Konkurs-rytteren som alltid går fri

Det er formiddag i Oslo. I Storgata går trafikken som vanlig. Ved krysset Hausmannsgate/Storgata trer en mann ut av en svart Audi og spaserer inn i kaféen på hjørnet. Lunchbox A/S er stedet, adresse Storgata 51.

Vel inne er det lett å se at den nyankomne ikke er noen vanlig gjest. Mannen instruerer servitøren om nye vareinnkjøp og forhører seg om omsetningen. Han forsvinner inn på siderommet, men kommer ut igjen en liten stund etter. Klokka er 11.30. Han går videre.

Trafikken i Storgata fortsetter. Vår mann, som er lett gjenkjennelig på grunn av sin fylde, setter nå kursen bortover Storgata. Målet er Nye Cordial, Storgata 45. Her sitter det flere og venter på ham. Han er på sin daglige runde - her er han innom hver dag.

SEX OG DOP

Noen hundre meter lenger vestover ligger Kirkegata 34. For ikke lenge siden het det nyåpnede utestedet Kulturhuset Enka, skandaleombrust på grunn av alle historiene om dop – sex og misbruk av mindreårige. Berømmelsen nådde nye høyder da det ble antydet at stortingsrepresentant Jan Simonsen hadde fikset skjenkebevilling til stedet.

Kulturhuset Enka gikk så bra at den dundrende konkursen som fulgte var vanskelig å fatte. Det var et sted som på det mest populære trakk til seg store deler av Oslos utegående homser. Nå er alle som hadde en rolle redd for å bli stilt til ansvar. Mens bostyret legger siste hånd på boberetningen til Skifteretten, hvisker alle om mannen som egentlig står bak, konkursrytteren Ole Bjørn Finckenhagen (53).

VED SVØMMEBASSENGET

Det er forsommer i Gjerdrum. Sola blinker i de hollandske taksteinene i villaområdet. En mann står og ser utover svømmebassenget sitt og nyter den fine utsikten. Tenker neppe på hvor mange svømmetak han bør ta for å bedre formen. Han irriterer seg kanskje over at den utstoppede løven til 40.000 kroner som inntil nylig sto på stuegulvet er blitt stjålet. Han er sikkert glad for at ikke den dyre kunsten på veggene gikk samme veien.

Mannen ved svømmebassenget er Ole Bjørn Finckenhagen. Han har ikke offisiell adresse i Gjerdrum, selv om det er der han bor. I telefonkatalogen står han ikke oppført, i Folkeregisteret står han oppført på en adresse på Ila i Oslo der han visstnok aldri har bodd. Det er samboer John Richard Fronth som står oppført som leietaker av villaen i Gjerdrum. Siste års likning viste riktignok at inntekten var høyst beskjeden og at formuen sto i null.

Den samme Fronth står for øvrig også oppført i en søknad til næringsetaten som daglig leder for et nytt selskap for et av stedene hans samboer har sine daglige turer til; Nye Cordial i Storgata 45. Finckenhagen selv ligger lavt i terrenget. Av naturlige årsaker.

KONKURSEKSPERT

Ole Bjørn Finckenhagen har vært involvert i så mange konkurser at han trolig ville tatt medalje dersom det hadde vært avviklet Norgesmesterskap. Han er gjennom årene blitt politianmeldt av både skatte- og avgiftsmyndighetene, og bostyrere en rekke ganger.

Han er anmeldt for alt fra regnskapssvindel til dokumentfalsk og innbrudd, og han har krav fra konkursboene på mellom seks og syv millioner kroner mot seg. Først og fremst fra offentlige organer. I sporene etter seg har han også skapt redsel og personlige tap for nære medarbeidere.

VRIR SEG UNNA

Det mest sensasjonelle er likevel at sakene mot ham hele tiden er blitt henlagt av politiet, dette til tross for at henleggelsene er blitt påklaget av bobestyrer. Mannen ved svømmebassenget har aldri vært i nærheten av et fengsel. Straffen hans, i den grad det kan kalles straff, har vært gjentatte konkurskarantener.

I forbindelse med bobehandlingen av Finckenhagens åttende konkurs, Viktoria Hotell A/S i Karl Johans gate 10, anmeldte bostyrer Per Omreng Finckenhagen til politiet for omfattende dokumentfalsk. Datoen var 20. august 1998. Ifølge skriftgransker engasjert av boet var en rekke selskapsdokumenter i Victoria Hotell forfalsket. En svært alvorlig og i høyeste grad straffbar sak.

Ett år etter henlegger imidlertid politiet saken. Boet klager over politiets henleggelse, men får ingen meddelelse om resultatet av klagen. Tiden går. Bostyrer vil ikke gi opp og tar opp klagebehandlingen med riksadvokaten. Dette resulterer i at riksadvokaten oversender klagen til Oslo statsadvokatembete. Det er blitt 4. februar 2000.

Det har gått ytterligere halvannet år. Bostyret nærmer seg slutten på sin beretning til Skifteretten. Det er anmeldt fordringer for 3.7 millioner kroner i boet. Bostyrer anmelder Finckenhagen til Oslo politidistrikt for overtredelse av ilagt konkurskarantene. Han kan jo ikke be om karantene, for det har Finckhagen allerede.

Oslo Skifterett ilegger Finckenhagen ny konkurskarantene for to år så snart den han har går ut. Dette er den fjerde karantenen Finckenhagen ilegges. Uten at det ser ut til å bety noe som helst.

- Jeg synes Ole Bjørn Finckenhagen slapp usedvanlig billig unna politiets straffeforfølging, sier advokat Per Omreng i ettertid.

BOLIGHAI MED PORNO-VENN

Før Ole Bjørn Finckenhagen gjorde seg kjent som konkursrytter, hadde han markert seg som bolighai i Oslo. Sammen med kollega Halvor Bache Halvorsen, en mann som imidlertid har mistet sin advokatbevilling, var han på 70-tallet truet av en rekke begjæringer om tvangsauskjon på grunn av misligholdte lån.

Bache Halvorsen ble senere gjennom Økonomisk Rapport avslørt som porno-Hagens mann i Norge, som styreformann i Leif Hagens norske selskaper. I senere tid har han opptrådt som Finckenhagens «private advokat».

«HOMSEKONGEN»

Men det er som «homsekonge» Finckenhagen i størst grad har markert seg. Det startet i Møllergata 23/25 med restauranten San Francisco og etter hvert nabolokalet Den sorte enke. Begge gikk dundrende konkurs i tur og orden. Deretter gjenoppsto en ny enke i diskotek- og restaurantlokalene i Karl Johans gate 10, drevet av Victoria Hotell, Finckenhagens selskap. Da også den gikk konkurs, fikk Finckenhagen sin konkurskarantene nummer fire. Men virket den?

- Jeg jobbet på Cordial som bartender. En dag kom Finckenhagen bort til meg og spurte om jeg ville være daglig leder for et nytt homsested han skulle åpne i Kirkegata 34. Han skulle selv sørge for å skaffe pengene. Jeg ble beæret og sa selvfølgelig ja. I dag er jeg livredd for å få skylda for det som skjedde.

Dette sier den hallikdømte tysk-norske bartenderen Ivar Berge. Mannen som står oppført som eier og daglig leder av selskapet. Han tok selv kontakt med Økonomisk Rapport for å fortelle om sine bekymringer for Ole Bjørn Finckenhagens nett.

- Ole Bjørn Finckenhagen og jeg tok kontakt med Jan Simonsen på Stortinget for å få råd når det gjaldt å sette i gang Kulturhuset Enka. Simonsen var en venn av meg, sier Berge. Det var naturlig å gå til ham.

NYE EVENTYR I SKJUL

Slik startet et av Finckenhagens nye eventyr. Etter hva Økonomisk Rapport

erfarer har han minst tre virksomheter gående mens han selv har konkurskarantene. Oppskriften er å la andre fronte som eiere, ledere, bevillingshavere og det som ellers må til. En oppskrift Finckenhagen allerede kan til fingerspissene.

For mens mannen egentlig skulle fundert over om han ikke burde komme seg over i en ny bransje, så er det all grunn til å tro at han står bak de tre stedene: Kulturhuset Enka, Nye Cordial og Lunchbox A/S.

I Kirkegata 34 lå store lokaler nærmest brakk. Det gamle Smuget var for lengst flyttet, vannskader og annet krevde sitt av oppussing, gårdeier var interessert i å selge og å leie ut lokalene.

19. oktober 2000 gjenoppstår Enka for fjerde gang, under navnet Kulturhuset Enka. Forventningene i miljøet er skyhøye, pågangen er da også upåklagelig. Konseptet er kulturelle innslag sammen med diskotek og bar. Det blir raskt noe annet.

SUS OG DUS

- Det gikk i en eneste sus og dus, sier mannen som i praksis fungerte som daglig leder, Jo Harald Strand. Han ble kontaktet av noen bekjente som fortalte at Berge hadde fått leie restaurantlokaler og trengte folk til å hjelpe til å drive det. En mann ved navn Per Aschim stilte med penger. Strand sier han syntes idéen hørtes svært god ut og satte i gang med å få stedet på skinner.

- Da jeg sa ja til å gå inn i virksomheten, visste jeg ikke at mannen som hadde leiekontrakten, Ivar Berge, var tidligere straffedømt for hallikvirksomhet i Tyskland. Jeg hadde ingen mistanker, blant annet fordi Jan Simonsen backet ham opp så veldig. Hadde jeg visst hvordan fortiden hans var, hadde jeg aldri blitt med.

Strand var også blant dem som stilte opp for TV2 i saken om hvordan den tidligere straffedømte mannen kunne få serveringsbevilling etter at politiet hadde frarådet det, og blant annet hvordan stortingsrepresentant Jan Simonsen skulle ha hjulpet til med å skaffe bevillingen. Om hvordan stedet angivelig i løpet av kort tid ble en scene for dop og sex og misbruk av mindreårige gutter. En sak som førte til at TV2 og deres kilder fikk et søksmål i millionklassen mot seg.

KASTET UT

Selv ble Strand, rent fysisk, kastet ut etter noen måneders drift, og etter at han selv var beskyldt for underslag. Strand fungerte som en daglig leder og økonomiansvarlig. Han samlet på alle bilag, og han ga alt videre til den formelt daglige leder Ivar Berge. Som igjen altså sier han ga regninger og oppgjør til Finckenhagen.

- Jeg fikk følelsen av at jeg måtte vekk før de andre skulle få tappet selskapet for verdier, sier han. Strand gikk til politiet med informasjonen han satt inne med, men er skuffet over den manglende interessen han ble møtt med.

Det er høyst uklart hva som egentlig skjedde med regnskapene og med lønnsutbetalingene. Berge sier det slik:

- Finckenhagen lovet å ta seg av regnskapene og husleien. De første regningene og husleien ble betalt. Så stoppet det. I starten fikk jeg lønnen min av Finckenhagen, etter hvert tok jeg den rett fra kassa, sier Berge.

PENGENE FORDUNSTET

En dag var det plutselig ikke mer penger til å betale ølregningene. Utrolig nok, med en omsetning på over hundre tusen kroner på en lørdagskveld. Konkursen var en realitet - etter knapt et halvt års drift. Det ble meldt krav på nær 700.000 kroner i boet. Det viste seg raskt at verken skatter eller avgifter var betalt. Etter det Økonomisk Rapport erfarer, og det bostyret skriver i sin foreløpige redegjørelse til Oslo Skifterett, så finnes det heller ikke noe regnskap.

På den korte levetiden ble det dannet ikke mindre enn tre nye selskaper. I bostyrets foreløpige redegjørelse til skifteretten legges det stor vekt på Ole Bjørn Finckenhagens rolle. Det viser til Berges utsagn om at det var Finckenhagen som satte i gang, det var Finckenhagen som fikk tak i pengene, og det var Finckenhagen som fikk omsetningen.

FULL ETTERFORSKNING

Bostyret er om kort tid ferdig med sluttrapporten til skifteretten. Og bostyrer Bjørn Køhler Myrseth sier til Økonomisk Rapport at rapporten vil bli oversendt påtalemyndigheten, fordi det er skjellig grunn til mistanke om straffbare forhold.

Ifølge seksjonsleder Torgny Isene ved Oslo politikammers økonomiavdeling, har tidligere etterforskning av Ole Bjørn Finckenhagen blitt henlagt på grunn av bevisets stilling.

- Nå venter vi på bostyrets rapport og på at bokettersynet skal gjøre seg ferdig. Deretter vil vi med all sannsynlighet starte ny politietterforskning av Ole Bjørn Finckenhagen, og vi kommer til å gi saken høy prioritet, sier seksjonslederen.

Per Aschim er trolig den mannen som har hatt det største økonomiske tapet på Kulturhuset Enka. Minst 800.000 kroner ble investert. Alle pengene er borte. Selv sier han til Økonomisk Rapport at han ikke orker å kommentere saken fordi den ble en så stor belastning for ham personlig. Vi får derfor ikke vite om det virkelig var Finckenhagen som fikk ham med på det hele.

ANSATTE I LOMMA?

I kjølvannet av Finckenhagens forskjellige konkurser finner vi mange arbeidsledige ansatte. En av dem er Grethe Sæther, tidligere ansatt på Trappa Bierstube, med ett uten jobb. Kvinnen dukker imidlertid opp igjen, ikke som ansatt hos Finckenhagen lenger, men som daglig leder, styreleder og 100 prosents eier av Nye Cordial i Storgata. Et av hovedstadens brune steder, hyppig benyttet av Carl I. Hagens mange avhoppere i Oslo Fremskrittsparti.

Grethe Sæther er imidlertid tydeligvis ikke den som tar avgjørelsene når det gjelder driften av selskapet. For hun er rask med å sette over telefonen når hun får forespørsel angående muligheten for å leie lokalene restauranten har i annen etasje til privat selskap.

- Du skal snakke med Ole Bjørn Finck…sier hun og ber om at vi ringer i morgen når mannen er til stede.

Telefonnummeret vi får beskjed om å ringe er registrert på Finckenhagens gamle selskap, Oslo Restaurantdrift. Og det er han selv som tar telefonen når vi dagen etter får kontakt. Den samme mann er også raskt ute med å si at utleie av lokalene i annen etasje har han holdt på med lenge, han har lang erfaring.

FINCKENHAGEN IGJEN

Det er også andre klare tegn som peker i retning av at det ikke er Grethe Sæther, men Ole Bjørn Finckenhagen, som reelt sett driver Nye Cordial.

- Det var Finckenhagen som var arbeidsgiveren min da jeg jobbet som kelner der, sier Ivar Berge.

Etter at Jo Harald Strand var ferdig på Enka og dermed arbeidsledig, fikk han jobb som kelner - nettopp på Nye Cordial.

- Selv om det var Grethe Sæther som var sjef på papiret, var det helt klart Finckenhagen som var den reelle sjefen, sier han til Økonomisk Rapport. Han viser blant annet til at han da han skulle si opp. For å avklare sykepenger og feriepenger hadde han møte med Finckenhagen og ikke Sæther. Finckenhagens tidligere kollega, Halvor Bache Halvorsen til stede som rådgiver.

- Finckenhagen ga meg en sjekk med Nye Cordials logo på. Det var jo rart hvis han ikke skulle ha noe med stedet å gjøre. Det som var enda merkeligere med møtet var at han nærmest satt og pumpet meg om opplysninger om Enka. Han var ute etter alt jeg visste om hva som skjedde med konkursen. I tillegg viste det seg at han hadde snytt meg og staten for penger. Han hadde oppgitt at jeg hadde jobbet dobbelt så mye som jeg hadde. For ham betydde det utbetaling av dobbelt så mye sykepenger, for meg betyr det blant annet en større skatt, sier Strand.

Nå er ikke Nye Cordial noen stor gullgruve ifølge regnskapene. I år 2000 gikk driften med underskudd. Av en omsetning på 4,4 millioner kroner, betalte selskapet 6000 kroner i skatt og skyldte 740.000 kroner i offentlige avgifter.

Så er det da også inne en ny søknad på overtakelse av driften. Som tidligere nevnt med John Richard Fronth som søker og ansvarshavende.

UVITENDE EIER

Vi begynte vår ferd på Lunchbox A/S, den lille lunsjkafeen på hjørnet av Storgata og Hausmannsgate. Vi slutter også her. Det minste av stedene, med den rareste historien.

Først et lite hopp til Miami, Florida, og det norske konsulatet der. Også her er det forsommer, også her er det virksomhet. Blant andre arbeider det en norskamerikaner her ved navn Kevin John Røyseland. I fjor sommer arbeidet han sammen med Jo Harald Strand, sin daværende samboer, på Lunchbox. De fikk tilbud om å fortsette, men syntes ikke det virket som det var penger å tjene på det og sa nei. Utpå høsten flyttet Røyseland til USA. Så oppsto kafka-situasjonen.

- Jeg begynte plutselig å få regninger fra driften av Lunchbox ettersendt, forklarer han på telefon fra konsulatet i Miami til Økonomisk Rapport.

- «Overføring til rettslig inndriving» sto det på et av brevene som gjaldt en telefonregning, sier han. Røyseland forteller at han omgående tok kontakt med Brønnøysundregisteret og fylkesskattekontoret og gjorde oppmerksom på forholdet.

- Jeg jobber som servitør her borte, jeg har ingen peiling på telefonregninger eller drift av noen lunsjkafé i Oslo, sier han.

Fra Brønnøysundregisteret fikk Røyseland oversendt en kopi over sitt eget foretak. Her står det:

«Firma: Cordial Bistro, Kevin John Røyseland. Forretningsadresse: Storgaten 45. Drift av restaurant. Enkeltmannsforetak. Stiftelsesdato 13.9. 2000.»

- Det er riktig at jeg skaffet meg et skjema og at jeg fylte det ut. Men jeg sendte det aldri inn og jeg betalte aldri noe for å få registrert selskapet. Dessuten arbeidet jeg på SAS-hotellet da selskapet såkalt ble stiftet, sier han.

- Jeg håper nå fylkesskattekontoret gjør sitt for å slette selskapet. Saksbehandleren der har oversendt saken til politiet, og jeg håper jo at de nå ordner opp, sier servitøren.

- Men hvordan kan det da ha blitt sendt inn, og hvem er det som bruker selskapet i ditt navn?

- Det vet jeg jo ikke, selv om jeg har en mistanke. Jeg jobbet tidligere på Enka i Karl Johans gate for Ole Bjørn Finckenhagen. Han var nesten alltid innom Lunchbox, uten at jeg kan si noe mer. Der lå for øvrig papirene mine.

Da Finckenhagen ble anmeldt av boet til konkursen for Viktoria Hotell, var det blant annet for dokumentfalsk. Svein Viole var registrert som styreleder og aksjonær i selskapet. I brev til bostyret skriver Viole at han ikke kjenner til selskapet og at det må være dokumentfalsk fra Finckenhagens side. Han opplyser samtidig at Finckenhagen for mange år siden var en samarbeidspartner og at han kjenner både fødselsnummer og navnetrekket hans. Viole oppga samtidig at han var bosatt i Brasil.

Skrifteksperter boet engasjerte viste også at underskriftene var forfalsket.

SERIØSE FINCKENHAGEN

Økonomisk Rapport kontakter mannen som innehar leiekontrakten til Lunchbox A/S, Pål Dahlstrøm, for å spørre hvordan driften går. - Det vet jeg faktisk ikke, for jeg har leiet ut lokalene til noen som driver rett bortenfor her og som har litt ledig arbeidskraft, er svaret vi får. De har holdt på ett års tid.

- Hva heter de da?

- Jeg husker ikke i farten, men jeg kan prøve å finne det.

- Jeg venter.

- Det er en mann som skal være svært seriøs. Navnet hans er Ole Bjørn Finckenhagen. Det er vel ikke noe galt?