Lønnsfesten dempes

Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon er med sine 215 000 medlemmer blitt en tung spiller i de offentlige lønnsoppgjørene - og særlig som største forhandlingsmotpart på statssiden. Med store yrkesgrupper som lærere og sykepleiere i spissen ble også organisasjonens første lønnsoppgjør en suksess, sett med mange av medlemmenes øyne. Nå innrømmes det også i korridorene at lønna er til å leve av, etter at enkeltgrupper har fått eller skal få påslag på over 50 000 kroner i løpet av et par år.

Slikt gir grobunn for selvros. Men på UHOs første representantskapsmøte ble det også åpnet for rikelig med ettertanke - og på dagsordenen sto foredrag fra sentralbanksjef Svein Gjedrem og ministrene Erna Solberg og Per-Kristian Foss (som imidlertid meldte avbud).

MOTFORESTILLINGEN FREM

Her skulle altså motforestillingene komme frem. Og sentralbanksjefen benyttet naturligvis anledningen til å forelese om økonomiske sammenhenger som ikke akkurat bar preg av å være fra Ønskekonserten.

Gjedrem trakk frem periodene med høy inflasjon på 70- og 80-tallet, de eneste vi har opplevd som ikke har vært skapt av krig, men av våre egne feil. Så galt kan det gå igjen, var budskapet. Han viste konkret til at de forrige nedturene hadde ført til redusert reallønn for de ansatte i offentlig sektor og økt arbeidsledighet.

- De offentlige ansatte må betale for ubalansene, var advarselen.

Den høyeste lønnsveksten på en generasjon, var hans overskrift på årets lønnsoppgjør. I tillegg sa han at selve modellen for lønnsoppgjørene var kommet i krise. Det er denne som har sørget for at forhandlingen for de ansatte i konkurranseutsatt sektor «dannet taket for lønnsveksten i skjermede næringer», at industrien var «lønnsledende».

- I undervisningssektoren er lønnsveksten oppimot åtte prosent i 2002. Når det korrigeres for prisvekst, er dette den høyeste lønnsveksten i et enkelt år siden tidlig på 1960-tallet. Stat og kommune inkludert undervisningssektoren sysselsetter om lag en tredel av alle arbeidstakere i Norge. I 2002 er lønnsveksten i disse tre gruppene samlet sett på 6,3 prosent. Dette er anslagsvis nærmere ett prosentpoeng høyere enn gjennomsnittet for resten av lønnstakerne.

Sentralbanksjefen snakket om «et sjokk» i økonomien på grunn av dette mertillegget, og han la frem tall som illustrerer at høy lønnsvekst i offentlig sektor spiser opp tjenestetilbudet:

- Hvis lønnsveksten i offentlig forvaltning blir en prosentenhet høyere enn lagt til grunn, øker lønnskostnadene med drøyt to milliarder kroner. Det er like mye som hele den økte bruken av oljeinntekter i statsbudsjettet for 2003, sa Svein Gjedrem, som antydet at 4,5 prosent i økte lønnskostnader ville være forenlig med dagens inflasjonsmål.

KRISEBESKRIVELSER

Kommunalminister Erna Solberg fortsatte der sentralbanksjefen slapp. Ja, hun var langt på vei enig i krisebeskrivelsene av den sektoren hun er satt til å administrere og hadde ikke problemer med å kjenne seg igjen i temaet hun var bedt om å foredra over: «Rik stat - fattige kommuner».

Men der noen ber om mer penger for å dekke et underskudd i kommunene på mellom fem og seks milliarder kroner i år, svarte Solberg med å vise til handlingsregelens begrensende rammer og behovet for å dempe forventningene til hva kommunene kan gjøre:

Problemet er at forventningene utgjør summen av løftene fra SV, Ap og Fremskrittspartiet, at de legges oppå hverandre, sa Høyre-statsråden.

Dette urealistiske forventningsgapet må stilles mot de historiske erfaringene, som ifølge Solberg kan oppsummeres under stikkordene: underfinansierte statlige reformer, overinvesteringer lokalt, manglende samsvar mellom driftsnivå og rammer - og manglende vilje til omstilling og modernisering: Kort sagt: utgiftene øker mer enn inntektene.

En tung diagnose og gedigne utfordringer altså, og Regjeringens svar på spørsmålet er først og fremst mer lokal styring, mer konkurranseutsetting og flere kommunesammenslåinger, ifølge Solberg, som ikke la frem et ministykke med valgflesk før neste års kommunevalg.

Tvert imot fortalte hun en oppbyggelig historie fra sin tid som kommunepolitiker i Bergen på slutten av 80-tallet. Den gangen lav oljepris førte til akutte behov for innstramminger og der en milliard måtte hentes inn i kommunesektoren pga. økt arbeidsgiveravgift. Budskapet var: Dette går meget godt an.

MER EFFEKTIVITET

Kort og greit må altså offentlig sektor effektiviseres, skal det bli bedre ifølge den nåværende regjeringen. Ekstra arbeidskraft til kommunesektoren må hentes fra statssektoren.

En politisk medisin som treffende illustrerte avstanden til de på møtet som snakket om statsbudsjettet som «strupetak på velferdstilbudet i kommunene».

Lærerleder Helga Hjetland i Utdanningsforbundet grep også fatt i dette. Hun siterte fra regjeringens tiltredelseserklæring, der styrking av kommuneøkonomien var et hovedpoeng som ble nevnt før effektivisering.

- Dere har begynt i feil ende - med effektiviteten, sa Hjetland, som minnet om at gode offentlige tjenester er avhengig av den kommunale økonomien.

Hun stilte også et retorisk spørsmål til de reformene som Solberg tok til ordet for: - Blir det mer penger av dette?

Lederen i Utdanningsforbundet minnet om at UHO er for et høyt nivå på de offentlige velferdstjenestene, men tok ikke opp utfordringen fra Gjedrem og Solberg om at det er motsetningsforhold mellom de ansattes lønninger på den ene siden og omfanget og kvaliteten på tjenestene på den andre.

Anders Folkestad, leder for Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon, var imidlertid klarere på dette punktet:

- Sentralbanksjefen snakker om gjennomsnittstall. Han gjør bare jobben sin. Og også han åpnet i talen sin for at det må kunne gjøres noe med de relative posisjonene - alle skal ikke ha det samme. Vår hverdag er at våre medlemmer tjener rundt 250 000 kroner, sier han til Økonomisk Rapport.

- Men det er jo lønnstilleggene i offentlig sektor som forklarer de store problemene vi har fått, ifølge flere?

- Nei, disse tar så feil som det går an. Det er ikke riktig at begeret har rent over fordi vi en gang har fått høye lønnstillegg.

- Men vi må også ta inn over oss at vi i Norge ikke kan ligge over konkurrentene i flere år - i gjennomsnittlig lønnstillegg.

- Hvem skal ha mest?

- Jeg har vanskelig for å se at industrien nå igjen skal si at det er industriarbeiderne som skal ha mest. Problemet er det som skjedde på 90-tallet, der det ble skapt et stort etterslep i forhold til offentlig sektor. Industrien har selv skyld i eksplosjonen.

- Dere har tapt kampen om opinionen i etterkant av årets lønnsoppgjør - for første gang på lenge?

- Det er riktig at NHO og LO har lyktes godt med å beskrive situasjonen i industrien. De har klart å skape en ny dagsorden.

- Gjedrem sier at økte lønninger slår ut i mindre velferd?

- Dette er den evige politiske debatten.

- Er ikke dette økonomi?

- Når slutter økonomien og når begynner politikken? spør Folkestad retorisk, men viser også at sentralbanksjefens budskap har nådd frem:

- Jeg ser ikke for meg lønnsoppgjør på seks prosent i 2004. Men kampen om hvem som skal få de pengene som blir delt ut, blir minst like hard som før. Den konkurranseutsatte industrien må i alle fall ta hovedansvaret for eget lønnsnivå, det var jo de som startet forhandlingene i år. Og de får bare akseptere at offentlig sektor for en gangs skyld fikk mer. Og at det kan skje igjen.

Bente Slaatten, leder i Norsk Sykepleierforbund, er ikke overraskende på linje med lederen i paraplyorganisasjonen UHO:

- Neste skrittet for å jevne ut etterslepet i forhold til privat sektor, må tas i 2004. Vi må ha flere unntaksår for å rette opp skjevhetene.

- Men sykepleierne har jo hatt flere unntaksoppgjør siden det gode resultatet i 1996?

- Hvis vi skulle fortsatt i 96-tempoet, ville det tatt 30 år å jevne ut forskjellene. Vi kommer til å gjøre vårt for å øke lønningene for våre medlemmer videre i de kommende oppgjørene.

TILFREDSHET

Men de to fagforeningslederne innrømmer også en større tilfredshet hos medlemmene, og Folkestad sier det rett ut når han blir spurt om det nå er mer ro i rekkene:

- Det har stabilisert seg. Folk opplever at de fikk noe i år. Det verste for medlemmene våre nå, er skvisen i budsjettene. Folk er mer bekymret for sin arbeidssituasjon enn hva de får i lønningsposen.

Administrerende direktør i Kommunenes Sentralforbund, Olav Ulleren, bidro på sin side til å understreke dagens bekymringsfulle situasjon i kommunesektoren:

- Fra 70-tallet og frem til i dag har de kommuneøkonomiske musklene blitt dramatisk svekket. Forventningsgapet mellom det rikspolitikerne lover og hva kommunen har mulighet til å gjøre, det gapet øker mer og mer.

Han frykter at den økende ubalansene i økonomien i realiteten har ført til at det ikke er noe handlingsrom igjen, og som kjent er det heller ikke mange kraftverk igjen å selge.

- Dette vil gå ut over tjenestetilbudet, var hans klare beskjed til kommunalministeren: - Vi har skåret til beinet. Nå vil det gå ut over befolkningen.