Fremtidsnavigatøren: Risikosamfunnet

Det er ikke lett å snakke om fremtiden etter 11.september, Sorgens dag ikke bare for det amerikanske folk, men for alle frihetselskende folk. Det som er sikkert er at ingenting vil bli som før. Våre liv vil bli transformert, alt fra hvordan vi reiser til hvordan vi arbeider. Kanskje også til hvordan vi forholder oss til våre medmennesker. Hyperterrorismens Damocles-sverd vil fra nå av henge over våre daglige liv.

Etter terroren har det brutt ut en Nostradamus-feber på nettet. Bokhandlere verden over har merket et rush etter bøker med forvarsler fra den mystiske profeten fra 1500-tallet, han som i et av sine vers spådde at:

«In the year of the new century and nine months
From the sky will come a great King of Terror
The sky will burn at forty-five degrees
Fire approaches the new city.»

Datoen stemmer, og mange har lenge ment at profeten med dette siktet til New York City, som ligger på 41 grader. Men flere av «sitatene» som nå sirkulerer, stammer neppe fra Nostradamus. Det gjelder for eksempel et sitat som mange har fått i e-posten de siste dager:

«Two brothers torn apart by Chaos
while the fortress endures
the great leader will succumb
The third big war will begin
when the big city is burning.»

Etter Berlin-murens fall og den økonomiske oppturen på 1990-tallet var det fremskrittsoptimismen som rådde i vestlige akademiske, politiske og militære sirkler, slagordmessig uttrykt gjennom Francis Fukuyamas berømte bestselger «The End of History». Det som nå har skjedd vil få mange til å finne frem igjen den kontroversielle boken av Harvard-professoren Samuel P. Huntington, «The clash of civilizations and the remaking of World Order» (1996).

Hovedtesen i Huntingtons bok, er at det er de gamle konflikter mellom sivilisasjonene som igjen vil prege verden etter den kalde krigens slutt -konflikter som springer ut av etnisitet, religion og verdensanskuelse. Huntington mener at økende globalisering fører til økende spenninger og konflikt mellom Vesten og «de andre», ikke minst re-islamisering som han ser som den største trussel mot Vesten.

Huntington kan leses på mange måter, han tar bl.a. også til orde for en større realisme fra USAs side på den internasjonale arena – og en sterkere enhet mellom landene i den vestlige verdensdel stilt overfor de to langsiktige «truslene» mot den vestlige sivilisasjon, Kina og den islamske verden. Men den underliggende tonen hos Huntington er ikke til å ta feil av, og i manges øyne kan det sikkert virke som om Huntington har fått rett: Arabere og muslimer er ikke «som oss», vi må derfor ikke bli blendet av naive tanker om «universelle verdier» og multikulturalisme. Skal vi forebygge faren for konflikter og borgerkrig, mener Huntington, må vi bl.a. tvinge innvandrere fra den asiatiske verden til å gjøre et valg: Er du en «av oss», eller en av «de andre»? Rapporter om mobbing og trakassering av muslimske barn i kjølvannet av terrormassakren, lyder som uhyggelige ekko av Huntingtons forenklede analyse.

Vi kan ikke utelukke faren for en «clash of civilisations» slik Huntington forutsier. Men spørsmålet er om ikke verden er blitt for sammenvevet, den gjensidige avhengigheten for stor, til at dette er en realistisk vei fremover.

Det vi snarere har fått tydeliggjort, er Risikosamfunnet som et konstituerende trekk ved den globale moderniteten. Det var den tyske sosiologen Ulrich Beck som først introduserte begrepet, i boken «Risikogesellshaft: Auf dem weg in eine andere Modernitet». Risiko er selvfølgelig intet nytt fenomen, men det nye er at risikoen ikke lenger kan avgrenses eller lokaliseres som tidligere. Kilden til en risiko kan være lokal, for eksempel en dårlig vedlikeholdt atomreaktor eller en konflikt mellom islamske grupper et sted i Midtøsten. Men truslene om en atomlekkasje eller nye terroristaksjoner er globale av natur. De teknologisk avanserte samfunn har redusert den type naturlige risiki som kjennetegnet de tradisjonelle samfunn – sult, krig, tilfeldige overgrep, osv - men har til gjengjeld utviklet en ny type systemrisiko. I dette samfunnet blir politikken ikke lenger et sted som dyrker håpet, men en arena for velgernes frykt. I risikosamfunnet handler politikkens agenda om bekjempelse av kriminalitet, beskyttelse mot miljøforurensninger og genmodifisert mat og tiltak mot terrorisme. Dersom det er risikosamfunnet som styrer våre forventninger, kan kravet om amerikanske hevnaksjoner mot terroristene lett bli overdøvet av den vanlige mann og kvinnes frykt for enda flere terroristangrep mot USA.

Skal vi forstå det som nå har hendt, og hva det kan føre til, må vi vende oss mot den globale kapitalismens fremvekst. Det vil alltid finnes ytterliggående og fanatiske krefter, men kraften i terroristaksjonene kan bare forklares ved at hundretusener av mennesker i den ikke-vestlige verden har utviket et dypt og inderlig hat mot USA og den vestlige verden. USAs og Vestens manglende vilje til å gripe inn mot Israels trakassering av palestinernes rettigheter, blir oppfattet som en bekreftelse på at vi først og fremst tenker på «våre egne».

Sjefen for Verdensbanken, James Wolfensohn, er en av dem som har forsøkt å rope varsku om globaliseringens skyggesider: «Vi har 3 milliarder mennesker i verden som lever på mindre enn 2 dollar dagen, og 1,3 milliarder som lever på mindre enn 1 dollar dagen. 1,5 milliarder har ikke tilgang på rent vann og 2 milliarder mangler elektrisitet. Vi mister skog tilsvarende 4 mål i sekundet. Verdensbefolkningen øker med 85 mill i året. Disse og mange andre faktorer danner bildet av et menneskelig drama som sjelden lager store overskrifter.»

I tillegg til de to ovennevnte veivalg – hevn eller tilbaketrekning – finnes det derfor en tredje vei som kanskje er et like sannsynlig scenario: At det går opp for amerikanske myndigheter at de må samarbeide med muslimske og fattige land, om de skal makte å bekjempe terrorismen. De mektige arabiske landene vil for eksempel stille krav om en stans i Israels krigføring for å samarbeide mot Taliban-terrorismen, men land som Pakistan vil forvente en mer aktiv innsats for å bekjempe fattigdommen i regionen. Dersom president Bush tar seg tid til å lytte, vil han få høre om ørkenspredning og vannmangel som trolig skyldes klimaendringer som skaper grobunn for terrorisme og borgerkrig.

«If we don’t hang together, we will be hanged separately» sa Helmut Schmidt 1), da Vest-Europa og USA på 1970-tallet var dømt til å finne en felles respons på Sovjetunionens atomopprustning. Metaforen beskriver også verdenssamfunnets skjebnefellesskap stilt overfor terroristtrusselen. Terrorismen kan ikke ses isolert, men må bl.a. ses i sammenheng med de voldelige demonstrasjoner mot verdens maktelite som satte sitt preg på toppmøtene i Genova, Seattle, Praha og Göteborg. Kjernebudskapet fra den sammensatte protestbevegelsen var ikke nei til globalisering, men krav om en mer rettferdig global utvikling.

Tidlig i sommer brakte Aftenposten et intervju med forsvarssjefen, der han blant annet tok til orde for en debatt om hva som skal være forsvarets rolle, i en verden der krig ikke lenger er noe som føres mellom utviklede nasjoner – men mellom etniske og religiøse grupper, flyktninger, kriminelle og folkegrupper som tyr til våpen for rett til vann og dyrkbar jord.

Ikke overraskende var forsvarsministeren og partilederne raske med å sette forsvarssjefen på plass – og forsikre at forsvarspolitikken ligger fast...

Dermed er vi tilbake til den nasjonale politiske agenda, i USA som i Norge. Testen består i om vi makter, i Jurgen Habermas terminologi, å utvikle en «global innenrikspolitikk».

Med valgkampen friskt i minne, tror jeg trygt vi kan forutsi at valgdeltakelsen og det partipolitiske engasjementet vil fortsette å synke helt til partiene makter å svare på den nye globale virkeligheten med å utvikle en «kosmopolitisk agenda» for det 21. århundre.

------------------------------------------------------------------------
1) Opprinnelig et sitat fra Benjamin Franklin i forbindelse med signering av den amerikanske uavhengighetserklæringen.