Klesbaronenes hemmelighet

God butikk. Klær er god butikk om dagen. Det er ikke bare Varner-­brødrene som har blitt milliardærer på klessalg, på toppen i sportsklærbransjen troner de to møringene Bjørn Rune Gjelsten og Olav Nils Sunde. Begge milliardærer.

Ålesundmannen Olav Nils Sunde er et kapittel for seg. Han eier Gresvig, som igjen kontrollerer G-Sport og Intersport. Sunde kontrollerer 40 prosent av sportsmarkedet i Norge.

Med en rasktvoksende formue som nå teller 7,1 milliarder kroner (5,4 i 2005) har han klatret til 13. plass på Kapitals liste over landets rikeste.

Med den norske motekjeden Voice deler han tredjeplassen med danskene i størrelse på kleskjeden. I 2005 hadde Voice en omsetning på en milliard kroner og et driftsresultat på 102 millioner kroner.

Men Sunde har i realiteten mye mer. Fra svømmebassengkanten i en av Holmenkollens mest fasjonable eneboliger kan han skue ut over byen og landet som har gjort ham til det store lokomotivet i norsk sportsbransje.

Det var i fjor sommer han ved å valse over småaksjonærene i Gresvig tvang styret til å gjøre en handel han selv tjente stort på, og som småaksjonærene tapte på. Han hadde kjøpt seg opp i det tradisjonsrike sportsselskapet. Som eier av Voice og, etter hvert, med aksjekontroll i Gresvig satt han på begge sider av bordet da Gresvig kjøpte Voice. Med ett fikk han den fulle dominansen over norsk sportsbransje.

Gresvig har alene 40 prosent av det norske sportsutstyrsmarkedet på ca 7,5 millirder kroner (kilde HSH), der tekstilsalg utgjør mer og mer. G-Sport er størst med 200 butikker og 26 prosent av markedet, Intersport har 14 prosent.

Ny i sport.

En annen møring, Kjell Inge Røkkes tidligere kompanjong Bjørn Rune Gjelsten, overtok Norges nest største sportskjede, Sport 1, i oktober i fjor. Han eier 80 prosent av kjeden gjennom sitt selskap Gjelsten Holding.

Sport 1 har 17 prosent av markedet. Med ringreven Johnny Austad som daglig leder - med blant annet bred erfaring fra sin tid i Gresvig - har nok Gjelsten fortsatt tid til sine hobbyer på vannet og ­fiskestanga.

Milliardær-brødrene.

Varner-brød­rene er Norges største klesbaroner. De har tunge merkevarer som Cubus, Dressmann og Bik Bok; de er førstevalget når du og jeg skal handle. 17 prosent av det norske klessalget går gjennom Varner-gruppen, som omsetter for over sju milliarder kroner og oppnådde et driftsresultat på 775 millioner kroner i 2005.

Mens Cubus og Dressmann selger mest, er det blant ungdommen de største fortjenestene ligger. Bik Bok fikk i 2005 et driftsresultat på 164 millioner kroner av en omsetning av ungdomsklær på 573 millioner kroner. Det betyr at de sitter igjen med 28,50 kroner for hver hundrelapp de selger for.

De tre brødrene Petter, Joacim og Stein Marius Varner har sammen med moren Turid tjent seg søkkrike på klessalget gjennom kjedene som brødrenes far, Frank Varner, bygget opp. Etter milliardfortjenester fra klessalget, har de sust inn på listen over Norges rikeste. De står nå på en 39. plass på Kapitals liste over Norges rikeste, med 2,7 milliarder kroner hver i formue - til sammen 8,1 milliarder. Bare i løpet av siste året økte de formuen med en halv milliard kroner hver. Bosatt med hver sine kjempevillaer på Nesøya i Asker, er de også Askers klart rikeste.

«Ledelsen er meget godt fornøyd med den positive resultatutviklingen, som ytterligere forbedrer selskapets finansielle posisjon,» heter det i årsberetningen.

Selv om norsk kapital dominerer norsk klessalg, er svensker og dansker også i høyeste grad med i kampen om det norske klesmarkedet. Svenske H&M puster de norske superbrødrene i nakken, med 13 prosent av det norske klesmarkedet, en omsetning på 3,3 milliarder kroner (2005-tall) og et driftsresultat på 773 millioner kroner, eller 23,4 prosent. Også de har en pen økning bare fra året før, og en fortjenestemargin de kan leve godt på.

Danske Bestseller tar tredjeplassen i norsk klessammenheng. Mannen bak, Holc Poulsson, har ifølge den danske avisen BT bygget seg opp en formue på 12 milliarder kroner, og rangeres i øyeblikket som Danmarks rikeste.

Kronår.

- Mens noen av oss trodde nordmenn hadde fylt opp skapene sine med klær, at vi hadde nådd en topp, viser det seg at folk fortsetter å handle. Vi ser ingen tegn til at handelen avtar. 2007 tegner til å bli et nytt toppår.

Det sier bransjedirektør Leif Olsen i HSH (Handelens og Servicenæringens Hovedorganisasjon), avdeling mote og fritid. Mens de fleste andre varer blir dyrere, står klesprisene stille og vel så det.

- Jeg tror den intense markedsføringen av varene, kombinert med stadig nye konsepter i markedet og prisnedgang, opprettholder interessen for å handle. Det gir bransjen et løft. Selv om prisene synker, tjener klesbransjen fortsatt gode penger. Bransjen har ikke tatt ut alt, og mye av prisgevinsten kommer forbrukerne til gode, sier Olsen.

Nesten gratis.

De viktigste grunnene til at klærne stadig blir billigere, er flytting av produksjonen til land der arbeidskraften er billigst mulig, og redusert importvern med nedbygging av tollsatser. For 20 år siden ble mye av klærne våre sydd i Norge, i dag er det meste flyttet ut av landet.

De generelle tollsatsene er trappet ned fra ca. 25 prosent og utgjør i dag 10,7 prosent. På EU-varer er det ingen toll, enkelte u-land har også tollfrihet. Frihandelsavtalen med Tyrkia gjør at klærne herfra kan tas inn uten å betale toll, et moment som sammen med svært lave lønninger og ikke altfor lange avstander gjør importen herfra svært lukrativ.

Kleskjedene har til nå vært lite villige til å oppgi hvor stor - eller liten - del av utsalgsprisen produksjonen utgjør. For mange varer kan importprisen tredobles når varen selges til butikk. Importører som har full kontroll fra produksjon/import til detaljistledd kan selvsagt ta mer, sier Olsen.

Produksjonskostnadene kan utgjøre under en tidel av vareprisen, ifølge HSH. Det som koster, ifølge Olsen, er den fysiske fremføringen av varene til produktene er tilgjengelige for kundene. Detaljistleddet, dvs. husleie for butikkene, lønn til de norske ansatte og markedsføringen av varene står for en betydelig del av kostnadene.

Kleskjedene gir heller ikke opplysninger om hvor fabrikkene klærne sys i er. Bransjeorganisasjonen har ingen klar oppfatning av hva slags forhold klærne produseres under. Olsen toer sine hender.

- Mange store aktører i klesbransjen har forpliktet seg til å bidra til å forbedre arbeidsforholdene hos sine leverandører, men er forsiktige med å gi noen garantier, sier Olsen, som mener dette er fordi kontrollen av hele produksjonskjeden er svært ressurskrevende.

Prisgitt Kina.

Han mener det er betryggende at flere er med i Initiativ for Etisk Handel (IEH).

- IEH bistår medlemmene, over tid vil det gi bedre arbeidsforhold. Men også de er forsiktige med hva de går ut med, de fleste er prisgitt myndighetene i det enkelte land. Vi får bare krysse fingrene. Vi har ingen garanti for at forholdene klærne produseres under er bra, sier Olsen.

Siden ingen av kleskjedene vil si noe om hvor varene produseres, er det ikke mulig å si noe om hvor produksjonen vil ligge noen år frem i tid.

- Konkurransen er hard, produksjonen vil søke de stedene der arbeidskraften er billig, sier han. Bransjen håper dagens stengsler med tollbarrierer fjernes.

- Vi håper at dagens tollsatser fjernes, slik at en unngår konkurranseulemper for u-landene og kan produsere der det er lønnsomt. Mens den forrige regjeringen tok initiativ for å redusere tollsatsene, har den rød-grønne regjeringen gjort lite. For bransjen er det mest gunstig med færrest mulig restriksjoner, sier Olsen.