Karriere-redderen

DBM er et konsulentselskap som har gjort det til sitt levebrød å geleide norske bedrifter gjennom mer eller mindre frivillige endringer - så smertefritt som mulig. DBM tilbyr bedriftene hjelp til å strukturere og planlegge omstillingsprosesser, vurdere kostnader og å utforme sluttpakker.

- De største bedriftene klarer kanskje dette selv, men små bedrifter har ofte liten erfaring og trenger hjelp til å gjennomføre en nedbemanningsprosess på en effektiv, og ikke minst god måte, sier Petter A. Knudsen, daglig leder i DBM Norway AS.

Å FINNE SEG SJÆL

Men det er ikke bare lilleputtene som søker profesjonell hjelp. Knudsen har også mange store organisasjoner på sin kundeliste, både fra privat og offentlig sektor. Landbruksdepartementet, Folkeuniversitetet, Orkla og A-pressen har alle funnet veien til Knudsen og hans fem konsulenter på Karl Johans gate i Oslo.

Den største kunden er Hydro. Som mange av de andre «tunge» organisasjonene, er det DBMs outplacement-tjeneste de først og fremst benytter seg av. Outplacement, eller karrierebygging på godt norsk, vil si at bedriften forhåndskjøper DBMs konsulenttjenester til sine avtroppende ansatte, gjerne som en del av en sluttpakke. DBMs oppgave er da kort og godt å hjelpe dem som har måttet forlate organisasjonen i jakten på en ny jobb.

- Vi gir dem et kontor med PC og Internett de kan ha som base. Gjennom hele prosessen får de løpende og ubegrenset coaching av sin faste konsulent, sier Knudsen.

Den første måneden «plukkes» den arbeidssøkende fra hverandre. Med en konsulent som sparring partner og rådgiver, er tiden inne for å finne ut hva jobb-jakteren kan og vil - og hva som må gjøres for å komme dit. Først etter en slik analyse - etter å ha «funnet seg sjæl» - starter CV-skrivingen, nettverksbyggingen og den aktive jobbsøkingen.

Bedriftene tilbyr sine dimitterende alt fra tre til et ubegrenset antall måneder under DBMs beskyttende vinger. Gjennomføringen av en outplacement varierer etter hver enkelt bedrift og hvert enkelt individs ønsker og behov.

- Vi hjelper bedriften i å utforme outplacement-tilbudet på bakgrunn av våre tidligere erfaringer, sier Knudsen. Han opplyser at det i gjennomsnitt tar 4.5 måneder før folk i hans «varetekt» er ute i arbeidslivet igjen.

- Hva skjer hvis bedriftens «bestilte tid» er ute, og vedkommende ikke har en jobb å gå til?

- Vi gir oss ikke før vi har lyktes, vi følger dem alltid helt til døra. Også vi har et image å ta vare på, forsikrer Knudsen.

LANG VEI UT DØRA

Blir du arbeidsløs i en alder av 50 år eller mer, kan veien til den omtalte døra være lang. De over 50 år har masse erfaring, men realkompetansen er til gjengjeld sjelden av nyeste dato. Manglende it-kunnskaper og at de er lite vant med å «selge seg selv», gjør også sitt til at «seniorene» sjeldnere trekker det lengst strået, mener Knudsen.

- Dessuten er nok mange unge ledere redde for at de på 50+ er ute etter jobben deres. En frykt som er helt ubegrunnet, forsikrer han.

Gjennomsnittsalderen på deltakerne i DBMs outplacement program er 47 år, men mange er også rundt de femti, og kan oppleve vanskeligheter med å finne en ny jobb.

- Mange av disse må gå veien gjennom et midlertidig engasjement for å få en fast stilling, forteller Knudsen.

- Eller de starter sitt eget firma.

DEN TØFFE VIRKELIGHETEN

Som 51-åring fikk han sparken fra næringsmiddel-selskapet han var økonomisjef i. Det var ikke nedbemanning, men uoverensstemmelser med ledelsen som var grunnen til at han måtte gå. Av hensyn til seg selv, familie, tidligere- og nåværende arbeidsgivere, vil ikke den nå 53 år gamle mannen stå frem med navn.

- Jeg var så heldig at jeg fikk forhandlet meg frem til en sluttpakke som inneholdt et outplacement-program hos DBM, forteller 53-åringen. Han tilbrakte tre måneder hos konsulentselskapet.

- Jeg var skikkelig nedkjørt da jeg kom dit, men der møtte jeg likesinnede, det hjalp. Dessuten var det fint å ha noe - og noen - å gå til. Her fikk jeg både oppmuntring og spark bak.

Etter tre måneder i DBMs varetekt startet han et eget regnskapsfirma i hovedstaden. Et år senere var regnskapsfirmaet avviklet, og mannen, som nå hadde rundet 52 år, var tilbake i DBMs lokaler.

- Klart det var tungt, men nå kjente jeg i hvert fall til prosedyrene og folkene, sier han.

Vel halvannen måned etter sin gjeninntreden i Karl Johans gate, begynte han i en økonomistilling i et datafirma. Denne jobben hadde DBM skaffet gjennom samarbeid med sin lisensinnehaver, MPS Norge, sin rekrutteringstjeneste. Men også denne gangen ble lykken kortvarig - etter bare et halvt år valgte vår mann å forlate sin nye arbeidsplass. Han trivdes rett og slett ikke.

- Er ikke dette litt slett jobbing av et firma som har som levebrød å hjelpe folk å finne «drømmejobben»?

- Nei, jeg vil ikke si det. På det tidspunktet trodde både jeg og konsulenten at dette var det rette for meg, forsikrer 53-åringen.

- Jeg kan ikke si at vi treffer «innertier» hver gang, innrømmer Petter Knudsen.

- Det ville være å overdrive.

NÅR ENDEN ER GOD

I dag er vår mann økonomisjef i et annet datafirma, en jobb han trives svært godt i. Men veien har til tider vært både lang og hard.

- Det har vært tøft. Jeg har jobbet i alle år og har følt meg dyktig. Da er det klart at det oppleves jævlig å få en kald hånd i ansiktet, sukker den erfarne økonomen, og sikter til oppsigelsen i næringsmiddelselskapet. Han har merket at alderen hans har vært en slags brems, men kanskje mest for hans egen del.

- Det er så lett å lulle seg inn i de tankene der, tenke at du er for gammel. Man ødelegger lett for seg selv da, mener han. 53-åringen berømmer DMB for at han er der han er i dag.

- De lærer deg rett og slett en god jobbjakt-teknikk. Skulle jeg oppleve å bli arbeidsløs i dag, vil jeg være godt forberedt, konkluderer han.

Fra lastebil til barsel

Da Terje Solheim rundet 47 år i 1997, var det bråstopp. Etter 20 år med lastebilkjøring og tunge løft, streiket ryggen. Utsiktene til ny jobb i den lille bygda, Lyngseidet, noen mil utenfor Tromsø var ikke de beste.

- Etter en lang sykemeldingsperiode føltes livet som en uendelig lang svømmetur, der man så vidt orker å holde hodet over vannet og det ikke er land i sikte noe sted. Selvtilliten og troen på at man er til nytte forsvinner, forteller Solheim. For å få fast grunn under føttene, ble han tvunget til å tenke gjennom livet på nytt.

- Jeg hadde lenge tenkt å finne på noe annet, og jeg stilte meg spørsmål om hva som var det beste i det jeg holdt på med. Svaret var det å treffe mennesker. I tillegg tenkte jeg på at helsevesenet er en sikker arbeidsplass, sier Solheim.

For å prøve seg i praksis, jobbet han tre måneder på et bosenter for psykisk utviklingshemmede på hjemstedet.

- Det motiverte meg til å begynne på skolen. I tillegg lærte jeg mye om meg selv i denne perioden, sier Solheim.

Å jobbe med nyfødte som godt voksen mann er uvanlig. Og Solheim er landets eneste mannlige barselhjelpepleier.

- Jeg får mange tilbakemeldinger om at pasientene føler trygghet ved å kunne snakke med en mann som selv har oppdratt barn, sier Solheim som feiret russetiden sammen med sin egen datter. Å sette seg på skolebenken som voksen, var i det hele tatt ikke noe problem.

- Første dagen var jeg vettskremt. Men det gikk mye lettere enn jeg hadde forestilt meg. Jeg ble en slags farsfigur, og etter en stund gikk jeg bare under navnet pappa. Å se ungdommene fra en annen vinkel, var også en fin opplevelse, forteller Solheim.

Negative reaksjoner har han ikke fått.

- Tidligere kolleger var selvsagt overrasket. Nå får jeg tilbakemelding om at flere kunne tenke seg å gjøre som meg, men at motet ikke strekker til, sier Solheim. Selv er han kjempefornøyd.

- Når jeg ser tilbake, innser jeg at jeg skulle ha gjort dette for mange år siden, sier han.

Til folk som står foran store endringer, har Solheim dette rådet:

- Hold tunga beint i munnen og stå på!

Fiksedama

Det er ingen selvfølge å ha jobb, sier Ellen Fiksdal (50). Hun trodde riktignok det da hun begynte som sentralborddame på Rikstelefonen i Stavanger i 1969.

- Jeg var 18 år og hadde allerede prøvd forskjellige jobber, blant annet som stuepike og syerske på en trikotasjefabrikk. Det var helt grusomt. Så da jeg fikk sjansen på Rikstelefonen i Televerket, slo jeg til, forteller Fiksdal som trivdes godt med å koble snakkesalige nordmenn.

- Med jobb i Televerket er du sikret både arbeid og pensjon, sa min mor, som selv jobbet i Televerket.

Dessverre trakk den teknologiske utviklingen raskt ut de siste pluggene på sentralbordet, og omstillingsracet var i gang.

- Etter to år tok jeg Teleskolen i Oslo. Deretter ble jeg overflyttet til opplysningstjenesten i Oslo. Det tok ikke mange årene før den ble nedlagt. Dermed hang både jobb og pensjon i en tynn tråd.

- Vi var 27 kvinner og to menn som i 1993 ble overført fra opplysningen til Telenors Nye Muligheter, der vi skulle lære jobbsøking. Enkelte fikk også tilbud om omskolering med lønn. Jeg husker ennå hvor ulikt vi reagerte. Noen var i sjokk, mens andre gledet seg til å gjøre noe nytt, forteller Fiksdal som etter kort tid fikk ansvaret for å lose andre overflødige videre.

- Det var en tøff jobb, med både latter og gråt. Det var spesielt de eldste som var bekymret. Men det ordnet seg faktisk for så godt som alle, også de over femti, sier Fiksdal. Selv ble hun «resirkulert» i Telenor-systemet.

- Høsten 1996 ble jeg overført til Telenor IT Service og Installasjon, som siden ble til Bravida, hvor jeg hatt forskjellige jobber. I dag har jeg tittelen allround konsulent for ledelsen i Oslo og Akershus, sier Fiksdal som fremdeles ikke tar det for gitt at hun har samme jobb neste uke.

- Husk bare på at den beste til å ivareta dine interesser, er deg selv. Ikke ta en jobb bare fordi den virker trygg. Og ta utfordringer, er rådet fra Fiksdal som kalles «Fiksedama» blant kollegene.