Krisen har landet- Euro eller ikke euro - det er ikke spørsmålet, skriver Dag Yngland

Den tsjekkiske presidenten Václav Klaus er en kranglefant. Da kommunistene regjerte i halve Europa under den kalde krigen satt Klaus og regnet i det statlige prognoseinstitutt i Praha. Der lagde han den ene prognosen dystrere enn den andre. Kommunismen var død, mente Klaus. Han hadde sitt hemmelige forbilde i den vestlige markedsliberaleren Margaret Thatcher.

De kommunistiske byråkratene leste hans forslag til markedsreformer. Men de visste at landets betongkommunister aldri ville godta dem. Så kom revolusjonshøsten 1989. Berlinmuren falt og de kommunistiske regimene i Øst-Europa brøt sammen i rask rekkefølge.

Tidligere dissidenter kom til makten over natten. Vaclav Klaus var en av dem. Han ble finansminister og regjeringssjef. Tsjekkia ble en av det nye Europas mest markedsorienterte økonomier.

Klaus endte som landets president og mest populære politiker og så landet bli medlem av både NATO - og EU.

Fra 1. januar i år har Tsjekkia EUs formannskap som det første land fra den tidligere sovjetdominerte Østblokken. For økonomen Klaus er forholdet til EU anstrengt. Han er en tilhenger av frihandel, og mener EU har for lite av det. Han er skeptisk til byråkrati og synes EU har for mye av det.

- Vi forlot ikke Sovjetunionen for å forsvinne i Europa-unionen, provoserer Klaus sine motstandere.

Tsjekkernes forsøk på sosialisme med et menneskelig ansikt ble knust av sovjetiske stridsvogner under invasjonen i 1968.

Frykt i Frankrike.

1968 var også i Vest-Europa et år der verdensbilder brøt sammen. I Paris demonstrerte studentene for sosialisme. Arbeiderne streiket mot kapitalisme. Frankrike ble rystet av opptøyer og president Charles de Gaulle måtte gå av.

Opprørsbølgen spredde seg til de høyreorienterte diktaturene i Sør-Europa og la grunnlaget for at demokratiene gjenoppsto på 70-tallet i Spania, Portugal og Hellas.

Høsten 2008 flimret nye demonstrasjoner i Sør-Europa på ny over tv-skjermene. Unge mennesker i Hellas kastet stein mot politiet etter at en ung gutt ble skutt av politiet.

Men de unge ville mer. De greske demonstrantene kaller seg «Generasjon 600 euro». De er misfornøyd med usikre jobber til knappe 6000 kroner måneden selv om de studerer i årevis.

Deres aksjoner samler støtte i Italia og Spania der hundretusener av demonstranter i fjor høst protesterte mot innsparinger i det offentlige, reformer av økonomien og dårlige muligheter i arbeidslivet.

Ingen frykter denne typen sosial politisk uro mer enn franske politikere. Unge intellektuelle som ikke lenger tror på kapitalisme og demokrati er en farlig kombinasjon i Paris.

Den konservative franske presidenten Nicolas Sarkozy, som ledet EUs formannskap i høsthalvåret i fjor, har allerede sendt ut advarsler til sine regjeringskolleger og EU-partnere.

- Vi kan ikke risikere et nytt 1968. Dette kan spre seg, advarer Sarkozy.

Deretter trakk han flere av sine forslag til økonomiske og politiske reformer. De skulle gjøre Frankrike til et moderne og markedsorientert land. Reformer som for lengst er innført hos tsjekkiske Klaus og hans øst-europeiske kolleger.

Raseri på Island.

Det store spøkelset som får gammel angst til å blaffe opp er selvfølgelig den verdensomspennende finanskrisen. Økonomiske eksperter har snakket mye om den, men vanlige EU-borgere hadde frem til nyttår sett lite til den.

Med unntak av Island - Europas ytre utpost, som i likhet med Norge er delmedlem i EU gjennom EØS-avtalen. Islendingene stormet i høst både banker og regjeringskontorer i protest mot krisen.

Islendingenes valuta, lønninger og huspriser forsvant i et dragsug da landets overmodige banker gikk over ende. Nå vil mange på Island ha euro i stedet. De tar et EU-medlemskap med på kjøpet. For å være på den sikre siden neste gang det blåser opp.

Finanskrisen har til nå særlig rammet de rike, markedsorienterte og demokratiske landene som har nytt godt av 20 års økonomisk ekspansjon med liberale økonomiske ideer. Irland, Storbritannia, Danmark og Norge har alle profittert på å effektivisere økonomien med privatisering, avregulering for næringslivet og en uavhengig sentralbank som sørger for fleksibel og helst lav rente.

Men når huspriser faller, bankene kollapser og risikokapitalen forsvinner er rikdommen i disse landene er også i fare.

Ingen Obama.

Finanskrisen har så langt truffet EU-landene mindre dramatisk enn USA. Men det kan fort bli verre. Fra slutten av januar kommer den nye amerikanske presidenten Barack Obama til å bruke det meste av sin kraft på å få landet på rett kjøl etter krisen. Han har støtte i Kongressen og stor velvilje internasjonalt. Han kan handle! Men Europa har ingen slik lederfigur.

I Europa strides 27 land i tre hovedretninger. Land som Tsjekkia og folk som Klaus står i en krisetid nokså alene i å ønske mer marked, mer frihet og mindre reguleringer.

De fleste vil ha mer sikkerhet. Slovakia gikk 1. januar som første tidligere sovjetsatellitt over til euro. For de andre nye medlemslandene kan den drømmen bli fjernere med finanskrisen.

Frankrike har langt mer støtte for å utsette reformer. Søreuropeiske EU-land har riktignok euro, men den kan bli tung å bære når de verken kan senke renten eller devaluere. For konkurranseevnen er fallende i forhold til andre euroland og euromedlemskapet kan skape politiske spenninger.

I Nord-Europa er folkeflertallet i kronelandene Danmark og Sverige på vei mot euro. Og britene er på glid, hevder EU-kommisjonens president José Manuel Barroso. Selv om det avkreftes på det sterkeste av britenes statsminister Gordon Brown.

Euro eller ikke euro - det er ikke spørsmålet. Nå som finanskrisen herjer som en vinterstorm over Europa er det for sent å tegne forsikring. Nå gjelder det i det minste å bevare de positive sidene av markedsreformene som har gitt vekst og velstand i 20 år. Etter de siste årenes grådighet kan bli vanskeligere enn mange frykter.