Fremtidsnavigatøren - Med ryggen mot fremtiden?

Av og til kan det være nyttig å studere en organisasjons hjemmesider. På LOs hjemmeside er hovedbudskapet for tiden at man har fått Ap med på et valgmanifest som sikret gjennomslag for:

* Å slå ring om Avtalefestet pensjon (AFP).

* Ingen svekking av sykelønnsordningen.

* Skattefradraget for fagforeningskontingent heves til minst 1 800 kroner.

Når dette blir de viktigste «kampsakene», illustreres fagbevegelsens krise i et nøtteskall; det er lettere å forsvare oppnådde rettigheter enn å tenke nytt; det er viktigere å forsvare økonomiske egeninteresser enn å arbeide for systemendringer som tjener fellesskapets interesser.

Nå er det ikke overraskende at fagforeningene seiler i motvind. Deres opprinnelige raison d’etre - å organisere arbeidernes rettigheter mot kapitaleierne som kontrollerte produksjonskapitalen, rant jo bort da eierskapet til bedriftene ble overtatt av pensjons- og sparefond, mange av dem tilhørende fagbevegelsens medlemmer. Hele den kollektive grunntanken, solidaritet for likhet, står tilsynelatende i grell kontrast til kravet om «frihet til ulikhet» som vokser frem i individualiseringens tidsalder. Frivillig organisasjonsarbeid for luftige mål kunne kanskje appellere til gårsdagens industriarbeidere med hjemmeværende koner. Tillitsmannssjiktet er fortsatt rekruttert fra tiden da ansatte fikk gullkokke for «lang og tro tjeneste», og har spesielt dårlig appell hos kvinner, unge, innvandrere og ansatte i små og mellomstore private virksomheter – grupper som blir stadig viktigere i arbeidslivet. Har så fagbevegelsene en fremtid i dagens og morgendagens arbeidsliv?

Skal man dømme etter medlemsutviklingen i LO, må svaret være negativt. Mens LO representerte ca 50 prosent av arbeidstakerne i 1954, var kun ca 28 prosent medlem av LO i 2000. (DN 15/12 2000). Utviklingen henger sammen med en generell tendens som også fremheves i en fersk, komparativ studie i regi av European Trade Union Initiative, «Trade unions in Europe: Facing challenges and searching for solutions». Her tegnes det et nedslående bilde av en europeisk fagbevegelse som ikke lykkes i å vinne innpass i nye yrker og nye næringer, mister legitimitet og dermed står i akutt fare for å tape de siste rester av rollen som deltaker i de økonomisk-politiske beslutningsprosesser.

Hva skal vi så med fagforeninger, er spørsmålet mange stiller seg. I en dansk undersøkelse blant unge i finanssektoren og deres forhold til fagforeninger, svarte de fleste at fagforeninger ble tatt for gitt, de tenkte ikke over at de var der. Men likevel ønsket de å ha dem i ryggen dersom de skulle ryke ut i problemer med arbeidsgiveren. Det kan virke som om de ser på fagforeningen som noen som tilbyr rimelige forsikringer, gunstige lån og en sikkerhet i bakhånd dersom noe skulle skjære seg på arbeidsplassen. Etter det siste årets blodbad i «dot-com»-økonomien, er det derfor ikke overraskende – men allikevel betydningsfullt – at ansatte og oppsagte i Amazon.com og andre IT-foretak «plutselig» har fattet interesse for å organisere seg. I Sverige der IT-døden har rammet hardere enn i Norge, sies det at fagforeningene har opplevd en ny renessanse når de ansatte etterspør fast lønn, 40-timers arbeidsuke og overtidsbetaling i stedet for madrass på kontoret, pizza på døren og oppskrytte opsjoner.

Institutt for Fremtidsforskning (IFF) i København har utarbeidet en scenariestudie for danske LO. Deres svar er «ja, det er en fremtid for fagforeninger». Svaret er ikke bare «ja», det er: «ja, det finnes mange fremtider for fagbevegelsen». Utfordringen er i første omgang hvilken fremtid fagbevegelsen selv velger. IFFs tre scenarier for fremtidens fagbevegelse fremhever noen av de veivalg også den norske fagbevegelsen møter ved inngangen til det 21.århundre:

Den profesjonelle fagbevegelse der etos er å sikre din trygghet: Arbeide for en effektiv sikring av medlemmenes trygghet og grunnleggende interesse. Fagbevegelsen er medlemmenes garantist i en fremtid preget av oppbrudd og intensivert konkurranse. Trygghetsbegrepet utvikler seg også til å inkludere miljø, etikk, sosialt ansvar, fritid og utdanning.

Den sosiale fagbevegelse der etos er å sikre din verdi: I dette scenariet er fagbevegelsen med når arbeidets og lønnsmottakernes samfunnsrolle skal defineres på nytt i kunnskapssamfunnet. Fagbevegelsen er proaktiv, og setter arbeidet på fremtidens dagsorden både internasjonalt og lokalt. Hensikten er å sikre medlemmenes interesser ved å ta en rolle i å være med på å forme fremtiden der hvor fremtiden skapes. Fagbevegelsen spiller dermed en avgjørende rolle på politiske områder som utdanningspolitikk, arbeidspolitikk, samt sosialpolitikk.

Den personlige fagbevegelse der etos er å sikre din arbeidsglede: Den personlige fagbevegelse arbeider for det enkelte medlems mulighet for personlig utfoldelse og utvikling i arbeidslivet. Den tar utgangspunkt i medlemmenes naturlige engasjement i arbeidet og er garantien for den enkeltes mulighet for sosialt samvær, anerkjennelse og selvrealisering. Arbeidet er en så viktig del av livet vårt og en betydelig del av vår identitet bygges opp rundt yrkeslivet. Derfor er fagbevegelsens viktige rolle å sikre arbeidsgleden gjennom valgmuligheter, selvutvikling og balanse i forhold til andre deler av livet som fritid og familie.

Sannsynligvis vil mangel på arbeidskraft bli en av de største utfordringene Norge står overfor de neste tiårene, spesielt innen kommunal tjenesteyting. Gjennomsnittlig pensjonsalder for kommunalt ansatte er 55 år. I 1999 ble 33 500 arbeidstakere uførepensjonert. Ved utgangen av 1999 var det til sammen 270 000 uførepensjonister i Norge –vel ti prosent av hele arbeidsstyrken. Økningen er størst i de yngste aldersgruppene. Hvilken rolle kan fagforeningene spille for å snu denne utviklingen?

Nå finnes det tydeligvis krefter i LO som har innsett behovet for en kraftig fornyelse.

Når LO-kongressen samles i mai, blir en av de viktigste sakene å starte arbeidet med «en ny og samlet lovgivning for arbeidslivet». Tiden renner ut for Arbeidsmiljøloven som ble vedtatt i 1977. I dag er tendensen at mer og mer ansvar delegeres til den enkelte arbeidstaker og arbeidsteam, og da passer det dårlig med lover som forutsetter en gammeldags hierarkisk organisering. Hvis de i det hele tatt skal overleve, må lov- og avtaleforhold i arbeidslivet ta utgangspunkt i at hver enkelt arbeidstaker har rett til å få forhandle frem individuelt tilpassede arbeidsavtaler. Mitt behov i øyeblikket er kanskje å kunne ta fri noen timer i uken for å fullføre min etterutdanning, mens Olsen prioriteter lønnsøkning for å nedbetale gjeld. Hvorfor skal vi som i dag behandles under en og samme kam?

Den avgjørende testen på fagbevegelsens endringskraft blir imidlertid om den våger å reise debatten om hvem som egentlig «eier» bedriftene? Kan utenforstående investorer kjøpe, selge og stykke opp bedrifter når bedriftene ikke lenger er maskiner og utstyr, men primært består av menneskers kompetanse, erfaring og relasjoner? Spørsmålet er brennaktuelt i striden mellom Røkke og Kværner, der de ansatte føler seg sveket av LO-ledelsen som ikke vil gi Kværner full støtte i kampen mot det bedriftens egne ansatte og ledelse anser som en utenforstående «raider».

I flere land pågår det i dag en interessant debatt om behovet for å avgrense de eksterne aksjonærenes råderett over bedriftene. Poenget med å innføre aksjeselskapsformen var aldri å sikre aksjonærenes raskest mulig verdistigning slik man i dag kan få inntrykk av, men å sikre at bedriftene kunne utvikle seg som selvstendige rettssubjekter på armlengdes avstand fra sine aksjonærer. Den viktigste kapitalen i bedriftene er ikke lenger den finansielle kapitalen aksjonærene stiller med, men snarere den kunnskaps- og relasjonskapitalen som ansatte over lengre tid har bygd opp i samspill med kunder og underleverandører. Er svaret på dette dilemma en modell som aktivt favoriserer medeierskap blant ansatte? Eller trenger vi ny aksjelov som i større grad ivaretar de intellektuelle og sosiale «aksjonærenes» interesser?

LO kan velge å skape seg en fremtid, men tiden er i ferd med å renne ut. Fremtiden kommer ikke av seg selv eller ved å velge en kvinnelig akademiker til leder. Fagbevegelsen kan selvfølgelig velge å overlate til bevegelser à la Attac å stille de kritiske spørsmålene om den nye kapitalismens virkemåte. Men svarene må fagbevegelsen våge å utforme selv, hvis den ikke skal ende som en ufarlig velferdsorganisasjon for medlemmene. Med skattefradrag for kontingenten.