Hafjell-luksus fra nytt lavkostland

Det lukter furu og kvae. Rundt oss ruver tømmeret. Ute kvistes furustammer, inne i den store hallen er det lunsjstille. Administrasjonsbygget ser forlatt og slitent ut.

Vi er i utkanten av den lille badebyen Jurmala, ikke mer enn et par mil fra den latviske hovedstaden Riga. For noen få år tilbake var dette sommeradressen til de største partitoppene i det sovjetiske kommunistpartiet. Tidligere utenriksminister Gromyko var blant dem som hadde sin sommerresidens her. Blant furutrærne og inne i gjengrodde hager står fortsatt sommerhusene. Mange ganske så forfalne.

Men her er ikke bare forgangen luksus. Her er også lokalene til det som tidligere var en stor tømmerbedrift med flere hundre ansatte. Nå leser vi Dzintara laivas un majas (DLM) på skiltet. Og finner en bedrift som eies av det norske selskapet Norsk Laftebygg A/S.

UMULIG I NORGE

- Det ble umulig å finne håndlaftere i Norge. De vi hadde var utslitt,. Og det var ikke mulig å rekruttere nye. Vær klar over at dette er svært tungt arbeid. Det sier numedølen Arne Sørensen, som står bak det latvisk/norske lafteselskapet.

Inntil slutten av 80-årene drev han stor norsk hytteproduksjon gjennom selskapet Norske Fjellhus A/S. Blant annet kommer minst 1000 tømmerhytter i Blefjellområdet fra hans folk. Nå er det bare 10 ansatte igjen i den norske bedriften. I Latvia derimot er det over 50.

DLM produserer hytter i håndlaft, vesentlig for det norske markedet. Etterspørselen er stor og ordreboken full. Herfra leveres også maskinlaft, og hyttene går både til Norge, Sverige, Danmark og Tyskland.

Siden bedriften ble etablert i 1993 har det norske selskapet investert flere millioner kroner i nye maskiner og utstyr. Ansatte har også fått opplæring i håndlaft. Når hyttene er ferdig laftet, pakkes de og sendes til leverandørene i Norge og etter hvert til hyttetomtene hyttene skal stå.

Selv om hyttene blir dyre, er prisen på de latviskproduserte ikke mer enn halve prisen av hva de ville være i Norge. Fra Sørensens hånd regnes det en pris på 3000 kroner pr.kvadratmeter. pluss moms. Deretter kommer det de norske leverandørene tar, samt oppsetting og andre ekstrautgifter.

Svært mange latviske laftehytter har gått til hytteområdet på Hafjell der de hører med blant de aller dyreste. Mange er også blitt satt opp i Uvdal og på Blefjell.

FRITT FRAM I LATVIA

Det var i 1992, rett etter at de baltiske landene ble fri fra Sovjetunionen, at Arne Sørensen fra Flesberg ble med en gruppe norske selskaper og banker på rundtur i Latvia.

- Det var en tragedie å se alle bedriftene som bare sto der tomme og forlatte. Da vi kom til bedriften i Jurmala fant vi flere hundre ansatte som satt i de kalde lokalene og frøys. De hadde arbeidet for et sovjetisk selskap, men hadde ikke fått lønn på flere måneder og hadde heller ingen steder å dra. Det var trist å se, sier han.

Da Sørensen litt senere fikk tilbud om å kjøpe halvparten av aksjene i bedriften for 150.000 kroner, slo han til. - Det var egentlig ikke noe spesielt billig, for det var nesten bare gammelt utstyr. Men jeg syntes veldig synd på dem som jobbet der, og satte i gang, sier nordmannen.

Den gamle bedriften var også svært tungdrevet, bare i administrasjonen var det minst 20 stykker. I dag er det en liten stab i ledelsen på tre og ellers femti stykker igjen i produksjonen. Utstyret er også sterkt modernisert.

Med den høye arbeidsledigheten i Latvia (13 prosent) skulle man tro det var svært lett å holde på arbeidskraften eller skaffe ny. Det har det likevel ikke vært.

- Det er et veldig hardt arbeid, folk holder ikke ut så lenge. Vi hadde faktisk en del gjennomtrekk i starten, og vi har lagt oss langt over gjennomsnittet i lønnsnivå for å holde på folkene, sier han.

Latvierne og russerne som jobber i hver sine skift i produksjonen får 400 lats eller 5.600 kroner i måneden. Det er godt over gjennomsnittslønningen.

Det er ellers ingen ideell beliggenhet for en tømmerbedrift. Den korte avstanden til Riga og beliggenheten ved den fasjonable badebyen gjør at både lønnsnivå og eiendomspriser er langt høyere enn lenger inn i landet. Trevirket kommer heller ikke fra nærområdet.

Som mange andre norske bedrifter har ikke Norsk Laftebygg fått støtte fra SND eller SIVA. - Vi har derimot all mulig grunn til å takke den norske utenrikstjenesten, som har ytt all mulig hjelp vi har trengt, sier nordmannen.