Gründeren som ikke lar seg knuse

Hun møter oss i resepsjonen i kontorbygget på Karihaugen i Oslo, lett på tå, som det sømmer seg en tidligere ballettdanser. Snart fyller hun 67, og blir offentlig erklært pensjonist, men Mona Løberg skal ikke legge inn årene - tvert imot.

Optimisten

- Hei, mitt navn er Mona Løberg og jeg er en ukuelig optimist, sier hun og strekker fram hånda. - Du skjønner at det heter foredraget om mitt liv også, forklarer hun, - kom så skal jeg fortelle.

Allerede som treåring fant Mona Løberg ut at dansen og scenelivet måtte bli hennes framtid. Det ble ballett, men også flere teaterroller, blant annet på kjente scener som Chat Noir.

Mobbeoffer

På slutten av førtitallet og inn i femtitallet var det ikke stuerent for en ung jente å være profilert slik Mona ble. Kombinasjonen av uforstand og misunnelse over at noen våget å stikke seg fram førte til at jentungen stadig fikk gjennomgå.

- Jeg ble regelrett mobbet for hvem jeg var, de lye krøllene mine og hva jeg tillot meg i forhold til standarden. Oppveksten i arbeiderstrøket på Oslos østkant var langt fra problemfri, sier hun.

Men hun sto på. Når hun ikke stod på en av Thalias scener, ble erstatningen et portrom i Lakkegata. Publikummet bestod ofte av strøkets lokale tapere som ivrig publikum. ­- Vet du at en gang så hevdet en av disse at han hadde sett en engel i oppgangen. Men, det var nok bare lille meg med lyse krøller, ler Løberg.

Balettdanser og pantefogd

Hun utdannet seg til ballettpedagog. I en periode var hun selv danser, men fant seg etter hvert en helt vanlig kontorjobb i Oslo kommune.

- Jeg følte at jeg måtte ha noe som ga en tryggere fremtid, men å sette meg på et lite kontor var som å binde fast en villhest. Den verste jobben jeg kunne tenke meg, den gang, var å være pantefogd så derfor ble jeg like godt det. Men, jeg har aldri pantsatt en eneste sjel, så praksisen ble det heller så som så med.

Tilbakeslag

Drømmen om å skape noe eget med basis i hennes store lidenskap, dansen, ble til slutt virkelighet. Hun etablerte en ballettskole.

- Det var nok av oppgaver og elver, men virksomheten kastet dessverre aldri mye av seg, innrømmer Løberg. Mannen henens var også frilanse, så økonomien ble skral. For å spe på husholdningskassa, begynte hun som annonseselger, og etter hvert også med salg av treningstøy.

I 1970 etablerte Mona Løberg Ammerudballetten og to fritidsklubber for barn og ungdom. Men igjen skulle hun få møte mobbespøkelset, denne gang ikke fra medelever, men fra skolens rektor, som mente at slik virksomhet ikke var forenlig med fornuftige fritidssysler. Det gikk så langt at han til slutt nektet ballettelevene hennes å gå sammen med skolemusikken i 17. mai toget for han mente at slike sparkepiker ikke hadde noe der å gjøre.

- De fikk i så fall gå bakerst, mente rektor. Men til slutt fikk jeg uventet hjelp utenfra da to av byens markante politikere, sier Løberg.

Nedleggelse, etablering og eget dansehus

- Det å fremstå som kulturgründer på den tiden, var vanskeligere enn i dag, men fortsatt er det mange skjær i sjøen for den som vil noe på egenhånd. Og akkurat der har jeg en del å bidra med for nye gründere. Gjennom nettverket jeg er medlem i, gir jeg også tips og råd om det å realisere drømmene sine, sier Løberg.

Hun etablerte etter hvert ballettskole også i Nittedal, og møtte motstand.

- En person som selv bodde i kommunen fant ut at en slik skole måtte da være noe for henne også bare hun slapp konkurranse. Resultatet for meg ble at jeg fikk reisepass for å gi plass til bygdas nye «ballettdronning».

I 1978 etablerte hun»Mona Løbergs ballettskole» i Lørenskog, en institusjon som etter hvert ble meget kjent. Her skulle hun bli i mange år selv om det ikke ble noen dans på roser her heller.

- Det ble raskt interesse for konseptet mitt, og elevene strømmet til. Etter hvert ønsket jeg å bygge et eget dansehus, og valgte en meget utradisjonell utforming på bygget, formet som en tresko.

Planene ble byggegodkjent, og med velvillig finansiering gjennom den lokale sparebanken satte hun i gang.

- Men jeg tok en økonomisk risiko for jeg heftet for alt selv.

Og gründeren var nytenkende.

- Du skjønner, jeg fikk en ide om å tilby konseptet mitt også til funksjonshemmede, og da måtte jeg ta en tilleggsutdannelse.

Den tok hun i Nederland og det var der ideen om et treskohus kom første gang. Nå hadde hun både en danse- og ballettskole for funksjonsfriske og funksjonshemmede, noe hun var mutters alene om.

Truet på livet

Elevene fortsatte å komme, men med dem kom behovet for parkering, og skolen fikk derfor raskt parkeringsproblemer. Kort tid etter åpningen var Løberg derfor på kant med naboene. Klage etter klage kom.

- Jeg prøvde å finne akseptable løsninger, men det var ikke enkelt i og med at dansehuset lå i et boligstrøk. Da jeg til slutt fant den, var det nesten for sent, kanskje også for meg.

Med det henviser hun til en skremmende opplevelse som skjedde da en ukjent person en dag møtte opp på skolen og ba om en personlig samtale med Mona Løberg, noe han også fikk. Da han hadde hilst, trakk mannen fram et haglegevær han hadde gjemt under frakken og sa at dersom hun ikke ga seg, så ville han bruke det på henne, for nå var han lei henne og virksomheten hennes.

- For å gjøre en lang og nervepirrende historie kort: Jeg klarte å prate ham ut av huset. Så ringte jeg politiet, men svaret jeg fikk i telefonen med dem sjokkerte meg like mye som selve episoden jeg nettopp hadde opplevd. De kunne bare «trøste» meg med at de nok skulle ta seg en tur i løpet av dagen for å se om jeg var i live. Og, så måtte jeg jo huske at jeg var innflytter og kanskje overreagerte litt. Det kan være direkte livsfarlig å være gründer, sier en smilende Mona Løberg. - Jeg var livredd.

Å gi seg, var det ikke snakk om. I 1987 etablerte Mona Løberg landets første musikkskole, senere kalt «Fameskole», og ble skolens første rektor. Flere fritidsklubber i regi av Løberg ble også etablert i etterkant av denne.

Svik og dårlig økonomi

Aktiviteten var stor og arbeidsdagen lang, men økonomien i det hele var heller liten og skrall, innrømmer Løberg. I tillegg til all motgangen og turbulensen hun opplevde, oppdaget hun både lureri og svik, til og med fra de hun trodde skulle stå henne nærmest.

- Det ble sjokk på sjokk å oppdage at penger var borte og økonomien ute av kontroll, nærmest i fritt fall, samtidig som hele drømmen min så ut til å gå samme vei, sier hun.

Hun husker spesielt en episode hvor to feilansatte pedagoger måtte bæres ut av «Fameskolen» med politiets hjelp fordi de okkuperte et klasserom og nektet å forlate skolen. Etter denne episoden, som raskt ble kjent, fikk hun mye negativ medieomtale og både rykter og løgnhistorier florerte i lokalsamfunnet.

- Jeg følte at alle, igjen, var ute etter meg og det jeg stod for. Enda en gang følte hun seg som et mobbeoffer. Vet du at både jeg og min gode støttespiller, selveste Egil Monn Iversen, ble beskyldt for å utnytte skolens elever på det groveste. Jeg ble nesten knust. Resultatet ble at departementet, som først hadde lovet oss økonomisk støtte, trakk seg slik at jeg ikke hadde noe annet valg enn å begjære skolen konkurs. Ryktene ble avsannet etter hvert, men da var det for sent, sier Løberg.

Veggen

Hun forteller at hun en tid senere fikk invitasjon til en privat samtale med en sentral lokalpolitiker. Av denne fikk hun følgende uttalelse: Du er mange år for tidlig ute med ideene dine.

Løberg ga ikke opp selv om både bil og hus gikk på salg for å dekke gjeld og forpliktelser. Men nå skulle hun møte veggen for alvor. Denne gang også helsemessig.

- Jeg var veldig langt nede, og var i tvil mange, mange ganger om jeg skulle fortsette. Men du vet, med min ukuelige optimisme, så kom jeg meg opp og i gang igjen, forteller Løberg.

Erfaring gir visdom

- Jeg lærer visst aldri, sukker hun. - Er det ikke slik at de som både er døve og blinde ofte er de som når lengst for de får ingen hemmende formaninger underveis? Jeg er vel en av dem, da.

Så blir hun alvorlig:

- Jeg har faktisk blitt mer skeptisk etter hvert. Jeg stolte på andre i altfor stor grad uten selv å ha nok kontroll. Jeg var, og er fortsatt, først og fremst kunstner, og jeg lever for å glede andre og derav også meg selv.

- Men du skal bare vite, tross all motgangen, har jeg fått mye glede av å glede andre. Det veier opp, og har holdt meg oppe når det har vært som verst. Livet har mange fasetter og jeg har sett de fleste av dem. Alltid har jeg tatt med meg optimismen min, selv om jeg både har vært en ukuelig såret og ukuelig sveket.

Da Løberg endelig kom seg på beina igjen, fikk mannen hennes, Per Løberg, som nå hadde en fast musikerstilling, hjernekreft. Mona Løberg ble enke et par år før hun fylte seksti. Enda en gang var hun satt tilbake til null.

- Hadde jeg ikke hatt barna, vet jeg ikke hva jeg skulle ha gjort. Venner hadde jeg få av, for jeg hadde ikke satt av tid til å pleie vennskapen eller meg selv. Etter hvert kom jeg meg på plass etablerte meg som egen entertainer i tillegg til å leie ut folk til forskjellige aktiviteter. Jeg er stolt over å ha så mange kjente og dyktige aktører i stallen min og bedriften går bedre og bedre.

Optimist

- Jeg har jobbet på blåøyd optimisme, innrømmer gründeren, som ikke er blitt rik på gods og gull tross iherdig innsats og oppofring for jobben.

- Men jeg har også blitt rik på opplevelser, sier hun.

I tillegg til å eie og lede Mona Løberg Entertainment AS, med mange av våre mest kjente aktører i stallen, opptrer hun selv både som klovn og sjørøver. I tillegg er hun medlem av et kvinnenettverket «Kvinnerom», hvor hun kan dele sine erfaringer og gi råd til andre gründere uansett bransje.

Hun er en populær og hyppige benyttet foredragsholder blant gründere og i næringslivet ellers. Og, hun har, etter oppfordring, etablert ny musikkskole i Oslo og er i ferd med å etablere enda en i Drammen. I en alder av snart 67 er hun fortsatt på vei mot målet. Et mål hun kanskje aldri, innser hun, men så lenge hun kan fortsette å glede andre og kropp og knoll fungerer, blir hun ikke pensjonist i praksis.

-Det er i hvert fall sikkert, sier hun.