Nok et surt år på Wall Street

I Washington og Wall Street er både keiserne av politikk og finans tatt med rumpen bar, og den infernalske skredderen heter naturligvis Enron – tidligere trading-geni, nå skandalisert fallitt i verdens største konkurs.

Problemet for eliten i både Wall Street og Washington er at Enrons behov for politisk innflytelse og kjappe finansgrep var en profitabel butikk. Men etter avsløringer om kokte bøker, pyramidespill og bedragerier i gigantmålestokk, virker elitens etikk like substansiell som den uheldige keiserens nye garderobe.

Det var derfor Enron, ikke World Economic Forum, som vant både kampen om medieoppmerksomheten og relevans i USA sist uke. Det var kanskje som det burde være. Ifølge Princeton-økonomen Paul Krugman er Enron en større sak enn til og med 11. september. Enron-fadesen vil endre USAs syn på seg selv og det er historisk, mener Krugman.

Kongressens høringer om Enrons syndeliste er i åpningsfasen. På rekke og rad har medlemmer av Enrons tidligere ledersjikt marsjert inn på komitésalen, sverget å fortelle den fulle og den hele sannhet, før de har nektet å si et kvekk – bortsett fra at de med hjemmel i grunnloven nekter å inkriminere seg selv. Ingen formelle anklager foreligger hittil, men de kommer.

De som uttaler seg i det hele tatt lider av heller vilkårlig hukommelse. De husker krystallklart ikke å ha gjort noe ulovlig, men deres nærvær på møter der forbrytelser ble diskutert er omgitt av et glemselens slør, selv om de står i møteprotokollen.
BRED SKYLD
Et ordtak i amerikansk næringsliv sier at suksess har mange fedre, men flause er en foreldreløs stymper. Den skjebnen vil Enron unngå. Innen det amerikanske rettslige og politiske apparat har satt sluttstreken for Enron, vil Enron-skurkene dele farsrollen i undergangen med de mest fornemme lag i finans og politikk.

Prestisjehus i Wall Street og deres analytikere, verdens ledende revisjonsfirmaer, den mektige amerikanske børskommisjonen (SEC) og toppfolk i Bush-administrasjonen er røde i ansiktet på grunn av Enron.

Folkevalgte med store bidrag fra Enron og revisorbransjen i sine valgkister rødmer ikke særlig. I Kongressen er evnen til å rødme omvendt proporsjonal med fartstiden på Capitol Hill.

Skyldspørsmålet er ikke spesielt komplisert. Hele finansmarkedet deler i varierende grad skylden for Enron og mulige andre selskaper i lignende tilstand – etterfølgere antas å være et tidsspørsmål.

Toppsjefer som mener deres fortreffelighet tilsier godtgjørelse langt utover prestasjonen har en del av skylden. Revisorer som ser visse fordeler i regnskapspraksis hinsides all fornuft har skylden, sammen med investment-banker og analytikere som anbefaler aksjer ikke verd sin vekt i papir for å beskytte emisjonsroller og -gebyrer. SEC og andre kontrollinstanser som forsvarer hull i regelverket med surr om markedskrefter har skylden, sammen med lobbyister som avsporer lover og regler som skal beskytte markedets integritet. Folkevalgte som mener store bidragsytere er viktigere enn små velgere deler skylden.

Et hovedtrekk i Enron-saken er nesten ufattelige interessekonflikter. I Enrons saga har dette vært regelen, ikke unntaket.
ENKEL OPPSKRIFT
Enrons metode var egentlig enkel, men omfanget gjorde den komplisert. Er det noen som husker kommanditteventyret på 1980-tallet?

Enron hadde etter hvert 3000 kommandittselskaper i sin portefølje og gjorde en liten regel i regnskapsloven til ren alkymi: Med tre prosent utenforstående kapital kan et kommandittselskap anses for uavhengig og dets finansielle forhold holdes utenfor moderselskapets regnskap.

Enron hentet tre prosent på byen og resten var Enron-aksjer. Dermed var et uavhengig og lånekraftig kommandittselskap etablert og kunne bidra til nye, «uavhengige» kommandittselskaper. Hjørneballongen i Enrons luftslott var et faktum. Det ble ikke rent tyveri før innlånt kapital ble overført til Enron som profitt, for eksempel fra forventet omsetning, mens tilsvarende passiva ble holdt utenfor Enrons regnskap.

Papirselskapenes formål var trading i energi, futures – til og med tv-sendetid – og hovedsakelig med Enron. Papirprofitten oppsto ved at Enron handlet med seg selv. Det kan gå bra en stund hvis markedet stiger. Nedgang får det til å rakne.

Hvor var styret? Enron-styrets revisjons-komité vedtok å oppheve selskapets etikkregler, slik at finansdirektør Andrew Fastow kunne drive kommandittselskapene som skulle handle og konkurrere med Enron selv – uten at det formelt oppsto interessekonflikt under Enrons nye og masserte regler.

Fastow tjente nærmere 300 millioner kroner på det. Han har sagt at oppgaven tok ham tre timer pr. måned. Fhv. toppsjef Kenneth Lay har sagt at han ikke visste noe om opplegget, men han var til stede da det ble diskutert.
MEDVIRKENDE
Blant bidragsyterne til tidenes største konkurs og bedrageriet som loppet over 20.000 mennesker for deres pensjon var Enrons revisor, Arthur Andersen, og flere ledende Wall Street-selskaper. David Duncan, Andersen-ansvarlig for Enron, sto for makulering av enorme mengder saksdokumenter. Han har nektet å uttale seg med hjemmel i grunnloven.

Wall Street-hus, som hadde investment bank-rolle for Enron, var frekke nok til å la sine analytikere anbefale Enron helt til noen uker eller dager før konkursen var et faktum. Blant dem var Lehman Brothers, Credit Suisse First Boston, Goldman Sachs og UBS Warburg. De tok inn to milliarder kroner i gebyrer fra Enron – en god pris for en analytikers integritet.

Et interessant tilfelle er Daniel Scotto, obligasjonsanalytiker i New York for franske BNP Paribas. I august rådet han sine kunder til å selge Enron for enhver pris, så fort som mulig. Scotto fikk avskjed.

SEC blir klandret for å ha droppet arbeidet med innstramningen av regnskapsreglene som ble påbegynt under forhenværende sjef Arthur Levitt. Mange mener nåværende sjef Harvey Pitt bør erklære seg inhabil i Enron-saken.

Lobbyistene beskyldes for å ha gått djevelens ærend på vegne av de pengesterke slik at regelverket tilgodeser noen få og lover selges til høystbydende.
DEN ONDE SIRKEL
Enron er et godt bilde av det mange mener har gått galt med det amerikanske aksjemarkedet: Skatteregler begrenser toppsjefenes lønn, slik at aksjeopsjoner må til som et effektivt incitament. Lederne må derfor påvirke aksjekursen for enhver pris og snarveien går gjennom analytikere og revisorer som påvirkes av egne og andres toppsjefer. Etter hvert skrytes aksjen opp slik at toppsjefen – og kanskje også revisor og analytiker – henter hjem eventyrlønn.

Analytikerne ble først svarteper da aksjeboblen sprakk i forfjor. De er nå tilbake på toppen av alles drittlister, men har nå revisor som nærmeste nabo. De siste par ukene er flere nedturer på et par hundre poeng på Dow-indeksen blitt begrunnet med «revisjonskluss, « siden det fryktes at Enron ikke er et isolert tilfelle. Så langt i 2002 er Wall Street på vei inn i nok et surt år. World Economic Forum er for lengst glemt men diskusjonen om aksjer, etikk og syndebukker vokser. Det vil herje aksjemarkedet resten av vinteren og kanskje utover våren.