å investere i enn andre aksjer.

Han fastslår at energiaksjene har holdt seg godt, og at få energiaksjer har klart seg bedre enn Statoil-aksjens utvikling siden børsnotering. I påstanden tar Fjell høyde for at aksjen nok ble notert med en viss skepsisrabatt. Han medgir at de utenlandske feltene ligger i land som er svært annerledes enn det norske demokratiet politisk og kulturelt, men han påpeker at Statoil har en større andel av sine ressurser i OECD-land enn andre oljeselskaper, og at mesteparten av olje- og gassreservene fremdeles ligger i stabile Norge.

Fjell jubler ikke over at krig sender oljeprisen til vers.

- Volatilitet er ille. Alle er tjent med stabile oljepriser, sier han.

Han mener at Opec vil klare å holde oljeprisen på 25 dollar fatet, pluss/minus 3 dollar, slik organisasjonen har sagt. Fjell er derfor ikke urolig for prisen. Alle Statoils prosjekter skal være lønnsomme helt ned til 13 dollar fatet.

JOMFRUELIGE OMRÅDER

Statoil er inne i en hektisk utbyggingsfase på felt som allerede er funnet på norsk sokkel. Selskapet har lovet et produksjonsvolum på 1120 millioner fat oljeekvivalenter om dagen i 2004, voksende til 1260 millioner i 2007. Leveransene til områder på norsk sokkel der Statoil er operatør vil holde samme nivå som i fjor, betydelig over 2001 og 2002, men fra 2007 begynner det å se dårligere ut i de norske områdene.

Fjell er sikker på at Statoil skal klare å finne de reservene selskapet trenger for å vokse videre. Han er ikke skuffet over fjorårets leteresultat.

- Vi fant olje og gass i 14 av 20 brønner. Det er en høy treffprosent. Volumet i disse brønnene var imidlertid beskjedent, men de er kommersielle fordi de ligger nær den infrastruktur som er bygget ut, sier han.

Oljefeltene Statoil har andel i på norsk sokkel er nok til seks år utvinning i dagens tempo, men Fjell avviser at norsk oljealder er i ferd med å fase ut og at vi om få år er en ren gassnasjon. Han mener at halvparten av Statoils produksjon på norsk sokkel vil være gass om cirka 10 år. Statoil-sjefen tror det fortsatt er mulig å gjøre store funn på norsk sokkel, men da må oljeselskapene ut på jomfruelige områder.

- Det er ikke særlig realistisk med store funn på de områder som er godt kartlagt, sier han.

Det betyr at Statoil må ut på nye dyphavsområder utenfor Midt-Norge og til det omstridte Barentshavet. Fjell regner med at politikerne åpner for leting på jomfruelige områder.

- Vi har holdt på lenge og har vist at vi forurenser lite, sier han.

Havområdet utenfor Midt-Norge er mindre kontroversielt enn Barentshavet. Miljøvernorganisasjonene raser allerede over at Statoil har fått lov til å utvinne gass i vårt nordlige hav (Snøhvit-feltet). Gass er uproblematisk i forhold til olje når det gjelder forurensing. Gass som lekker stiger til værs, mens olje legger seg som et dødelig og forurensende teppe i naturen og har lang nedbrytningstid i det kalde vannet. Så da kan man tenke seg hvordan protestene blir ved eventuell tillatelse om oljeutvinning i Barentshavet.

- Vi har funnet olje i Barentshavet, også i Snøhvit, sier Fjell.

Han insisterer på at konsekvensutredningen for området, som skal være ferdig til høsten, må gjøres så god at den gir grunnlag for å si ja eller nei til det Statoil måtte ønske å gjøre i Barentshavet.

Hvis politikerne ikke slipper til Statoil, vil Fjell naturlig nok rette seg etter det.

- Greit nok. Da bruker vi ressursene utenlands i stedet, sier han.

Utviklingen gjør Statoil til et annerledes selskap enn det har vært. Den nasjonale operatøren på gigantfelt skal bli en fleksibel utnytter av små felt og vanskelige lommer, en nisje som tidligere var forbeholdt små, spesialiserte selskap. Fjell regner med å få enorme inntekter fra slike områder på norsk og utenlandsk territorium. Han kommer ikke med noen estimater over hvor mye verdier som ligger i økt utvinning, inklusiv haleproduksjon, men nøyer seg med å si at oljeselskapene har fått 1,5 milliarder fat, tilsvarende 250 milliarder kroner, mer ut av Gullfaks enn det man trodde var mulig da produksjonen startet. Statoil vil fortsatt være stor i olje, på marginale felt.

Fjell peker samtidig på at dagens skatteregler vil redusere Statens inntekter fordi det kan føre til at mye olje vil bli liggende igjen i reservoarer. Etterhvert som nivået synker i oljereservoarer, kommer det opp mer og mer vann og sand sammen med oljen. Utstyr kan manøvreres til andre deler av reservoaret for å tømme det fra andre vinkler, eller få ut olje fra små lommer her og der. Alt dette gjør utvinning dyrere. Til slutt lønner det seg ikke lenger å utvinne oljen, sett med oljeselskapets øyne. De samme øynene ser at de bare beholder 22 prosent av fortjenesten. Resten er skatt. Senkes skattesatsen, kan mer utvinnes på en bedriftsøkonomisk måte.

Fjell hevder at Staten kan få valget mellom betydelige ekstrainntekter eller nedstengning av felt i haleproduksjon. Sagt med andre ord, har finansministeren valget mellom den høye skattesatsen og null i inntekt, eller lavere sats og ekstra milliardinntekter fordi utnyttelsesgraden i reservoarene øker og små felt blir lønnsomme å utvinne.

- Vi ønsker en gradert sats. Vi vil få en dyster fremtid hvis vi ikke klarer haleproduksjonen (red.anm.: dvs. øke utvinningsgraden utover det som er kommersielt i dag), sier Fjell.

Statoil-sjefen lar det skinne igjennom at han regner med at gradering av skattesats kommer. Skattereduksjonen er mer enn fromme ønsker fra oljeselskapene. Spørsmålet har vært behandlet i KonKraft, som er en del av Topplederforum, der Olav Fjell er medlem sammen med andre toppledere i oljeselskaper, departementer, inklusiv olje- og energiministeren, leverandørbedrifter og LO.

Statoils mest fristende gassmarked er Storbritannia, som ifølge flere analyser, deriblant det kjente selskapet Wood MacKenzie, ikke lenger vil være selvforsynt på gass om cirka fem år. Gassen fra norsk sokkel ligger nærmest dette gigantmarkedet og vil derfor ha en kostnadsfordel i forhold til gass fra andre steder i verden. Statoil, Hydro og de andre partnerne i Ormen Lange vil bygge en ledning fra kjempefeltet utenfor Midt-Norge (Ormen Lange) inn til Aukra i Møre og Romsdal og derfra til Sør-England via Sleipnerfeltet (som ligger mellom Stavanger og Skottland). Ordfører Aud Mork i Aukra ble så glad at hun fikk vondt i hele kroppen da hun rett før jul ble kjent med beslutningen om å ilandføre gassen fra kjempefeltet til hennes kommune. Bak ordførerens gledessmerter ligger en uavklart dragkamp om milliardinntekter. British Petroleum (BP) med allierte oljeselskaper lobber beinhardt for å få til en annen løsning der dagens ledninger brukes. Statoil mener «den norske løsningen» er billigst, mens BP sier det samme om sin, og at den dessuten er mer miljøvennlig siden man kan bruke eksisterende infrastruktur. Fjell mener at BPs løsning fører med seg for mange dyre tilknytningspunkter. Han vil dessuten ha gassen i land i Sør-England, og ikke i Skottland. Analytikeren Nick Griffin i Deutsche Bank poengterer at et direkterør fra Norge via Sleipner til Storbritannia gjør det lettere for Statoil med partnere å veksle mellom å sende gassen til Storbritannia og fastlands-Europa alt etter hvor det er markedsmessig mest gunstig.

Griffin tror tyngden gjør at de norske selskapene vil vinne dragkampen med BP. Økonomisk Rapport har grunn til å tro at Statoil og BP kommer til en ordning som også sikrer at det vil komme gass fra norske felt gjennom BPs (med partnere) rørledninger for prosessering på BPs anlegg i Storbritannia. Norske og britiske myndigheter forhandler i disse dager om en traktat for i landføring av gassen dit Statoil vil.

MAKT

Dette er en gedigen fight om arbeidsplasser og skatteinntekter i milliardklassen. Begge lands regjeringer forsøker å sikre at framtidige prosesseringsanlegg legges til eget land. Traktaten må være på plass før en ny rørledning kan bygges. En slik traktat regulerer de juridiske og skattemessige forhold mellom landene. Forhandlingene har trukket ut. I følge den opprinnelige planen til Ormen Lange partnerne skal rørledningen være på plass i 2006. Det vil få konsekvenser for tidsplanen hvis de to regjeringene ikke blir enige snart.

- Vi venter en enighet i løpet av året, og håper på en løsning allerede i juni, sier Nick Griffin til Økonomisk Rapport.

Olje- og energiminister Stensnæs’ talsmann, Lars Nermoen, sier at den norske regjeringen vil ta sin beslutning når Norsk Hydro leverer sine planer for anlegg og drift av Ormen Lange-feltet i november. Han sier at departementet har løpende kontakt med britiske myndigheter i saken.

Olav Fjell bekrefter at det er viktig for Statoil å få på plass en transportløsning for gassen så fort som mulig.

- På kort sikte betyr det lite, men på lang sikt kan det svekke vår posisjon i det britiske markedet. Det britiske gassmarkedet er det største i Europa med et forbruk på mer enn 100 milliarder kubikkmeter i året, og mange sterke aktører ønsker nå å posisjonere seg her, sier han.

Han vil ha det britiske markedet som en grunnpilar. Statoils konsernsjef sender en advarsel til britene.

- Hvis det ikke blir noen avtale mellom norske og britiske myndigheter om ilandføring i England, kan gassen bli dyrere for britene.

Markedsmakten til Statoil er større enn det størrelsen tilsier fordi selskapet også selger Statens gass. Til sammen utgjør dette nærmere 70 prosent av samlet gassproduksjon på norsk sokkel.

Statoil fikk kjøpe 15 prosent av Statens andel av olje- og gassfeltene for to år siden. Det økte selskapets produksjon med 50 prosent over natten. Fjell er overbevist om at det har gitt selskapet en vekstmulighet det ellers ikke ville hatt. Selskapet har i det stille bygget seg opp en portefølje av utenlandske oljefelt. Olav Fjell har betegnet 2002 som et gjennombruddsår internasjonalt. Nye prosjekter ble besluttet i Aserbajdsjan og Angola, og selskapet fikk operatøroppgave på et lite felt i Iran. Til neste år vil nesten 11 prosent av selskapets produksjon kommer fra utlandet, målt i oljeekvivalenter. I 2007 skal utenlandsandelen være oppe i nærmere 21 prosent. Om ni år, i 2012, er andelen 40 - 50 prosent. Norge forblir viktig, men stadig mindre viktig.

UTENLANDSSTRATEGIEN

Statoilsjefen fastslår at det er nasjonale oljeselskaper som råder grunnen på omtrent alle utenlandske områder som er aktuelle for Statoil. Det gir det norske selskapet et fortrinn fremfor konkurrerende oljeselskaper på grunn av sin fortid som et statsselskap. En av Statoils strategier er å søke partnerskap og samarbeid med slike selskaper.

- Norge blir oppfattet å ha håndtert inntredenen i oljealderen fordelaktig. Andre nasjonale oljeselskaper ser derfor at de har noe å lære av den norske modellen, sier Fjell.

Det kortet utnytter han for det det er verd. I tillegg mener Fjell at Statoil er spesielt god på utvikling og utbygging av store prosjekter, særlig offshore, og på behandlingsanlegg for gass og rørledninger. Det norske selskapet har også spisskompetanse i å forstå reservoarer. Det er viktig for å kunne bruke riktig teknologi og for å utvinne mest mulig av et felt.

- Utvinningsraten på Statfjord er 68, det er meget høyt, sier Fjell, ivrig foroverlent over bordet, og med et fornøyd smil.

Det fjerde området han hevder at Statoil er spesielt dyktig i, er undervannsproduksjon.

Kjøp av felt fra andre oljeselskap er en annen strategi Fjell vil følge for å vokse. Han møter argumentet om at konkurrentene ikke vil selge indrefileten med en generell påstand om at all handel er basert på at det som kjøpes er mer verd for kjøperen enn for selgeren. Statoil vil se etter felt å kjøpe som har bra beliggenhet i forhold til felt selskapet allerede har eller som det kommer til å bygge ut, eller felt som ligger gunstig til i forhold til markeder selskapet satser på.

Norsk historie og spisskompetanse er bare nok til å bringe selskapet på shortlisten til dem som velger ut samarbeidspartnere eller deler ut felt. Derfra er det kamp med de andre på listen. I Venezuela var det auksjon om retten til å lete og utvinne, og høystbydende fikk tilslag. Andre land deler ut utbyggingsoppdrag, og så er fortjenesten et forhandlingstema. Det mest attraktive for Statoil er å få en andel av produksjonen.

Mesteparten av Statoils produksjon i utlandet vil komme fra Kaspihavet i Aserbajdsjan, og felt i Iran, Angola, Nigeria og Venezuela. Fjell mener at selskapet har styrket sin posisjon i Venezuela i det siste.

- Iran er det stedet vi skal være representert i Midtøsten, sier han.

Vi tolker ham slik at han ikke har tenkt seg til Irak. Konsernsjefen forteller at de også ser muligheter i Russland og Brasil.

Statoils innkjøp
Statoil som operatør vil kjøpe inn for cirka ca. 40 mrd, kroner pr. år i kommende femårsperiode, til drift og investeringer. Norske leverandører skal opprettholde sin andel på to tredjedeler, selv om Statoil i årsrapporten for 2002 fastslo at norske bedrifters konkurransekraft er svekket i kontrakter med et betydelig timeforbruk. Selskapet forventer at en fjerdedel av anskaffelsene vil gjelde utenlandsk aktivitet i slutten av femårsperioden. Merk at dette gjelder anskaffelser Statoil gjør på vegne av interessentskap og ikke bare seg selv.

Statoils mål

Da Statoil ble børsnotert i 2001, gikk selskapet ut disse målene:

• 12 prosent avkastning på sysselsatt kapital i 2004, ved en normalisert oljepris på 16 dollar per fat.
  
• Produksjon på 1 120 000 fat oljeekvivalenter i 2004.
  
• Produksjon på 1 260 000 fat oljeekvivalenter i 2007.
  
• Forbedringsprogram skal bidra med 3,5 milliarder kroner i resultat før finans i 2004.
  
• Funn- og utbyggingskostnader skal være under 6 dollar per fat for perioden 2002 - 2004.
  
• Produksjonskostnader skal ligge på under 2,80 dollar per fat.
  
• Tilgangen på nye reserver skal være høyere enn det som produseres.
  
• Gjelden skal ikke være høyere enn 40-45 prosent i forhold til sysselsatt kapital.
  Konsernsjef Olav Fjell sier til Økonomisk Rapport at han regner med å holde løftene.

STATOILS FORRETNINGSOMRÅDER
Statoil er delt inn i fire foretningsområder. Disse er:

Undersøkelse og produksjon Norge
Resultat før finans, skatt og minoritetsinteresser var 31,5 milliarder kroner i 2002. Har ansvar for 58 prosent av samlet norsk olje- og gassproduksjon. Opererer 20 felt. Produserer 989 000 fat oljeekvivalenter per dag.

Internasjonal undersøkelse og produksjon
Resultatet før finans, skatt og minoritetsinteresser var 1,1 milliarder kroner i 2002. Produserte 86 000 fat oljeekvivalenter per dag. Girassol-feltet i Angola og Sincor-feltet i Venezuela har bidratt vesentlig til produksjonsveksten. Utvikler en organisasjon for å markedsføre gassen i det amerikanske markedet, som et skritt i utviklingen av Statoil som en aktør i det internasjonale LNG-markedet.

Naturgass
Betydelig markedsaktør i Europa og driftsoperatør for landanlegg og transportsystemer for naturgass. Resultat før finans, skatt og minoritetsinteresser var 8,9 milliarder kroner i 2002. Gassalget økte med 34 prosent, til 19,6 milliarder kubikkmeter. Statoil markedsfører og selger egen og statens gass. Dette utgjør nærmere 70 prosent av samlet gassproduksjon på norsk sokkel. Fra 1. januar 2003 er eierinteressene i de norske gassrørledningene og terminalene samordnet i interessentskapet, Gassled.

Foredling og markedsføring
Selger råolje, raffinerte produkter og NGL. Driver raffinerier og bensinstasjoner i ni land. Forretningsområdet omfatter også metanolproduksjon og Statoils 50 prosent eierandel i petrokjemikonsernet Borealis. Resultatet før finans, skatt og minoritetsinteresser var 1,6 milliarder kroner. Styrket seg på detaljmarkedet gjennom oppkjøp i Polen og Baltikum. Solgte shippingselskapet Navion Teekay Shipping Corporation for omlag 800 millioner dollar. I realiteten kan dette i stor grad sees på som en outsourcing.

Det europeiske gassmarkedet
I løpet av de siste 10 årene har gassforbruket i Europa vokst med 40 prosent. Statoil dekker i overkant av syv prosent av Europas forbruk gjennom salg av egen gass og Statens gass. Det internasjonale energibyrået IEA regner med årlig vekst i gassforbruket på tre prosent i perioden 2000-2010. Hos konkurrentene på britisk sokkel er utvinningen i ferd med å avta. Som følge av en politisk styrt liberalisering av gassmarkedet i EU, er kundemønsteret i endring.