Fremtidsnavigatøren: Makt og demokrati i 2010

Det foregår for tiden et bredt akademisk arbeid for å finne ut hvor makt og innflytelse befinner seg i det norske samfunnet. Makta beveger seg, så det gjelder å følge med hvor den er til enhver tid. Den forrige store makt og demokratiutredningen som Gudmund Hernes ledet på 70-tallet konkluderte med at Norge var en segmentert stat. Bakgrunnen for dette bildet var at utredningsarbeidet hadde identifisert fagsektorenes innadvendte kommunikasjon og maktstrukturer. Helsefolk snakket med helsefolk som bestemte over helsefolk, mens skolefolk snakket med skolefolk som bestemte over skolefolk osv. Som sta(t)slige søyler i en romersk basilika kneiset de mot statens demokratiske overbygning hver for seg på rekke og rad. Dagens maktutredning – under professor Øyvind Østeruds kompetente ledelse - finner et annet bilde mer dekkende. Den fragmenterte staten er tittelen på utredningens siste publikasjon. Her tegnes et bilde av en statsbygning hvor søylene er redusert til frittliggende steinblokker og løse teglsteinhauger. En rekke reformer, fristilling og selvstendiggjøring av statlige organer har ført oss inn i en samfunnsformasjon preget av manglende samordning og sammenheng. Men det er nå. Om et øyeblikk er det historie. Hva vil være konklusjonen til maktutredningen i 2010? «Livet leves framlengs, men det forstås baklengs», sa salige Kierkegaard. La oss se tilbake fra 2010 for å forstå bedre hva som skjedde bak oss - fra i dag.
Et scenario
I vårt scenario har professor Per Selle nylig presentert en multimedia sluttpresentasjonen fra maktutredningen 2010. Den heter «Den regionaliserte staten». Den viser at det store sentrale statsbyggingsprosjektet ble avviklet på slutten av det tyvende århundre. Sentrale reformer og styrt dekomponering var bare delvis vellykket. Bondevik II-regjeringen var det første regjeringskollegiet som åpent innrømmet at handlingsrommet var større enn handlingsevnen. Det ble rom for nye aktører. Parallelt med dette fikk vi en påfallende holdningsendring og adferdsendring i befolkningen. Individualisering, digitalisering, mobilitet og jakten på det gode og trygge liv var dominerende drivkrefter. Dette forsterket den regionale kampen om kompetanse, etableringer og omdømme. Staten er på ingen måte død, men hun har pådratt seg astma med pustebesvær og aktiv sykemelding. Riksløvinnens tilbaketrekning og individualitetens fremrykning skapte nye mønstre. Vi smiler litt arrogant i dag når vi tenker på parlamentariske proposisjoner om regional avgrensning og oppgavefordeling. Slik trodde vi det skulle være på begynnelsen av dette tiåret. Nå ser vi ting klarere. Regional samhandling og samordning kan bare i noen grad vedtas. Regioner vokser nedenfra hvor de avleirer seg som tematiske sedimenter av ulike omfang og utstrekning. Ett sediment kan være skapt av regionens naturressurser og topografi. (EUs direktiv fra 2004 om regional forvaltning av vannforekomster ga et puff i denne retningen). Et annet sediment skapes av næringssamarbeid. Vi ser eksempler på at teknologisk infostruktur og trafikal infrastruktur utvikles innenfor regionale partnerskapsmodeller hvor offentlige og private aktører deltar likeverdig. Kultur og identitetsstrategier skaper andre sedimenter. Felles for dem er at de ikke alltid er jevnt overlappende. Buskerud er et eksempel. Det ligger et regionalt næringssamarbeid i området Kongsberg/Drammen – mens Kongsberg samtidig danner sentrum i miljø- og opplevelsesregionen «Den grønne dalen» langs Lågendalen/Numedalen fra Larvik til Uvdal.
Frittgående høns
Velfungerende regioner skapes av naturlige skjebnefellesskap. De er både perseptuelle - fordi man føler seg i samme båt – og de er funksjonelle fordi samarbeidet gir bedre kvalitet, effektivitet og resultater. Noen regioner så dette tidlig. Næringssamarbeidet i Stavangerregionen, areal- og næringssamarbeidet i Østerdalen og kultur- og næringsrådet i Vesterålen/Lofoten er eksempler på regioner som tok tak i det nye regionale handlingsrommet tidlig. Det er alltid noen høns som er først ute når porten til hønsehuset åpnes, mens andre av gammel vane blir sittende på vaglen og kakle etter korn. 2010-Maktutredningen skiller dette i «kulisseregioner» og «maktregioner». Kulissene spiller passivt med i fordeling av statens oljepenger og i utøvelsen av de (regionale) oppgaver som pålegges ovenfra: Sykehus, veibygging, og forsvar, mens maktregionene innser at regionenes posisjon og rolle skapes av en konkurranse hvor forskjellen på en mulighet og et problem ofte bare er tiden det tar før det oppdages.

Enhetsstaten delte seg i en fase opp i segmenter, deretter falt den sammen i fragmenter. Når fragmentene samler seg sammen i regioner, kan nye byggverk oppstå. Ikke så prangende storslåtte som enhetsstatens idé kanskje – men vel så robuste. Et av de mest karakteristiske kjennetegnene ved den regionaliserte staten er dessuten at det er kommet nye byggematerialer til. I tillegg til statens solide blokkstein har den private sektors mer fleksible – men ikke fullt så vedlikeholdsfrie – treverk kommet til. I de mest dynamiske regionene ser vi nå i 2010 hvordan materiale fra dem begge integreres i fleksible løsninger for regionens helsestell, skoleverk, vakt og politimyndighet, miljø- og kulturtilbud, for å nevne noe. På Mørekysten har byenes private vaktselskap, forsikringsselskaper og det statlige regionale politiet gått sammen om et patruljeopplegg som underbygger profileringen av «Den trygge kysten». Mørekysten har langt på vei overtatt posisjonen som «Det blide Sørlandet» hadde tidligere, i folks vurdering av trygge og trivelige steder. Tilsvarende partnerskapstanke lå bak opplegget med å skaffe naturgass til Grenland. En samordnet privat/offentlig satsing på «den innovative skolen», bygging av teknologisenteret på Herøya og spleisekampanjen for å rekruttere internasjonal miljøindustri til regionen har gitt tydelige resultater. Regionen fremstår som tydelig og unik når det gjelder kombinasjonen renhet, energi og industri – en mangelvare i store deler av Europa.
Dagens utfordringer
Tilbake til vår tid ser vi at fremskrivningen om den regionale staten ikke er noen original idé. I de fleste europeiske stater er denne utviklingen kommet langt allerede. Vi har tradisjoner for å se mot Oslo, «vente på signaler» som det heter, og handle etter instruks. Vårt vesle scenario bygger ikke på noen mer dyptloddende analyse enn følgende to antakelser: For det første vil den fragmenterte staten bare være en overgang. Overgangen fra ett mønster til et annet ser urolig ut, men det vokser alltid noe nytt opp av det som har falt. For det andre vil vi som mennesker gjerne skape noe. Når handlingsrommet utvides så vil alltid noen ta det i bruk, litt nølende til å begynne med kanskje, men etter hvert med liv og lyst. Når fylkeskommunen faller, oppstår det imidlertid et demokratisk problem. Regionene kan ikke styres politisk fra Løvebakken, og uten et fylkesting som i dag, oppstår et demokratisk underskudd. Det er en utfordring for regionene å unngå dette og det finnes flere modeller som plassen ikke tillater noen gjennomgang av her. En annen utfordring er å skape unike regioner. La oss slippe å få en masse «Norge i miniatyr» for i restene av den fragmenterte staten byr det seg rikelige anledninger for dem som vil bygge unike regioner – nedenfra.