Fremtidsnavigatøren: Industridøden utfordrer fagbevegelsen

Men hør nå her, statsråd, det du snakker om virker kanskje på sikt, men hva kan politikerne gjøre her og nå for å hindre at arbeidsplassene på Sørum forsvinner til Baltikum?

Omtrent slik falt programlederens uttalelse i NRK Dagsnytt 18 forleden. Assosiasjonen gikk til en av konklusjonene fra Maktutredningens forskere, som viste at spesielt næringslivsjournalistikken kom til kort - fordi den ikke maktet å formidle de globale sammenhengene som norske næringslivsnyheter var en del av.

Nå er det igjen tapet av arbeidsplasser i industrien som står på dagsordenen, etter at mediene i en tid har vært fulle av reportasjer om samfunnsproblemer som «skyldes» mangel på arbeidskraft i den kommunale og offentlige sektor. Globalisert økonomi har man sett utvikle seg gjennom flere år. Det samme gjelder nye former for eierskap, kommunikasjons- og samferdselsrevolusjonen, distribuert kunnskap og en stadig mer åpen verden. På kort tid har det skjedd omfattende strukturelle endringer i de ulike økonomiske landskapene. Tidligere nasjonale økonomier er blitt internasjonalisert, konkurransesituasjonen endret og nye land og regioner, som Baltikum, er blitt tunge og interessante aktører for næringsetablering og - utvikling. Den forestående utvidelsen av EU østover forsterker dette bildet.

Nå er det blitt tydelig at de voldsomme drivkreftene for endring er i ferd med å skape forandringer også i stadig større deler av norsk næringsliv. Denne sommeren har mediene utfordret næringslivs- og fagforeningsledere, samt enkelte politikere, gjennom å fokusere på det som kan virke dels som en nedbygging, dels som en utflagging av deler av den tradisjonelle produksjonsrettede industrien.

Forklaringene på at dette skjer nå har man stort sett vært enige om: Stikkord er sterk kronekurs, høy rente og for løsslupne lønnstillegg. Få har gitt seg inn på «større» vurderinger knyttet til de endringene som pågår på det globale markedet og virkninger disse kan ha for Norge på kort og lang sikt.

De endringer vi nå ser i norsk næringsliv kan være symptomer på at «det tjueførste hundreårets kapitalisme» utvikler seg langs andre. og til dels helt nye akser, enn vi er vant til. De grunnleggende strukturene i de gamle industrilandene angripes, og kanskje er det nå mer spørsmål om hvorvidt industrien i det hele tatt vil være i stand til å konkurrere under de vilkår som en globalisert økonomi innebærer?

«Usynlig» og globalisert eierskap, flytting av industri og etablering av produksjonsarbeidsplasser, alt etter hvor lønningene er lavest og myndighetene kan love stabilitet og pålitelig arbeidskraft, er drivkrefter som nå er utenfor vår «vanlige» kontroll.

Er vi på tur inn i en verden med helt andre spilleregler - og helt andre baner å spille på - for norsk industri? Og hva skjer med utviklingsmiljøene når først produksjon og logistikk etableres i «lavkostland»? Vil også disse miljøene bli truet av konkurranse fra høyt utdannet arbeidskraft fra disse landene?

Man må være klar over at antallet høyt utdannede mennesker er forholdsvis likt fordelt f.eks. i Norden og store deler av Øst-Europa (Verdensbanken. Eastern Europe Annual Report. 2000). Derfor bør Norge og norske utviklingsmiljøer satse ekstra ressurser for å møte konkurransen man må anta vil komme. Vi er i dag ikke spesielt langt fremme verken når det gjelder nyskapning eller FoU, derfor vil det bli enda mer krevende å posisjonere seg tidsnok og riktig i en større og hardere konkurransesituasjon.

Et annet spørsmål er hvorvidt Norge ville vært i en mindre utsatt konkurransemessig situasjon dersom vi hadde en annen tilknytning til Europa, eksempelvis gjennom EU-medlemskap. Det kan synes som om det ikke ville betydd særlig mye, den globaliserte økonomien virker i stor grad uavhengig av regionale blokkdannelser. På den annen side vil det være en voksende utfordring for norsk økonomi at vekstområder der Norge har komparative fortrinn, f.eks fisk, reiseliv og etter hvert kanskje naturgass, rammes av å stå utenfor EU.

Utviklingen i Baltikum og Øst-Europa er slik sett interessant fordi flere av landene der har søkt medlemskap og dermed vil kunne true eksisterende industri i de øvrige medlemslandene. Så langt har ikke EU funnet «gode» svar på disse utfordringene.

Dersom man virkelig antar at utviklingstrekkene vil forsterkes og føre Norge og norsk industri inn i en annen og mer «brutal» økonomisk og konkurransemessig virkelighet, er det all grunn til å sette søkelyset på både våre eksisterende modeller for arbeids- og næringslivsutvikling, og ikke minst starte en debatt om hvorvidt vi er i stand til å tilpasse oss en slik ny og uvant økonomisk virkelighet.

Utover skipsverft som sliter økonomisk på Vestlandet, eller deler av fiskeindustrien i Nord-Norge som møter uvant konkurranse, hvilke andre deler av norsk næringsliv vil måtte tenke nytt? Hvordan vil støtteordninger, skatte-, avgifts- og subsidiesystemer bli påvirket av liberaliseringen? Må vi tilpasse våre forhandlingsmodeller, mye preget av omsorg for både bedrift, ansatte og lokalsamfunn, til en annen virkelighet?

Svar på slike spørsmål har få i dag. Men bevissthet omkring problemstillingene er nødvendig.

Hvilke konsekvenser får liberalisering av økonomien, åpning av nye markeder og frikonkurranse, dramatisk lavere lønninger for arbeiderne, fravær av rettigheter vi anser for selvfølgelige, osv., for våre virksomheter - og ikke minst for de ansatte?

Hvordan møter arbeidstakerne disse utfordringene? Hva gjør man når spillereglene endres og ofte forsvinner? Hva nå når østeuropeiske og andre land stiller med motivert og hardtarbeidende arbeidskraft til en ti-del av lønnskostnadene? Hvordan forhandler man med eiere som er «usynlige» og sitter et annet sted på kloden? Hva gjør man når høye lønnstillegg blir påvist som direkte årsaker til at bedriften får dårligere konkurranseevne? Hva gjør man når eierne som krever en helt annen inntjening enn man er vant til? Bør man ta aktivt og konstruktivt del i det som også vil kunne bli en «kreativ destruksjon» av deler av næringslivet - en smertefull, men nødvendig omstilling til noe man ennå ikke ser konsekvensene av? Må man gi avkall på hevdvunne og lovbestemte rettigheter?

I et slikt broket bilde er det som nevnt grunn til å anta at de ansatte står overfor de største utfordringene. Man har gjennom årtier vært vant til å ha en styrende rolle i virksomheten; lønnskrav, medbestemmelse, miljøforhold og ikke minst arbeidstid er blitt fastsatt gjennom ganske harmoniske forhandlinger og prosesser. Dels internt i bedriften, dels gjennom at LO og NHO legger listen for sine, dels gjennom at regjeringen har hatt en finger med i spillet dersom ting har floket seg til. Verden der ute har vært fjern.

Nå er den imidlertid her for fullt og mye nærmere. En rekke nye spørsmål melder seg: Hva gjør fagbevegelsen og de ansatte når nye eiere gir bedriften seks måneder på å snu en negativ utvikling, hvis ikke selges den som slakt? Hvordan takler man eiere som har helt andre interesser enn de som er nedfelt i arbeidsmiljøloven og ber deg jobbe fire timer lengre hver dag?

- Nordmenn er rare, de tar pauser hele tiden, uttalte en «gjestearbeider» fra Polen til Aftenposten i sommer. Hvis de da ikke er på møter, eller blant de 400.000 som enten er uføretrygdet eller langtidssykemeldt.

Eksemplene viser at lavere kronekurs og redusert rente ikke vil være nok til at de ansatte kan møte fremtidens utfordringer på en måte som sikrer dem trygghet for inntekt og arbeid. Det fundamentale spørsmålet til fagforeningene i den nye virkeligheten er om de ser det som sin hovedoppgave å beskytte norske arbeidstakere, eller om de vil arbeide for å fremme verdien og omdømme av norske arbeidstakere i en globalisert økonomi.