LOs nye lønnspolitikk

Dermed målbærer Jan Davidsen et brudd med LOs solidaritetslinje i lønnspolitikken. Solidaritetslinjen har vært selve grunnpilaren i norsk inntektspolitikk siden 1992, eller kanskje helt siden lønnsstoppen i 1988. Den har vært fellesgodset som har holdt LO og Arbeiderpartiet sammen også i de mest turbulente tider - kollektiv fornuft var Yngve Hågensens flotte navn på sitt eget politiske barn. I korthet dreide det seg om sosiale reformer i bytte for moderat lønnsvekst - og med en ufravikelig grunnregel i bånn: Gutta i konkurranseutsatt sektor skulle være lønnsledende.

Et tiår med denne politikken har gitt som forventet resultat at eksportindustrien har fått mest i lønnsvekst. Ja, til og med bedre resultater enn det man har kunnet se med det blotte øyet: Ca. 125 000 NHO-funksjonærer ble nemlig holdt utenfor den rammen for tillatt lønnsvekst i offentlig sektor. I praksis betydde det at privat sektor ble lønnsledende i dobbelt forstand.

Om dette sier Davidsen lakonisk i dag:

- Vi har pekt på dette misforholdet med funksjonærene i privat sektor i mange år, men erkjennelsen av dette har først kommet senere.
EN DRØY MILLIARD
Hvordan kan så Kommuneforbundets leder si at han fremdeles holder seg til solidaritetslinjen og dogmet om at eksportindustrien skal ha mest når han samtidig skal ha to prosentpoeng mer enn den samme gjengen - altså en drøy milliard kroner?

Her operer Davidsen med etterslep. Han presenterer nå regningen for hva hans grupper i kommunesektoren har tapt i lønnsvekst i forhold til lønnsvinnerne i privat og offentlig sektor.

- Uttalelsen fra LOs Representantskap åpner for at vi kan ta hensyn til etterslepet i forhold til privat sektor, og at funksjonærene skal tas med i denne beregningen. Dette dreier seg ikke om småpenger, for å si det mildt, er forbundslederens aggressive utgangspunkt foran årets hovedoppgjør.

- Er dette et unntaksår i forhold til regelen om at industrien skal være lønnsledende?

- Det er helt avhengig av om vi får dekket inn etterslepet. Vi må ha de to prosentpoengene vi har krevd, altså en drøy milliard kroner. De skal brukes på de 70 prosentene av de ansatte i offentlig sektor som er blant dem som tjener dårligst her i landet.

Lederen for forbundet med drøyt 200 000 ansatte i kommunene og 25 000 i staten eller privat sektor hevder at det allerede i forrige hovedoppgjør år 2000 var forståelse i LO-ledelsen for at kommunene skulle få mer enn andre grupper. Davidsen sier også at forhandlingsresultatet den gangen endte ett prosentpoeng over privat sektor, når ikke funksjonærene tas med i beregningen riktignok.

- Men regnskapet viser at dette ikke ble det faktiske resultatet. Faktisk har vi fått to prosentpoeng svakere lønnsutvikling enn privat sektor og også staten, sier han, og forklarer misforholdet med sekkebegrepet lønnsglidning.

I denne sammenheng betyr det på den ene siden at industribedriftene har gitt solide lønnspåslag i de lokale forhandlingene i eget hus, og på den andre siden at lærernes kraftige lønnsvekst de siste to årene har sendte statssektoren langt forbi kommunene.

Bevæpnet med denne statistikken skal Davidsen kjøre tøft i årets oppgjør, og han hevder at det ikke har vært noe problem å få støtte fra LO-ledelsen og LO-Industri.

- Men alt dette betyr at dere sier det samme som dere har gjort de siste ti årene om å støtte konkurranseutsatt sektor, men handler stikk motsatt i en situasjon der eksportbedriftene er mer utsatt enn noensinne. Det er et bevis for at maktbalansen i LO er forrykket i din favør?

- Nei, dette handler heller om rettferdighet. Det dreier seg om at de økende forskjellene ikke kunne forsvares lenger. Siden lønnsstoppen i 1988 har vi vist solidaritet med konkurranseutsatt sektor, og betalt for det med å sakke akterut lønnsmessig. Dette misforholdet er blitt stadig verre, det har balet på seg. Får vi ikke igjennom våre krav denne gangen, kommer medlemmene til å stemme nei, parerer lederen for det eneste av de fire LO-kartellene som øker sitt medlemstall (og snart kommer trolig 50 000 hjelpepleiere inn i rekkene). Så fortsetter han med historien om barnehageassistenten han nylig møtte i Stavanger, og som tjener under 200 000 kroner etter å ha jobbet i ti år.

- Dette er jo ikke en lønn til å leve av.

For Davidsen er et kraftig lønnspåslag for disse gruppene helt nødvendig for å holde på arbeidskraften i kommunene.
NEI TIL SYKEPLEIERNE
I samtalen kommer det klart frem at Jan Davidsen er lei av å ordne goder for andre grupper, mens LO får lite eller ingenting igjen. Konkret har han vært med på å gi LO-aksept for store lønnstillegg til legene i 1996 og lærerne ved det forrige hovedoppgjøret (for å redde offentlig sektor). Ikke bare fordi legene fikk langt mer enn de kunne drømme om i utgangspunktet (200 000 i stedet for 20 000), men også fordi lærerne jo har valgt å snu ryggen til LO og gått inn i Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon.

Det er på denne bakgrunnen en skal forstå det kategoriske nei-et til at Sykepleierforbundet denne gangen skal få samme særbehandling:

- Sykepleierne har skapt sitt eget kunstige marked og har fått uttelling for det. De har systematisk kjørt en manko-strategi, blant annet ved å holde hjelpepleierne nede. Det har gitt dem nesten monopol på pleiebiten, sier Davidsen, som er kategorisk når han avviser at sykepleierne er en gruppe som har hatt svak lønnsutvikling de siste årene.

- Denne gangen blir det ikke en gruppe som stikker av med hele potten, den kommer til å bli spredd mer utover.

Og her ligger kanskje forklaringen på at Fellesorganisasjonen for Barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere osv. har lagt trusselen om å bryte med LO til side. For Davidsen vil gjerne gjøre disse «hoppende glade» i årets oppgjør, men hvor mange kroner det betyr i praksis, vil han ikke svare på.