Fremtidsnavigatøren: Offentlig revolusjon… eller forvitring?

Regjeringen Stoltenberg har satt fornyelse av offentlig sektor øverst på sitt reformprogram, og er i gang med en rekke initiativ for å effektivisere og forbedre det offentlige Norge.

Fornyelsesprogrammet har definert en liste over forbedringspunkter og målsettinger som dekker det meste av det vi ønsker oss av det offentlige; bedre skole, mer helse, mindre regelstyring, døgnåpen forvaltning, lavere sykefravær osv. Regelforenkling: Kosmo lover København-tur til den avdeling eller enheten som foreslår flest eller de mest omfattende regelforenklingene innen sitt eget område. Fornyelseskåring: Kosmo vil med jevne mellomrom kåre departementer som utmerker seg i fornyelsesarbeidet. Den første fornyelsesprisen gikk i januar til Sosial- og helsedepartementet for innsatsen med sykehusreformen. Scenarieprosjektet Norge 2030 retter fokus mot departementenes rolle i fremtiden, hva slags departementer trenger vi i fremtiden, hvilken rolle de skal spille og hva slags kompetanse de skal står for.

Felles for disse prosjektene er at de er initiert fra toppen – og da spesielt fra den politiske ledelsen. De gir viktige signaler om vilje og ønske om fornyelse og forbedring – håpet er at dette forplanter seg nedover i systemet og inn i byråkratenes rekker.

Initiativene kommer ikke en time for tidlig. Det er mange som utålmodig venter på å sette i gang med å gjøre en god jobb overfor brukerne – som de tross alt er til for å tjene. På lokalplan har enkelte fremsynte politikere og embetsmenn/kvinner allerede sett konturene av den nye tid, forandringstempoet og brukere som er seg bevisst sin forbrukermakt.

Vinje kommune i Telemark har ved blant annet å kutte 19 administrative årsverk frigjort 10 millioner kroner som settes inn i næringsutvikling. Eidskog kommune i Hedmark skriver norgeshistorie ved å forsikre alle innbyggerne sine mot helsekø ved en behandlingsgaranti. Kommunen har innført en servicegaranti som sikrer innbyggerne legetime på dagen, barnehageplass innen en uke, og tomt og byggetillatelse på dagen. Eidskog kommune gjør noe som dessverre er atypisk blant offentlige instanser: Ved å innføre behandlingsgaranti tar de et utvidet ansvar for innbyggerne sine og griper inn i ansvarsområder som egentlig ligger hos fylkeskommunen og staten.

Ordfører Ivar Skulstad begrunner tiltakene slik: - Som lokalpolitikere har vi ansvar for hele befolkningen. Hver gang enkelte innbyggere eller grupper av befolkningen ikke får de tjenestene de skal ha, oppstår et dilemma. Skal vi som lokalpolitikere sitte med hendene i fanget og la ting skje uhindret? Eller er det mulig å sette inn tiltak som helt eller delvis eliminerer opplevelsen av svik? Han valgte en uortodoks og offensiv strategi – han valgte å utvide handlingsrommet sitt og ta et utvidet ansvar. Det er en offentlig revolusjon.

Virkelig fornyelse kan bare komme nedenfra: Nøkkelen til å lykkes ligger i den enkelte virksomhet. Det er de tusener av utålmodige ledere og kunnskapsarbeidere som kan starte revolusjonen nedenfra, mens politikerne og departementene plikter å legge forholdene til rette. Det er ingen tvil om at Regjeringen Stoltenberg og fornyelsesminister Kosmo har folket på sin side når de sparker i gang fornyelsesprosessen. Alternativet er ikke status quo, men forvitring.

Ambisjonene er store, men vi er bekymret over hvorvidt gjennomføringsevnen står i forhold til ambisjonene. Lover man fornyelse – ja, da må man regne med at befolkningen og de ansatte forventer at noe faktisk skjer. Ellers kan man risikere revolusjon – med negativt fortegn. Den franske filosofen Alexis de Toqueville studerte historiens store revolusjoner, og fant ut at regimer som kastes ut i revolusjoner nesten alltid står for en bedring i forhold til tidligere regimer. Det er når gapet mellom forventninger og faktisk utvikling øker at sannsynligheten for revolusjon oppstår. Folk blir frustrerte når det er et økende gap mellom forventninger og oppfyllelse av løfter – det handler om de uinnfridde løfters opprør.

Denne fellen frykter vi at fornyelsesinitiativene kan havne i. Løftene om fornyelse kan lede til et forventningsgap slik Toqueville peker på. Og hva er det som skjer når forventninger ikke innfris eller en påbegynt endringsprosess ikke følges opp? Kanskje ikke akkurat en voldelig revolusjon for Norges vedkommende, men likevel en type opprør. Et opprør som kan koste dyrt i form av blant annet svekket tillit, sviktende legitimitet og motivasjon. Dette kan rette seg mot både forvaltning og politiske organer. Intet er mer ødeleggende for arbeidsmoralen og ansattes medeierskap enn prosjekter som startes for så å renne ut i sanden, erstattet av nye prosjekter som også renner ut i sanden.

Vi kjenner i realiteten tre forskjellige reaksjonsmåter på en slik situasjon: Exit, Voice og Loyalty. Loyalty er den reaksjonsformen vi kjenner best, der brukerne og ansatte finner seg i tingenes tilstand selv om det ikke føles tilfredsstillende, kanskje klager de høylytt over arbeidssituasjonen til familien og venner i stedet for å gjøre noe og negativiteten sprer seg.

Exit er hva som skjer når ansatte slutter – som regel er det de mest kompetente og ressurssterke medarbeiderne som slutter først. Men det er også exit når brukerne i stadig større utstrekning som pleietrengende, pasienter, reisende, studenter, gir opp offentlige tjenester og velger private eller utenlandske løsninger i stedet. Voice er den situasjonen som oppstår når ledere og ansatte tar bladet fra munnen og begynner å si høylytt hva de faktisk mener og vet. Dette kan gi sterkt press på ansvarlige innen politisk ledelse og byråkratiet. Dersom deres stemme ikke fører frem kan vi oppleve at enkeltpersoner tar saken i egen hånd og går sine egne veier i håp om å veie opp for manglene i systemet. Presset forsterkes av at brukerne i økende grad kritiserer det offentlige for manglende måloppfyllelse og brutte løfter. Mediene følger saker med argusøyne og slår stort opp (jfr Aftenpostens serie med fokus på ”hvordan enkeltmennesker rammes av byråkratiets uforståelige regelverk og håpløse saksbehandling”, som de skriver i vignetten). Presset på å gjennomføre dyptgripende endringer øker, men det offentlige er på defensiven.

I fremtiden kan vi ikke lenger regne med at ansatte og brukere – som alle får høyere kunnskapsnivå og innflytelse i kraft av sin kompetanse – vil velge Loyalty som reaksjonsmåte. Valget står i økende grad mellom Exit og Voice. Det vi savner i regjeringens moderniseringsprogram er en idé om hvordan Voice kan bli en kraftfull kanal for den nødvendige fornyelsen av arbeidsmåter og organisering i det offentlige.

Det største hinder for å komme videre er at våre mentale kart hindrer oss i å se hva som virkelig foregår ute i organisasjonen. De siste to hundre år har vi fått innprentet den instrumentelle tenkemåten der bedriften, departementet eller kommunen ikke er annet enn et middel til å fremme andre mål. Når virksomheten betraktes som en ”maskin”, er det nærliggende å ty til reorganisering og restrukturering drevet frem fra toppen. Slike endringsprosesser gir sjelden varige resultater. Årsaken er at de som bestemmer har glemt at både offentlige og private virksomheter i dag er å betrakte som levende organismer, som er en del av naturen og ikke atskilt fra den. De er kompetansenettverk og ikke maskiner.

Veien fremover heter med andre ord Voice. Voice har ingen tålmodighet med mellomledere som er tilfredse med tingenes tilstand. Voice spiller på lag med tillitsmenn som lenge har kjempet for kompetanseutvikling, men er nådeløs mot fagforeninger som motsetter seg nødvendige forandringer av hensyn til etablerte rettigheter. Voice forholder seg til politiske vedtak og målsettinger, men protesterer høylytt når de øverst ansvarlige – politisk eller faglig – gir inkonsistente signaler eller ikke tar ansvar. Voice er ikke servil, men er lojal mot sitt mandat og sin rolle. Voice driver fornyelsen av offentlig sektor fremover og omsetter ord til handling.