Fremtidsnavigatøren - Kan «bastardene» redde Norge?

Arbeidsinnvandring, sier vi, og drømmer om flere sykepleiere og leger. Og om bygningsarbeidere, jordbærplukkere, sveisere, trikkekonduktører og avisbud. Som i Kuwait, eller i Sveits. En velfødd, hvit og aldrende oljenasjon som trenger flere hender.

La oss utvide tenkemåten og se til California, verdens største «innvandringsregion». Alle har registrert at talenter og energibunter fra hele verden trekker hit. Hva er det California har, men som Norge og størstedelen av Europa åpenbart ikke har?

Pascal Zachary, Europa-redaktør i Wall Street Journal, er ikke i tvil. I sin bok «The Global Me – New Cosmopolitans and the competitive edge», trekker han opp et nytt perspektiv på debatten om multikulturalisme og innvandring i det 21. århundre. California lykkes fordi de har lagt forestillingen om innfødt vs. innvandrer, amerikanere vs. utlendinger, hvite vs. fargede, flertallsspråk vs. minoritetsspråk bak seg. Isteden har de omfavnet kulturen som må komme, ikke den såkalte «flerkulturelle» – men den nye hybride virkeligheten der det er «krysningene» som blir ledestjernen: Blandingsekteskap, blandingsnasjonalitet, blandingsspråk, blandingskultur, blandingsrase, osv.

Fremtiden tilhører verken de rotfaste eller de rotløse, men «the mongrels», sier Zachary - «bastardene» eller «kjøterne» om vi skulle benytte ordboken direkte. Andre ord han benytter er «hybrider» og «kosmopolitter», mennesker som har røtter og vinger, som gjerne er vokst opp i – eller har giftet seg inn i – familier med flere hudfarger, flere språk og et mangfold av referanser. Hans hovedpoeng er at virkelig innovasjon – som de rike landene er blitt mer og mer avhengige av – bare kan utvikle seg i en etnisk blandet befolkning. Kreativitet, sier Zachary, er ikke er noe mystisk eller medfødt; det er noe som oppstår når «idéer kolliderer». Av immigrasjon og blandingsekteskap oppstår det en «ny» karaktertype, det hybride mennesket, som er mer kreativ og tilpasningsdyktig enn gjennomsnittet.

I Californias bedrifter, har over en tredjedel av kunnskapsarbeiderne utenlandsk bakgrunn. De fleste av disse oppfordres av sine arbeidskolleger til å beholde kontakten med hjemland og fagmiljøer i andre deler av verden; på den måten kan bedriften hente globale impulser og videreutvikle nettverk. Kontrasten til Europa er slående, påpeker Zachary. Ikke bare gjør vi det vanskeligere for talentfulle utlendinger å få jobbene de er kvalifisert for. Like skadelig er det, mener han, at utlendinger som slår seg ned i Europa opplever at de «mister seg selv» – de oppfordres ikke til å fremelske sin egenart, men opplever at de må bli mer lik den lokale befolkningen for å bli hørt og anerkjent.

Zacharys spørsmål burde være særlig aktuelle for Norge. Fra prosjektet «Et verdiskapende Norge» har vi på ny fått vite at norske bedrifter har en urovekkende lav innovasjonsevne. Det er ikke bare slik at vi investerer for lite i FoU, men vi får også langt mindre ut av FoU-innsatsen enn andre land. De som har evaluert offentlig forskningsinnsats har trukket tilsvarende konklusjoner: Vi publiserer for lite, vi oppdager for lite, vi skaper for lite ny innsikt. Kanskje det ikke er penger eller rammevilkår som er problemet, men at vi rett og slett er for få og er for like i dette landet; at det er for mange som tenker for likt?

Jeg har holdt en del foredrag og presentasjoner for forsamlinger av ledere og kunnskapsarbeidere det siste året, der temaet blant har vært strategi. Stadig flere bedrifter sliter med å utvikle noe som er annerledes – og unikt - i en tid der strategier og produkter ligner stadig mer på hverandre. Men er det noe rart det blir slik, når relativt like mennesker med felles referansebakgrunn skal finne svar på de samme spørsmålene, spør jeg og ser utover forsamlingen som stort sett består at norske menn, og en del kvinner, mellom 30 og 50? Hvor er alle de andre, spør jeg, de unge og «gærne», de eldre og kloke, for ikke å snakke om alle med minoritetsbakgrunn?

De finnes i Norge, men de er på andre steder – og i arbeidssituasjoner hvor det blir lite «collision of ideas».

Hva er så forutsetningene for å skape en kreativ «salatbolle» med «krysninger» og kosmopolitter som Zachary snakker om i Norge? Vel, for det første, begynner vi å få en stor gruppe definerte «innvandrere» i Norge - ved årsskiftet utgjorde de 6,3 prosent av folkemengden, og i Oslo hele 18,7 prosent. Blant personer med innvandringsbakgrunn er flere som har utdanning på universitets- og høyskolenivå (27 prosent) enn blant personer med norsk bakgrunn (21,5 prosent). Ofte har innvandrere til Norge høyere utdanning enn gjennomsnittet i landet de kommer fra.

Men kanskje er det feil å bruke gruppebetegnelsen «innvandrere» – vi snakker om nesten en halv million mennesker med vidt forskjellig bakgrunn, fra over 130 forskjellige land. Men statistikken dekker bare en del av det nye, hybride Norge. Tenk på alle blandingsekteskapene, og alle barn og barnebarn som springer ut av disse. Hybrider og kosmopolitter finner vi også blant alle norske familier som har adoptert barn fra Asia, Latin-Amerika eller Afrika, og blant de mange nordmenn som har bodd så lenge i andre land at man ikke lenger anser seg som «helt» norsk.

Det nye Norge er kosmopolitisk og hybrid, ikke hvitt og homogent. Kanskje innovasjonsproblemet skyldes at de etablerte strukturene i bedrifter, organisasjoner og samfunn ikke fanger opp denne nye virkeligheten, at de tradisjonelle lederpostene i samfunnet er blitt tumleplasser for det homogene og hvite Norge som ikke tenker nytt?

Det sentrale spørsmålet for fremtiden er med andre ord ikke om vi ønsker økt arbeidsinnvandring, men snarere hva slags multikulturalisme vi ønsker. Det finnes i Norge en inngrodd skepsis til det fremmede, som ikke er rasisme – men som gjerne gir seg uttrykk i det antropologen Nina Wotoszek kaller en «kommunikativ gjerrighet». Istedenfor å snakke med den Andre, «Løper nordmenn ut i skogen». Et av intervjuobjektene til Wotoszek, en eritreisk lærer, uttrykker frustrasjonen mange minoriteter møter på norske arbeidsplasser: «Jeg har jobbet fem år i min skole, og de har aldri fortalt meg om jeg gjør en god eller dårlig jobb. Det finnes ingen forskjell mellom bedre og verre innsats fra min side; det er som jeg betyr ingenting»

Hvis dette mønsteret får utvikle seg, kan arbeidsinnvandringen føre til et segregert arbeidsmarked – ikke helt som Kuwait, men kanskje ikke så ulikt «gjestearbeidernes» rolle i Sveits og Tyskland. Noen lar seg kanskje lokke av gode lønninger til å jobbe i Norge en periode, mens andre slår seg ned og utvikler sine egne etniske bedrifter og småsamfunn på siden av det offisielle Norge.

I et annet «innvandringsscenarie», som vi kanskje kan kalle «hybridsamfunnet», blir kampen om innovasjon og kompetanse så påtrengende at bedriftene ikke har noe valg: De «kreative fremmedelementer» må slippes frem. For mange vil dette bli farvel til forutsigbarhet og trygge nettverk, men gevinsten for bedriftene som våger å satse på Masoud og Patricia blir etter hvert så synlig at andre må følge etter.

Det ville være naivt å tro at det sistnevnte scenario kan realiseres uten konflikter og omstillingssmerter. Skal bedriftens språk fortsatt være norsk, eller skal vi ta i bruk engelsk? Kan vi stille i kundemøter med hodeplagg, og hvilken mulighet gir vi medarbeidere til å feire religiøse høytidsdager som faller på vanlige norske arbeidsdager? Tør vi satse på at Eduardo klarer den jobben, vi kjenner jo ingen av hans referanser?

Forskere har påvist at flerkulturelle organisasjoner kan fungere bedre enn monokulturelle organisasjoner, men bare dersom synergiene utnyttes konstruktivt.

I det nye Norge blir kulturell og sosial kompetanse et stadig viktigere konkurranseparameter.

Det å utvikle en forståelse for andre kulturer blir et minstekrav til moderne ledelse.