Fremtidsnavigatøren: Kan Bondevik løse knuten?

Tautrekkingen og skyggespillet om digitalisering av NRK fremstår som en solid gordisk knute, skrev Professor Rolf Høyer treffende i DN 16. oktober. Vil Bondevik bli Statsministeren som klarte å løse knuten til fordel for almenningens digitale rom, slik Alexander den Store la et viktig grunnlag for Romerrikets gullalder ved å hugge sverdet gjennom knuten i Gordion?

Det som taler mot sannsynligheten at de vil klare det, er tiden: Jo lenger tid som går, dess vanskelige blir det for de offentlige interesser å legge premissene for utviklingen.

Norge, som tradisjonelt har vært en fremsynt telenasjon, er i ferd med å utvikle seg til å bli en multimediesinke. Så kan man naturligvis spørre; spiller det egentlig noen rolle om Norge inntar en vente og se holdning på området? Kan man ikke la markedet og kommersielle aktører investere og prøve seg frem på egen hånd?

Det er to fundamentale innvendinger mot en slik tilnærming. Den ene heter NRK og almenkringkasterne, den andre heter Telenor.

Det er for tiden mange som kritiserer Telenor for selskapets dominerende opptreden og posisjonering i markedet, ikke minst mediebedriftene som taper masse penger på Internett. Jo flere lesere nettavisene klarer å tiltrekke seg, dess flere penger tjener Telenor. I markedet for tekstmeldinger på mobilen er situasjonen omtrent den samme; nesten alle inntektene går til operatøren som eier nettet – innholdsleverandørene sitter igjen med smuler.

Nå hadde nok mange sett med andre øyne på Telenors tariffpolitikk dersom selskapet – isteden for å kjøpe opp eierposisjoner i aviser og medieselskaper - sørget for å bruke nettinntektene til å forsere utbyggingen av bredbåndsnettet i landet. For innholdsleverandører som vurderer å investere i kostbare multimedietilbud – eks film-på-bestilling, videotelefoni, nettbasert læring, underholdning, mv, er dagens Internett ingen løsning. Skal slike tilbud lønne seg, kreves det først og fremst et minimum antall bredbåndskunder som kan ha reelt utbytte av tilbudet. I Norge finnes det i dag kanskje 50.000 slike kunder om vi inkluderer Adsl-abonnentene; i Sverige er antallet det tidobbelte. En rekke land – Korea, USA, Canada, Nederland – ligger enda lenger foran Norge på området.

- Norge står på terskelen til en ny Renessanse, uttalte Næringsminister Grete Knudsen i forordet til Regjeringens Bredbåndsplan for ett år siden

- Skal Norge fortsatt være i forkant, må det stimuleres til rask utbygging og god tilgang til bredbåndsnett og bredbåndstjenester.

Slik har det utvilsomt ikke gått, så langt. Mye av kritikken mot Telenor er allikevel ikke fair. Det er Staten som har børsnotert Telenor, og da har den samtidig bedt selskapet sørge for størst mulig avkastning på investeringene sine. Telenor tjener trolig mer penger på å selge tellerskritt til ISDN-kunder, enn å investere i bredbånd for fremtiden. Og i en tid der alle taper penger på Internett, er det trolig smart av selskapet å satse på TV- skjermen som grensesnitt for fremtidens bredbåndstjenester. Problemene oppstår dels fordi selskapet gjennom sin dominerende posisjon hindrer konkurrerende konsepter i å vinne frem, og dels fordi Telenors fokus på rollen som «portvakt» og «redaktør» for morgendagens innholdstjenester er en provokasjon mot kringkastere og mediehus – dette er jo vår kjernevirksomhet, er redaktørenes og programskapernes samstemte reaksjon.

Man kan imidlertid ikke kritisere børsnoterte Telenor, men snarere de uklare rammevilkårene og passiviteten fra flere regjeringer, for at selskapet har fått styrke sin mektige posisjon på kryss og tvers av verdikjedene mellom journalist og tv-skjerm, digital sendemast på Tryvann og ferdig redigerte mottagerbokser for digital-tv, netthandel og bredbåndstjenester.

Myndighetene modnes i tanken om å skape mangfold og konkurranse i alle ledd i byggingen av bredbånd i Norge, men det går sakte fremover. Sentrale medie- og teleaktører, også i utlandet, avventer de norske rammevilkårene for digital tv-konsesjoner, subsidiering av ulønnsomme utbyggingsområder, og de politiske føringene generelt. Skal nordmenn sikres mangfold også i nye medier må regjeringen stimulere til at innholdsleverandører, NRK så vel som lokale aktører, får en tydelig plass på «bredbåndet».

Dersom norsk språk og kultur skal ha en sjanse i det globale multimediesamfunnnet, er det avgjørende at NRK rustes opp til å møte konkurransen fra to kanter: Fra kabel- og satellitt TV-selskaper som nå investerer store beløp på digitalisering, og fra leverandørene av bredbåndstjenester som på sikt kan overta mye av TV-distribusjonens rolle. Vi ser allerede en tendens til at ungdom beveger seg bort fra TV og over mot tjenester som leveres på Internett.

I en rekke land ser vi tegn til at det post-moderne menneske begynner å bli mettet på det kommersielle presset og tempoet man møter i alle kanaler; flere steder kan nisjekanaler og spesialiserte hjemmesider berette om flere abonnenter og besøkende. Trolig er vi mange foreldre og kunnskapsarbeidere som gjerne kunne tenke oss å betale vesentlig mer enn dagens lisens for et «familieabonnement» hos NRK med en egenkomponert bredbåndsportal for hvert familiemedlem, som et «filter» mot vold, sex og uønsket reklame, garantist for uavhengighet og kvalitet og partner for verdiøkte tjenester innen læring, selvutvikling og underholdning – gjerne i samarbeid med BBC, Sveriges Radio og andre allmennkringkastere. Men da må NRK, eventuelt i allianse med TV2, rustes opp både økonomisk og organisatorisk slik at brukerne kan føle seg sikre på at de får de kvalitetstjenestene de betaler for. Samtidig må NRK få frihet til bygge allianser, etablere datterselskaper og knytte til seg de underleverandørene som selskapet mener det trenger for å kunne konkurrere effektivt på et utsatt marked. Hvis ikke så skjer, risikerer NRK å ende opp som en av mange kanaler på kommersielle og børsnoterte selskapers tjenesteplattform - uten mulighet til selv å utvikle den type verdiøkende og interaktive tjenester som den moderne medieforbruker vil etterspørre.

Til syvende og sist handler mye av dette om økonomi. Norsk innholdsbransje, inklusive de største aktørene, har brent seg noe på første generasjons Web, og er meget usikre på langsiktige beslutninger. De konstaterer at teleaktørene trakk til seg inntektsstrømmen, og er usikre på om de skal bli ved sin lest, eller bevege seg i retning av innholdstjenester på nettet. Skal NRK og andre innholdsaktører satse på digital-TV og bredbånd, trengs nye forretningsmodeller som sikrer at de får hovedtyngden av inntektene som tjenestene genererer – og ikke minst at de får direktedialogen med, og informasjonen om, brukerne og kundene som digitaliseringen åpner for.

Så vel sluttbruker som innholdsleverandør må få alternativer til Telenors tjenesteplattform og distribusjonskanaler. Kanskje modellen med et «spleiselag» mellom forskjellige tele- og medieaktører kan gi markedet et konkurransedyktig alternativ til Telenors nett og dermed en markedsmessig prising av infrastruktur?

Slik Narvesen og Forlagssentralen ble byggeklosser i den uavhengige distribusjonen av aviser, tidsskrifter og bøker burde det være rom for en nøytral distribusjons- og faktureringsplattform for digitale medier?

Telenor sier selv at de er opptatt av premissene for konkurranse i telemarkedet, og da må regjeringen sørge for å gjøre det den skal: skape tydelige og rettferdige vilkår for alle aktører i tele&medie-markedet. Er for eksempel Telenors kontroll med Canal Digital og Norkring som distribuerer TV-signalene forenlig med prinsippene om mangfold og konkurranse? Kan rammevilkårene utformes på en måte som fremmer effektive løsninger i alt fra utbygging av digitale sendemaster til utbygging og distribusjon for bredbånd? Hvordan kan rammebetingelsene fremme samarbeidsløsninger og felles utnyttelse av infrastruktur, uten å svekke konkurransen?

Konsekvensene kan bli alvorlige om Norge fortsetter å henge etter i multimedie- utviklingen. De mest kreative miljøene vil forsvinne ut av landet og trekke til steder som Stockholm, København eller London. Dette ville være paradoksalt, for nettopp i vårt grisgrendte land burde vi være særlige opptatt av videokonferanser, nettbasert etter- og videreutdanning, telemedisin og fjerndiagnostikk og virtuelle kunst- og reiseopplevelser. Kanskje Bondevik & co kan bidra med en tele- og mediepolitikk som er ikke tilbakeskuende, men fremtidsrettet?