Fremtidsnavigatøren: Fri oss fra kortsiktighetens tyranni!

Denne våren har vi opplevd mye som kan gi grunn til å spørre om det i det hele tatt er for sent å fornye den offentlige sektor. Legger vi kommunenes planer til grunn, vil vi ikke ha nok arbeidsplasser i Norge til å dekke vekstbehovene - selv når vi forutsetter at hele veksten i arbeidsstyrken blir kommuneansatte. Etter flere år med vekst i kommuneøkonomien, er det tydelig at vi har å gjøre med en sektor som får pustebesvær når veksten blir noe lavere enn antatt.

Det er ikke grunn til betvile engasjementet til de folkevalgte i Vardø som nedla sine verv i protest, eller alle de andre ordførerne som reiser til Oslo eller protesterer i mediene om hvor ille situasjonen er. Men dersom dette er situasjonen i Kommune-Norge, må det være lov til å spørre hvordan de kunne la sin egen interesseorganisasjon KS inngå en så kostbar lønnsavtale for kommunene?

Men hvordan opptrer så staten i denne situasjonen der kommuneøkonomien er blitt så prekær. Jo, den fortsetter som før - og vedtar ambisiøse mål og standarder som kommunene må innfri.Er det noen som husker «eldremilliarden»? Nå vet ikke jeg hvor mange flere enerom det ble på alders- og sykehjemmene, men i ettertid kan vi slå fast at dette mer eller mindre spontane valgkampløftet fra Jagland & co ble en meget tung bør for kommuneøkonomien. Man skulle tro de hadde lært, men nå gjentar mønsteret seg: Samme dagen som kommunene får beskjeden om at det ikke blir flere milliarder i revidert, vedtar stortingsflertallet en nedtrappingsplan for maksimale barnehagesatser som gjør at kommunene vil få enda mindre handlefrihet til å styrke sin økonomi.

Spillet om kommuneøkonomien er bare en del av et større styringsproblem som utfoldet seg denne våren, men som selvsagt stikker atskillig dypere: Man kan kalle det «kortsiktighetens tyranni». Eksemplene på «tyranniet» er mange. For et og et halvt år siden var det mye styr for å få vedtatt «utenlandsmilliarden» som skulle kutte helsekøer ved å sende pasienter til utlandet, ennå er en stor del av bevilgningen ubrukt. Fylkeskommunen skulle først fratas oppgaver, og så styres mot nedleggelse trodde mange - men så får de nye «trøsteoppgaver» allikevel. Det ene året vedtas konkrete langtidsplaner for jernbaneinvesteringer som Jernbaneverket og NSB planlegger i forhold til; året etter kommer meldinger og budsjettvedtak som trekker tilbake tidligere utsagn. Det er en rekke statlige etater og virksomheter, eks. SND, som nærmest går på tomgang i påvente av avklaringer og rammer fra de politisk overordnede organer.

Når skiftende politiske flertall hele tiden endrer prioriteringer i takt med den aktuelle politiske situasjon, så sender de samtidig følgende signal til kommuner, etatsledere og offentlige bedrifter: At de ikke kan forholde seg til noe som helst, at alt nærmest. flyter Og hva betyr så det? Jo, det betyr at offentlige virksomhetsledere som jo nå skulle være travelt opptatt med å fornye virksomhetene i retning av mer brukerstyring, delegering og kompetanseutvikling, opplever at de isteden må bruke energien og ressursene på å posisjonere virksomheten i forhold til opinion, presse, departement, organisasjonene, statsråder og politisk ledelse - og ikke minst Stortinget. Man kan gjerne kritisere lederne for å opptre på denne måten, men så lenge Regjeringen og stortingsflertallet demonstrerer så mye uforutsigbarhet at man nesten kan hevde at det ville vært uansvarlig for ledere å slå seg til ro med vedtak som er gjort. For hvem vet hvor lang tid det tar før vedtaket er omgjort av et annet og motstridende vedtak?

- Nå er det ikke nok å gjøre noe, men handlingen må være rettet inn mot grunnproblemene, uttalte Victor Norman i sin redegjørelse for Stortinget om modernisering, effektivisering og forenkling i offentlig sektor - med tittelen «Fra ord til handling».

Vel, spørsmålet er om ikke dette er selve grunnproblemet vi står overfor.

Det mangler ikke på vilje blant offentlige ledere til å utvikle brukertilpassede, fleksible og effektive skoler, men kan de stole på at de vil få lov? Får de lov til å samordne virksomheter som kan bety nedleggelse av kontorer? Får de lov til å omgjøre lønnsmidler til langsiktige investeringer i kompetanseutvikling? Har de frihet til å flytte på ledere som ikke leverer? Kan de stole på at det ikke kommer enda en ny «handlingsplan» eller «strakstiltak» fra statsråden som snur opp ned på vedtatte prioriteringer? Og ikke minst: Kan man basere seg på at det er Statsbudsjettet som gjelder, eller må man forberede seg på enda en budsjettrunde jfr «revidert» til våren?

Det vi trenger er en debatt om hva slags kontrakt som skal gjelde mellom våre sentrale politikerne på den ene siden, og de hundretusener av kommuner, offentlige ansatte og ledere som er satt til å utføre oppgavene på den andre siden. Offentlige virksomheter må slippes fri inne for klare og forutsigbare rammer, og gis handlerom og muligheter til å igangsette egen fornyelse og utvikling - og stilles til ansvar for resultatene de oppnår, eller ikke oppnår. Begge deler vil kreve en langsiktighet og forutsigbarhet som i dag glimrer med sitt fravær.

En av barrierene som må fjernes for å komme dit, er det tunge og sentralstyrte budsjett- og regnskapsmaskineriet. Dersom politikerne visste hvor mye tid i etater og kommuner som kastes bort på ikke-verdiskapende aktiviteter som administrasjon, budsjett, regnskap, m.v., ville vi hatt flere ramaskrik allerede. Og det er bare blitt verre, se for eksempel på revidert nasjonalbudsjett som jo i alle år ikke var annet enn en prognose og teknisk tilpasning uten budsjettpolitisk betydning, men som de siste årene er utartet til en «omkamp» som ikke minst taperne i høstens budsjettbehandling har visst å gripe begjærlig. Kanskje løsningen for offentlige virksomheter ligger i å erstatte årsbudsjettene med 3-årige rammebudsjetter?

Etter at de operative fag- og forvaltningsoppgaver stort sett er delegert til direktorater og kommuner, gjenstår spørsmålet om hva som skal være departementenes rolle i fremtiden. For på tross av delegeringen er det ca 4.000 - for det meste høyt utdannede embets- og tjenestemenn ansatt i departementene. Men hva jobber de med? Jo, foruten den altoppslukende rollen som statsrådenes «politiske sekretariat», virker det som om mer og mer av deres tid går med til interne prosesser - eller til å posisjonere seg i forhold til noe som er på gang i et annet departement.

Men er det dette som skal være departementenes nye rolle? Burde ikke departementenes oppgave snarere være å gjøre det de ikke gjør i dag; å foreta strategiske evalueringer av hva samfunnet får ut av innsatsen på de ulike områdene de er ansvarlige for? I så fall blir rollen til departementene i prinsippet den samme som stabsfunksjoner i et konsern. Da trenger vi helt sikkert ikke fire tusen forholdsvis dårlige betalte departementsansatte, men trolig ikke mer enn tusen - godt motiverte, og godt betalte. Det er de beste vi burde finne som rådgivere og ledere på områder som angår oss alle.

Til syvende og sist handler disse spørsmålene om tilliten til politikerne og til demokratiet. Når politikk i manges ører har fått en så negativ klang, så skyldes det jo nettopp at dagens «oppførsel» med engangsbevilgninger av milliarder som er uten forankring i strategiske prioriteringer og stadige omkamper rokker ved den etablerte definisjonen av at politikk som «den autoritative fastsettelse og fordeling av verdier med gyldighet for et samfunn». I stedet bærer politikken mer preg av «kortsiktighetens tyranni» der partipolitikk og «15 minutes of fame» i mediene har fortrengt langsiktighet og helhetlig styring.

Finnes det så en politikk for fremtiden, som er forskjellig fra dagens?

Spørsmålet er ikke om ikke velgerne begynner å bli så lei av «utspillspolitikken», at de er modne for en ny definisjon av politikk der det ikke primært handler om å fastsette og fordele verdier, men hvordan vi skal gjenoppfinne og gjenoppdage verdiene. Selvsagt trenger vi en politisk ledelse som makter å håndtere den grunnleggende og materielle dagsorden, men det vi lengter etter er politikere som har idéer og visjoner om hva vi vil med velstanden, velferden og kunnskapen vi har fått. For meg er det fortsatt uklart hva som er egentlig er samfunnsprosjektet til ledere som Bondevik, Petersen og Stoltenberg, hva de ønsker å bli husket for. Kanskje dette savnet også må ta noe av skylden for at vi har fått et «kortsiktighetens tyranni».