Gjestekommentaren: «Farlige forbindelser»

Korrupsjonsskandalene i Enron og WorldCom var toppen av isfjellet, nye historier om bestikkelser avsløres daglig. Et kanadisk ingeniørfirma ble sist høst dømt av en domstol i Lesotho. En historisk sak, det første eksempel på et selskap fra et rikt land som stilles til ansvar for korrupsjon i et fattig land. 12 andre kjente vestlige selskaper står for tur i samme sak. Det er et varsel om at tidene har skiftet. Før var det lov å bestikke utenlandske offentlige tjenestemenn: du kunne trekke det fra på skatten som utgift til inntekts ervervelse. Nå gjelder et internasjonalt forbud og du kan i prinsippet straffes nasjonalt.

Vi har våre egne korrupsjonssaker her på berget, vi tror bare ikke at vi har et problem ettersom få blir tiltalt og dømt. I virkeligheten har alle land et problem med korrupsjon. Med skandalene i USA, Frankrike, Italia og Tyskland det siste tiår, er vi-dem skillet brutt. Vår oppfatning om at ’Vesten er ærlig og Resten korrupt’ har fått et skudd for baugen. Korrupsjonens fangarmer kjenner ingen grenser.

Intoleransen for korrupsjon vokser i mange land. Etter Murens fall er det i Øst-Europa og i Sør satt søkelys på regjeringenes styresett, medias frihet og domstolenes uavhengighet. Den gode nyheten er at dette gjør det stadig vanskeligere å skjule korrupsjon i offentlig sektor. Rekken av skandaler i Europa, Asia, og Sør-Amerika er et tegn på det.

Den dårlige nyheten er at korrupsjonsproblemet er enormt i omfang, som belyst av den verdensomspennende organisasjonen Transparency International (TI) gjennom det siste tiår. Problemet består hos både bribe-givers og bribe-takers. Fremtredende politiske ledere og forretningsfolk er ofte involvert. Skandalene sender et signal til internasjonale selskaper om hvilken risiko de løper ved ikke å holde sin sti ren.

Et lysglimt i mørket: selskapene er del av løsningen, ikke bare del av problemet. Mange ledere i næringslivet, også i Norge, er de siste årene blitt bevisst ansvaret for å gjøre noe. Mobilisering erstatter laissez-faire. Viljen til å bidra til mer gjennomsiktighet i grensesnittet marked/offentlig sektor øker. Bedriftsledere frykter negativ medieomtale. De er skeptiske til konkurransevridningen som følger av korrupsjon. Undersøkelser viser da også at krav til åpenhet, rammeverk som gir like vilkår for konkurrerende virksomheter samt private og offentlige strategier mot korrupsjon er gunstig for investeringer og etableringer. Mange ble skremt av finanskrisen i Asia på 90-tallet, en krise som spredte seg til Russland, Latin-Amerika og resten av verden. Korrupsjon var en årsak til krisen, men også en faktor som forsterket den betydelig.

Norske bedrifter, drevet av internasjonaliseringen, søker svar på mange spørsmål: Hva er vår rolle i kampen mot korrupsjon? Hvorfor er det i vår interesse å spille en rolle? Hvilke virkemidler har vi til disposisjon? Hvilke reformer i vedkommende land er nødvendige for å redusere/eliminere korrupsjonens bør på næringslivet? Hvordan påvirker privat sektor tilbuds- og etterspørselssiden i korrupte relasjoner?

Jeg er overbevist om at de fleste norske bedriftsledere ønsker å bidra til å befri markedet fra korrupsjon. Hvordan gå frem? Standpunkt mot korrupsjon og lovlydighet er viktig, men neppe nok. Savner landet god lovgivning eller er håndhevelsen mangelfull, begge kjente problemstillinger, må det vises sterkere handlekraft. En integritetsstandard for selskapet må gjøres gjeldende i forretningsmiljøet i vedkommende land. TIs Business Principles for Countering Bribery er en slik standard, til bruk i egen virksomhet og i forhold til samarbeidsparter og konkurrenter. Selskapene kan dessuten gå i dialog med regjeringen og bli enig med den om etiske «spilleregler» som binder alle aktørene, for eksempel i anbudskonkurranser, eller kreve reformer i offentlig sektor.

Noen finner det betenkelig å stikke hodet frem og kreve nødvendige reformer. Under lurer frykten for å tape kontrakter. Dette er «fangens dilemma». Selskapet snakker ut mot korrupsjon og nekter å delta i korrumperende praksis. Konkurrenten er passiv. Det første selskapet synes det er vanskelig å tale for endrede konkurransevilkår og avstå fra å delta i korrumperende praksis når konkurrenten, en free-rider, stiller seg fri til å fortsette å ty til bestikkelser.

Men det er mulig å overkomme dilemmaet dersom de konkurrerende selskapene «organiserer seg» og gjør felles sak for offentlige ordninger som reduserer for korrupsjonspraksis. I en modell utviklet av TI kalt Integrity Pact gir alle aktører et løfte om å avstå fra å bestikke, vel vitende om at konkurrentene er bundet av samme løfte. I tillegg er det mye å hente av andres erfaringer. TI Norge er derfor i gang med å etablere et forum og et kunnskapsnettverk for bedrifter i Norge. Det vil trekke på internasjonal ekspertise for utveksling av synspunkter på dilemmaer, forebyggende styringssystemer og incentiver med mer.

Korrupsjon betyr «farlige forbindelser» men de trenger ikke vare evig!

Jannik Lindbæk er styreleder i Transparency International Norge.