Jahre-saken løst: 900 millioner på vei hjem

På nyåret 1992 fikk jeg oversendt et brev som finansdirektør Henry A. McKinnell i det globale legemiddelkonsernet Pfizer hadde sendt til sitt norske datterselskap:

«I would like to contact an investigative reporter who works for one of the major Oslo newspapers who has written extensively, including I understand a book in Norwegian, concerning the Norwegian governments battle with the estate of Anders Jahre for estate taxes and income taxes. His name was given to me as a Mr. Jacobson, phonetically Yack-ob-son.»

Jeg fikk brevet på et tidspunkt da Jahresaken sto i stampe. Ingen syntes lenger å tro på noen løsning. Selv var jeg for lengst gått lei. Myndighetene hadde rent tilfeldig kommet over Jahres utenlandsformue i 1973, da skipsrederen tok hjem 20 millioner kroner fra en hemmelig konto i SE-Banken i Stockholm. Etter seks års formålsløs parlamentering med Jahre mannet de seg i 1979 opp til å gjennomføre bokettersyn i rederikontorene i Sandefjord. På bokettersynets aller siste dag kom de over en bunke dokumenter som beskrev Jahres forhold til flere selskaper i skatteparadiset Panama. Et av dem bar navnet Continental Trust Company. Før skatterevisorene fikk kopiert dokumentene, ble de brent på peisen av den 88 år gamle senile og sterkt svekkede rederen. Det var i hvert fall det som ble sagt da peisbrannen kom opp i Sandefjord byrett i mars 1980. Jahres gamle kontorsjef ble ilagt en bot på 2000 kroner for å ha hindret en offentlig undersøkelse på «en meget frekk måte.» Som aktor sa: «Et makabert og tragisk opplegg rundt en mann som ikke er i stand til å ta noen som helst avgjørelse i noen som helst sak.»

Jeg dekket den bisarre saken som ung journalist og fattet interesse for Panamaselskapene med de underlige navnene: Pankos, Spermacet, Cottesmore, Continental. I en bok et par år seinere påviste jeg hvordan formuen i Continental Trust skrev seg fra hvalfangst og tankfart under Panamas flagg på 40- og 50-tallet. Boken ble til en TV-serie for NRK Drama som avdekket at norske myndigheter visste om utenlandsformuen, men foretrakk en hestehandel med rederen fremfor en offentlig skandale. I mellomtiden var årene gått uten at noe særlig hadde skjedd. Jahre selv døde i 1982. Bestyreren av dødsboet, hr.advokat Per Brunsvig, tok rederens side og virket helt uinteressert i å oppklare saken. Da Riksskattenemnda høsten 1990 endelig fastslo at utenlandsformuen tilhørte Anders Jahre og etterlignet hans bo for henimot 800 millioner kroner, hadde regjeringsadvokat Bjørn Haug fått nok. Brunsvig fikk sparken. Som ny bobestyrer ble seniorpartner i advokatfirmaet BAHR, hr.advokat Even Wahr-Hansen oppnevnt. Wahr-Hansen var en helt annen type, snartenkt, viljesterk og handlekraftig som en terrier. Rundt seg samlet han et team som etter hvert besto av tre unge og skarpskodde kvinnelige advokater i samme firma: Liv Monica Stubholt, Åse Gundersen og Yngvild Thue, med hr.advokat Karstein Espelid som senere prosessfullmektig.

Da jeg fikk brevet fra McKinnell i januar 1992, var Wahr-Hansen og hans team så vidt kommet i gang. Det hele så håpløst ut. 18 år var gått siden pengene ble oppdaget, åtte år siden rederens død. Boet levde på smulene som Jahre etterlot seg i Norge. Alle aktuelle vitner hadde enten valgt å lyve eller å tie. Utenlandsformuen var etter alt å dømme skjult i et nett av postkasseselskaper på Cayman Islands, hvor Jahres stråmann, eksilnordmannen Thorleif Monsen, bodde. Cayman Islands var det mest ugjennomtrengelige av alle skatteparadiser. Monsen selv var til overmål blitt rammet av slag og gjort umyndig av sine barn. Et dårligere utgangspunkt kunne ingen etterforskning ha hatt.

Da jeg ringte Henry McKinnell hadde både jeg og alle andre som fulgte saken, svært liten tro på at det overhode ville komme en løsning. Men McKinnell sa:

«La meg introdusere meg selv. Jeg er Thorleif Monsens svigersønn. Jeg har noen opplysninger som kan interessere.»

McKinnell hadde vært gift med Monsens datter Guri i 28 år da hun forlangte skilsmisse i 1990. I rettssaken påsto hun at faren ikke hadde penger, men McKinnell visste noe annet. Gjennom mange og lange samtaler med svigerfaren hadde han fått kjennskap til hele det omfattende nettverket av stiftelser og selskaper Thorleif Monsen hadde bygd opp.

Noen dager seinere møtte jeg McKinnell på Sparks Steak House i New York, stedet hvor mafiabossen Harry Giacomo nylig var blitt skutt. McKinnell gliste: «Don’t worry,» sa han. «I’ve booked a table in the non-shooting section.»

Det var et radikalt forslag McKinnell hadde: Mot at norske myndigheter ga hans barn en fremtidig økonomisk kompensasjon, ville han stille alle sine opplysninger om Jahre-pengene til boets disposisjon. Wahr-Hansen handlet raskt da jeg på McKinnells oppfordring overbrakte forslaget. Ett år senere var avtalen mellom boet og McKinnell på plass.

I mellomtiden hadde noe annet skjedd. Skipsreder Sigval Bergesen dys barnebarn, Jan Sundt, hadde brukt noe av arven etter bestefaren til å kjøpe seg en liten investeringsbank i London. Men Sundt røk uklar med sin direktør, Alan Wrigley, som ble anklaget for underslag og stevnet for retten. Den vesle banken var i sin tid blitt etablert av Thorleif Monsen, blant annet for å håndtere Jahres penger. Wrigley hadde i mange år vært Monsens mann i London.

Økonomisk Rapport kjøpte en stenografisk utskrift av rettsdokumentene. De viste at Wrigley hadde håndtert store beløp for en rekke nordmenn, blant annet Jahres kronprins, Bjørn Bettum. Artiklene ØR publiserte, ga støtet til at førstestatsadvokat Morten Eriksen i Økokrim innledet full etterforskning. Under en razzia hjemme hos Bettum fant politiet en koffert med dokumenter, gjemt under en seng. Dokumentene omhandlet etableringen av Continental Trust og var høyst sannsynlig kopier av de papirene man påsto at Jahre hadde brent på peisen i sitt arbeidsværelse mange år tidligere.

Med utgangspunkt i den enorme mengden av nye dokumenter som nå forelå, gjennomførte bobestyreren og hans team av advokater en serie vitneavhør over hele verden.

Da Wahr-Hansen i 1994 gikk til regjeringen Gro Harlem Brundtland, hadde han og hans team av advokater i realiteten oppklart saken på rekordtid. De hadde trengt gjennom et mylder av selskaper på Cayman Islands og kartlagt hver eneste krone av utenlandsformuen, en prestasjon som de fleste på forhånd anså som umulig.

Etterforskningen beviste at Jahre i 1976 hadde overlatt forvaltningen av sin utenlandsformue til Thorleif Monsen. Da Jahre døde uten å etterlate seg arvinger i 1982, begikk Monsen stråmannens dødssynd. Han overførte hele Jahres formue til sin egen stiftelse, Aall Foundation, og begynte å bruke pengene som om de var hans egne. Det var ikke det minste rart at de som hadde kjennskap til overførselen, holdt kjeft. Tausheten var kjøpt med «gaver» som gjennomsnittlig løp opp i 10 millioner kroner. Thorleif hadde i realiteten begått tidenes underslag og brukt Jahres penger til å bestikke vitnene. Det dreide seg om svære beløp. Så seint som i 1990 anslo stiftelsens revisor verdiene til å være cirka 110 millioner dollar, bortimot en milliard kroner.

Med bevisene på bordet viste Gro et forbilledlig mot. Bobestyrer Wahr-Hansen fryktet at motparten ville bekjempe boets rettmessige krav med alle triks fra jussens internasjonale vokabular. Han la ikke fingrene imellom. Det ville kunne ta 10-15 år å hjemføre formuen. Skulle denne maratonjobben gjøres, ville boets utgifter måtte dekkes av Justisdepartementet. Man kunne risikere at det hele ville koste 300 millioner kroner.

Statsministeren sa likevel ja til å garantere for boets utgifter. Stortinget har siden fulgt opp - med skiftende entusiasme alt etter hvor pågående motpartens lobbyister har vært. I dag står man overfor gjennombruddet. Et forlik med Londonbanken Lazard Brothers, som var Jahres rådgivere, vil innbringe 42 millioner dollar. Det forhandles om et forlik med Aall Foundation og Monsenfamilien som vil innbringe ytterligere 60 millioner dollar.

Etter 28 års jakt innser alle nå at skattevesenet og boet hele tiden hadde rett. Pengene tilhørte Jahre. Det eneste som gjenstår er å rydde opp i slagsmålet mellom alle de som nå forlanger en bit av kaka - først og fremst Jahre-stiftelsene og Morits Skaugen som kjøpte Kosmos. Bobestyrer Even Wahr-Hansen og hans team av unge advokater har gjort en innsats som vil vekke internasjonal oppsikt. Få andre har greid å bryte gjennom hemmeligholdet på Cayman Islands og overtale betalte vitner til å snakke. Norske myndigheter har nok en gang vist overfor det internasjonale forretningsmiljøet at de må tas på alvor. Med 900 millioner kroner på vei hjem, kan alle boets regninger betales. Netto vil det norske samfunnet sitte igjen med over en halv milliard kroner. Pengene ble brukt til å finansiere det søte liv for Thorleif Monsen og hans nærmeste kvinner og menn. Nå kan de i stedet brukes til å løse påtrengende oppgaver i Norge. Det er en tanke som den generøse Anders Jahre utvilsomt ville ha likt.