Nordmann størst på gris i Latvia

Det yrer av liv. Gris nummer 12.000 har akkurat nedkommet. Ti nye medlemmer av slekta ser dagens lys. Den topp moderne fødeavdelingen gjør sitt til at de alle høyst sannsynlig vil overleve. Et halvt års tid. Da kommer slaktebilen for å hente dem. Da er deres tid over.

Vi er 70 kilometer nordøst for Riga, hovedstaden i Latvia, den midterste av de tre østersjøstatene som utgjør Baltikum. Det er sommer og grønt og flatt så langt øyet kan se. Det lille tettstedet Allazi er i ferd med å få et navn som innehaver av landets største grisefarm. Med norsk innehaver.

Hele veien er det fraflyttede gårder, låver nesten til nedfalls. Tidligere jordbruksland som ligger brakk, storken som enehersker. Omtrent som enkelte områder i Norge, bare at der er det kråka som rår. Og subsidiene.

Vi har tatt av fra den lille asfalterte veien og humpet bortover en smal grusvei. Funnet frem til grisefarmen - eller snarere industribedriften - Baltic Pork rett før en busslast med dansker. Mon tro hva de skal.

PÅ BILLIGSALG

Storgården vi kommer til var et av mange sovjetiske kollektivbruk som forsynte det enorme Sovjetunionen med mat. Etter Sovjets fall og Baltikums frigjøring for et drøyt tiår siden ble grensene stengt og kollektivbrukene lagt ned. Tusenvis av arbeidsplasser i jordbruket forsvant, forfallet startet.

I dag blomstrer driften igjen i Allazi, selv om det nesten ikke er et menneske å se blant alle grisene. I oktober 2000 slo den 27 år gamle østfoldbonden Henrik Mørk Ek på strømmen, og de første grisene kom tilbake. Siden har besetningen blitt utvidet i raskt tempo, mens antallet ansatte er blitt holdt på et minimum.

- Du får kjøpe store sovjetiske farmer, og danskene er veldig interessert, sier vår grisevert. Med sine nå 29 år ser han likevel farlig ung ut, kledd som han er i moteriktige halvlange shorts og sandaler. Han peker på turbussen som akkurat har stoppet, og de tyve, tretti danskene som strømmer ut. Det viser seg at de er bønder og svært interessert i moderne griseavl og mulighetene for å få kjøpt en latvisk gård.

NORGE FOR LITE

Tross sin unge alder har Henrik Mørk Ek ti år bak seg som bonde. Etter å ha bygd opp familiegården i Norge til maksimal størrelse, følte han seg stanset av norske regler som setter klare grenser for hvor stor dyreflokk man kan ha. Han kom ikke lenger.

- I Latvia er det ingen slike grenser, det er fritt frem. Det er ingen som satser på jordbruket, finansmarkedet er dødt og lån til jordbruket er lik null, sier han. Noe som innebærer at utenlandsk kapital er særdeles kjærkommen.

Den norske grisebonden har selv satset på øverste hylle. Baltic Pork er 10000 mål stort, med muligheter for utvidelser. Farmen og jorda kostet 3,5 millioner kroner. Planen er 25.000 gris innen året er omme. Med 50.000 gris som fullt utbygd. Ingen grisefarm i Latvia er av slike dimensjoner. Han er allerede konge i gris, uten at det ser slik ut på ham.

SND-STØTTE

Mørk Ek har sluppet å satse alene. Han har norske Statens Nærings og Distriktsutbyggingsfond, SND, i ryggen. Dermed kunne han satse ytterligere 40 millioner kroner i modernisering av bygningene og maskineri. Av disse kommer 4,5 millioner kroner fra SND.

- Vi har ingen spesielle krav til hvordan SND - midlene skal satses, utover at det skal være lønnsomt, sier divisjonsdirektør Erik Welle Vatne i SND. SND ble opprettet for å støtte næringslivet i norske distrikter. Senere har Stortinget bevilget 120 millioner kroner til investeringer i norske prosjekter i Baltikum. Bakgrunnen var å gi muligheter for norsk næringsliv, samtidig som norske etableringer skulle bidra til å styrke utviklingen i noen av våre fattige naboland. Disse midlene er det nå stor interesse for å få del i.

Baltic Pork har nå det ypperste innen teknisk utstyr og datamessig levering av vann og fôr. Det går blant annet med 45 tonn kraftfôr pr. dag, noe tilsvarende går ut som møkk. Gjennom et sinnrikt slangesystem går mat og drikke ut til dyrene. Svært få av dem er noensinne ute på jordet. Stedet er organisert mer som et sykehus enn en gård, med mange avdelinger og korridorer.

Først kommer fødestuen, så flyttes mor og barn over på barsel. Deretter skilles de små grisene ut i egne avdelinger, og slik fortsetter det. Til slaktebilen kommer og henter to til tre ganger i uka. Alt nøye overvåket av siste nytt i datautstyr.

Driften er også gjennom rasjonalisert, med totalt 25 ansatte er staben holdt på et minimum. Slik det er i dag har hver ansatt 500 griser å passe på, uten nyansettelser vil de få 1000 gris å passe innen året er omme. Lønningene er fra cirka 2000 kroner i måneden på gården.

Mens Baltikum tidligere var selvforsynt på mat, er ikke dette lenger tilfelle. Med Sovjetunionens fall, raste hele jordbruket sammen. Det var basert på de store kollektivfarmene, som bare ble liggende der. I stedet for å satse på videre drift, ble landenes kapital kanalisert til nye industrigrener og først og fremst utbygging av it-industrien. Med de konsekvensene det fikk for arbeidsmuligheter og matforsyning.

Mens Litauen lengst sør fortsatt opprettholder mye av jordbruket til eget behov, må Latvia importere mesteparten. Arbeidsledigheten i Latvia er på 13 prosent offisielt, omtrent det samme i de andre landene. Og i landbruket langt høyere.

Baltic Pork har foreløpig ikke så mange tall å vise til på bunnlinja, det er investeringene som slår sterkest ut i regnskapene. Rundt 300 gris går til slakt og salg hver uke, alt i Latvia foreløpig. Henrik Mørk Ek har selv installert seg med leilighet i nærmeste lille by, men er stort sett å finne på gården.

- Jeg trives godt her. Det er en stor utfordring, jeg er her for å bygge opp noe stort, sier han og har ingen planer om hjemreise til de atskillig mindre forholdene i Norge. Går for å guide de danske bøndene, mens vi finner veien tilbake.

STØRST I KU

Den norske grisefarmeren er ikke eneste nordmann som har kastet seg inn i øvre sjikt i baltisk landbruk. En del mil lenger nord, på det lille stedet Rosna Alliku godt over grensen til Estland, er nordmannen Roar Paulsrud i full sving med å bli en av landets største melkeprodusenter.

Etter noen års drift i Estland med trevirke til norske bedrifter, ble han spurt av lokale myndigheter om han ville ta over et av de store brukene som slet med driften. I storhetstiden hadde det hatt 600 melkekyr av en besetning på 1500 dyr.

Arealet var på 15.000 mål, en stor norsk gård er til sammenligning på 500 mål. Paulsrud som selv var i ferd med å planlegge en stor cellulosefabrikk i Estland, slo til. Norske Steinar Weel ble ansatt som driftsbestyrer, og totalt 10 millioner kroner ble brukt på kjøp og moderniseringer.

Nå fremstår den som en supermoderne storgård. Kuene går inne i fjøset, er aldri ute på beite. I stedet for bjelle, har de en databrikke rundt halsen som registrerer den enkelte kuas melkemengde, fôring og avl.

Gjennom et eget system, sluses de inn spesielle veier når de skal melkes og styres tilbake igjen. De melker rundt 6000 kilo i året, målet er likevel langt mer. Heller ikke her er det mange ansatte å se. 24 mennesker er ansatt, lønna er rundt 1500 kroner i måneden.

Paulsrud har fått tilsagn om EU-midler på vel 1,2 millioner kroner til investeringer i gårdsdriften. Planen er å utvide driften med to nye gårder. Blir EU-medlemskapet en realitet om knappe to år, kan overføringene nok bli langt større.