Industri-LO skvises

De er fortsatt rike, har over en milliard kroner på bok. Men det hjelper så lite, når medlemmene raser ut, lusekoftene produseres i Litauen, og roboter tar over de norske arbeidsplassene.

Bjørndalen har mange fiender å kjempe mot. Den største trusselen er trolig det evige maset om konkurransen med handelspartnerne i utlandet og lønninger som er ned mot en tidel av våre. Forbundslederen vet så inderlig godt at dersom de forlanger det samme som sykepleierne eller Kommuneforbundet foran vårens lønnsoppgjør, så har de priset seg langt ut på havet. Samtidig representerer han selv ikke så rent få lavlønnsgrupper.
VERFTSKRISE
Det var investeringstørken i Nordsjøen som satte i gang det virkelig store raset på slutten av 90-tallet. Offshoreverftene måtte nesten legge inn årene og fra januar 1999 til september 2001 mistet LO over 7.000 av medlemmene sine.

En klar nummer to på «svinnlista» er medlemmene i tekstilindustrien. De hører også inn under fellesforbundets fagområde.

- Hva kan vi gjøre når de flagger lusekoftene til billige systuer i Baltikum, sier Bjørndalen.

Også innen treforedling og byggfagene forsvinner medlemmene. Kraftige rasjonaliseringer gjør de tidligere arbeiderne overflødige. Mens det er lite å gjøre med maskiner som tar over hos Norske Skog og andre produsenter i den bransjen, så mener Bjørndalen det kan være medlemmer å verve innen byggfagene. Problemet der er imidlertid mange små arbeidsplasser og tidkrevende vervejobber.
NORSK PARADOKS
For forbundslederen er utviklingen på mange måter et paradoks. - Vi har i Norge det største produksjonsvolumet noensinne. Verdiskapingen er rekordstor, men vi trenger færre og færre til å bistå produksjonsmidlene.

- Ser vi den siste industriarbeideren?

- Nei, så ille er det ikke. Vi kan ikke klare oss bare med roboter, men endringene går fryktelig fort. Det viser seg at når vi tar i bruk nye teknikker, så tar andre land over kort tid etter. Det er ikke så lenge siden vi bygde tankskip i Norge, nå er det bare spesialskipene igjen. Tankskipene bygges i Asia til en bagatell av prisen. Den samme utviklingen har skjedd i tekstilindustrien.

- Hva gjør dere for å holde på industrien da?

- Det ser jeg som en bakstreversk problemstilling. Vi har hilst den nye teknologien velkommen. Vi ser det sånn at endringer oftest fører til at det kommer nye jobber. Utfordringen for oss er å kreve omskolering for medlemmene.

- Er dere fornøyd med arbeidsgiverne i så måte da? Ressurser til omskolering var jo en del av solidaritetsalternativet.

- Nei, arbeidsgiverne har sviktet fullstendig her. Men vi har ikke resignert, vi holder saken varm.

- Men når industriarbeiderne blir prosessoperatører, er det vel kanskje ikke naturlig at de er medlemmer hos dere lenger?

- Jo da, de kan jo fortsatt skru. De kan bare mye mer enn før.

Bjørndalen har også jobben med å holde medlemmer som tjener langt dårligere enn Kommuneforbundets krav om 230.000 kroner til alle medlemmene eller sykepleierforbundets høyere krav, i sjakk. For selv om en faglært industriarbeider etter tre år i lære får gjennomsnittlig 271.000 kroner i årslønn, er det mange grupper i Fellesforbundet som tjener svært dårlig. En faglært gartner har for eksempel en topplønn på 196.000 kroner etter seks år i jobb. En agronom har en topplønn på 206.000 kroner, og i teko-industrien er gjennomsnittet 196.000 kroner i året.

- Da er det vel mange av medlemmene dine som er glad for utspillet til Kommuneforbundet og sykepleierne og kan tenke seg å følge etter?

- Det er det, medlemmene har store forventninger og jeg vil ikke si noe om hva de skal kreve. Samtidig står jeg på at det er den konkurranseutsatte næringen som må legge lista for oppgjøret, og moderasjon er viktig. Vi vet hva som skjer dersom vi priser oss ut av markedet. Når sykepleierne snakker om 300.000 kroner, hører det overhodet ikke hjemme hos oss.

- Vi kan ikke bare stå og se på at industrien forsvinner inn i det offentlige. Jeg har stor sans for at helsepersonell har tungt arbeid og bør ha skikkelig lønn, men det er ikke så lett å henge utenpå en skipsside heller.
ALLES KAMP MOT ALLE
For Bjørndalen må årets lønnsoppgjør derfor bli nærmest en umulig oppgave. Skal han holde på kravet om hensynet til den konkurranseutsatte industrien, vil lønnstilleggene de ber om bli ytterst moderate. Det blir knapt mer enn å opprettholde kjøpekraften og svært langt unna kravene som ligger på bordet. Han ble ikke populær sist gang han foreslo moderasjonslinjen, og ble stemt ned av medlemmene sine ved lønnsoppgjørene både i 1996 og i 2000.

- Så du føler deg overkjørt av kollegene dine i Kommuneforbundet og Sykepleierforbundet?

- Nei slett ikke. Men slik det ser ut nå, blir det en alles kamp mot alle. For oss er det urealistisk ikke å be om mer enn å beholde kjøpekraften. Samtidig kan det ikke bli snakk om så mye mer. For oss blir kravet om større og mer rettferdige tilleggspensjoner trolig et av våre viktigste. Det går mot forbundsvise oppgjør, og vi skal nå starte med diskusjonen internt om kravene våre, sier forbundslederen.

Som står i fare for å miste enda flere medlemmer, enten han krever mye eller lite for norsk industri.