Fremtidsnavigatøren: Eksemplet Bilbao

I den postmoderne og postnasjonale retorikken er regionen et sentralt honnørord. Det nye er at politikere og næringslivsledere har kastet seg på bølgen og deklamert storslåtte regionale ambisjoner. Oslo-regionen skal bli en av de mest innovative i Europa i løpet av de neste ti årene, heter det for eksempel i konklusjonen fra et to års fellesprosjekt mellom folkevalgte, næringsliv, FoU-miljøer og organisasjoner i Oslo og Akershus. Fra andre regioner i landet lyder tilsvarende løfter. Det nye fokus på regionen som den viktigste arena for verdiskaping finner vi også i regjeringens ulike stortingsmeldinger om oppgavefordeling, distrikts- og regionalpolitikk og Langtidsprogrammet – alle fremlagt nå i vår.

Det sentrale spørsmålet er hvilke konkurransefaktorer som egentlig blir utslagsgivende i den nye konkurransen mellom regionene. Her vil skillet gå mellom de som bruker regionen som en kulisse for samordning av kommunale og næringsmessige strategier og ambisjoner fordi de tilfeldigvis grenser til hverandre, og de som faktisk klarer å gjøre regionen til en maktfaktor per se. For regionen er mer enn summen av kommunene – den kan gå på tvers av etablerte geografiske, historiske, handelsmessige og kulturelle grenser – og ha en egenart.

Etter hvert som regioners såkalte komparative fortrinn – nærhet til markeder, ressurstilgang og så videre – får mindre betydning, er det blitt vanlig å ta i bruk Michael Porters klynge-terminologi for å gi regionalpolitikken ny giv. Ifølge teorien bør myndighetene stimulere til dannelse av såkalte næringsklynger der klynger av internasjonale konkurransedyktige bedrifter samvirker med FoU-miljøer, underleverandører og tjenestemiljøer innenfor samme markedssegment eller nisje. Ifølge Oslo-rapporten vi nevnte ovenfor, skal den innovative Oslo-regionen tuftes rundt etablering av:

• Sentre for fremragende forskning innen næringsklynger som energi, maritim virksomhet og sjømat
  
• Sentre for utvikling innen strategiske næringer som finans, handel og telekommunikasjon
  
• Sentre for innovasjon innen bioteknologi, IKT og optikk
  
• Sentre for venture-kapital for kommersialisering og entreprenørskap innen alle industrier
  
• Sentre for markedsføring av internasjonale produkter og tjenester

Er så dette bare drømmer, eller finnes det grunnlag for den regionale optimismen? Bare tiden vil vise hvor mange «fremragende» sentre mennesker i Oslo-regionen vil klare å utvikle i et tiårsperspektiv. Arbeidet og politikken bør starte på et annet plan, nemlig å spørre: Hvor står vi egentlig? Og hva skal til for å skape en positiv utvikling?

Når det gjelder Oslo-regionen, må vi konstatere at utgangspunktet er heller skrøpelig: I en ny rapport ble det slått fast at Oslo-regionen i beste fall betraktes som fraværende, og i verste fall har et negativt omdømme i resten av verden. Regionen forbindes mest med sport og fred, men betraktes ellers som perifer, dyr og lite dynamisk. Den demografiske utviklingen viser at Oslo de neste tiårene vil bli dominert av middelaldrende og eldre dersom flyttestrømmen av barnefamilier ikke snus. De siste fire årene har antall studenter som vil studere i Oslo sunket fra 61.866 til 39.043. Dette innebærer at hovedstadsregionen må kjempe både om den attraktive delen av befolkningen som er yrkesaktive og betaler skatt, samt fremtidens kunnskapsarbeidere.

Oslo-regionen oppfattes heller ikke av omverdenen som et sentrum for den nye økonomien, slik Stockholm og Helsinki har markert seg. Skyldes det bare fravær av lokomotiver som Ericsson og Nokia, eller er det også andre faktorer som skal til for å skape innovative regioner som markerer seg i europeisk og global sammenheng?

Future Preview tok turen til Tate Modern i London og besøkte utstillingen Century City – art and culture in the modern metropolis. Det slo oss hvor nær sammenheng det er mellom storhet i økonomi og storhet i kulturlivet. Innovasjon og vekst i den ene sektoren følges ofte i de andre sektorene – de har et symbiotisk forhold. Det er derimot ikke gitt at veksten og innovasjonen kommer først i næringslivet for så å smitte over på kulturlivet.

Bilbao er beste eksempel på det motsatte i vår tid. Byen var loslitt, industrien lå brakk og var dømt nedenom og hjem av de fleste. Når det først var så galt fatt, kunne det vanskelig bli verre, tenkte de og ville gjøre det siste støt – nemlig bygge et museum som verden ikke hadde sett maken til. Etter å ha svidd av rundt 100 millioner dollar, sto Guggenheim museet ferdig i 1997. Det var starten på en ny æra, og Bilbao gikk fra å være en utdøende industriby til å bli en levende postmoderne by med blomstrende kulturliv, et sterkt voksende næringsliv og et sør-europeisk senter for den nye økonomien der kunnskapsarbeidere fra hele verden strømmer til. Noe av det samme fenomenet finner vi i Barcelona, som også har fått sin renessanse på 1990-tallet. Med kunsten som døråpner, fulgt av en bevisst satsing der det offentlige legger til rette for nyetablering i form av rådgivning og økonomisk tilrettelegging, har byen etablert et innovativt og internasjonalt næringsliv. Konklusjonen er at kultur, økonomi og sosiale forhold er bærebjelkene i en urban kultur. Spørsmålet vi stiller oss, er om Oslo vet å spille på de tre strengene i sin ambisjon om å bli en av Europas mest innovative regioner, eller om vekten legges ensidig på økonomi. Hvorfor er for eksempel ikke den nye operaen og mulighetene for å etablere en dynamisk kulturregion nevnt i rapporten?

Storbyer som Oslo og kommuner rundt om i landet må erkjenne at de konkurrerer både på en nasjonal og en global arena. For kunnskapsarbeidere, kunstnere og bedrifter står ikke valget mellom Kongsberg og Oslo eller Sande og Stavanger, men mellom steder og regioner i hele Nord-Europa. Regioner må gi svar på hva kan de stille opp med som ingen andre har, hva tilbyr de talenter og arbeidskraft fra andre verdensdeler, med andre hudfarger og religion? I dag er ikke størrelsen viktigst – det er den kulturelle dynamikken som i stor grad avgjør hvilke regioner, byer og kommuner som blir vinnerne.

Svenske FöreningsSparbanken har nylig lagt frem en spennende studie av ti kommuner som kan vise til positive eller lovende resultater i utviklingsarbeidet sitt. Kommunene er ulike i forhold til størrelse, sentralisering, næringsstruktur og spesielle utfordringer, og de er fra Finland, Danmark, Norge (Haram), Nederland, Tyskland og USA. FöreningsSparbanken konkluderer med at fellesnevneren for fremgangsrike kommuner er deres innstilling til at det er mulig å påvirke deres fremtid, at det går an å snu negativ utvikling, og at forandring er en kontinuerlig prosess.

Fellesnevneren for de ti kommunene var at de i ulik grad satset bevisst på:

• Involvering: Innbyggerne betraktes som kunder, og deres innflytelse ses på som viktig drivkraft for endring. Innbyggernes delaktighet bedrer beslutningsprosessen i kommunen, og de blir selv bedre i stand til å aktivere seg og se egne muligheter.

• Desentralisering: Beslutninger tas så nært som mulig de som omfattes av beslutningene. Erfaringen er at de kommunalt ansatte tar et større ansvar.

• IT: Brukes aktivt for å etablere møteplasser, kurs og utdanning. Er også viktig redskap for å forenkle innbyggernes kommunikasjon og transaksjoner med kommunen. IT prioriteres i alle fremtidskommuner, og er en integrert del av deres strategi- og planarbeid.

• Mangfold: Stor satsing på sysselsetting og integrasjon av innvandrere. Bruke sosialt og kulturelt mangfold aktivt for å skape vekst. Det handler også om å etablere et mer sammensatt næringsliv slik at man ikke gjør seg avhengig av få bedrifter eller bransjer.

• «Det avgjørende triangel»: Samspill og samarbeid mellom kommune, næringsliv og læresteder. Det handler om å utvikle et felles ansvar for kommunens utvikling og sørge for å tette ansvarshull. Flere kommuner viser også til betydelig innovasjon og verdiskaping som resultat av samarbeid mellom bedrifter, høyskoler/universiteter og det offentlige.

• Sammenligning: Sammenligner seg regelmessig med andre og seg selv over tid for å måle bedring/forverring (benchmarking).

• Møteplasser: Virtuelle og virkelige møteplasser blir stadig viktigere slik at mennesker møtes for dialog og tilhørighet.

I de fremgangsrike regionene og kommunene er det mange ting som ikke er som før. Et kjennetegn er for eksempel at de tradisjonelle skillene mellom økonomi og kultur, det materielle og immaterielle, det allmennyttige og det kommersielle, bedrift og samfunn brytes ned og viskes ut. Konkurransen mellom regionene vil i fremtiden kanskje ikke stå om næringsklynger, men om de har en tydelig karakter eller «merkeprofil» som tiltrekker seg både innbyggere, næringsliv og læremiljøer.