Fremtidsnavigatøren: Digital handlingslammelse

Mens politikerne i høst vil krangle om kommuneøkonomi, alkoholavgifter og barnehagesatser, er det noen spørsmål vi ikke kommer til å høre så mye om. Dessverre er det ofte de viktige og samfunnsformende veivalgene vi ikke diskuterer, enten fordi de er for kompliserte og uoversiktlige – eller fordi det er sterke interesser som sørger for at veivalgene ikke kommer på den politiske agendaen. Et av disse veivalgene handler om vår digitale fremtid, og om hvor mange milliarder skattebetalerne skal risikere å tape for at bestemte etater og aktører skal få sine egne nett.

Hvilke milliardprosjekter mener vi? Justisdepartementet planlegger et eget mobilradiosystem for nødetatene, TETRA, med en anslått prislapp på ca. 4 milliarder, og årlige driftskostnader på nærmere en halv milliard kroner. Jernbaneverket planlegger et togradiosystem, GSM-R, en investering på 1-2 milliarder, avhengig av hvor mange strekninger man satser på å dekke. NRK og TV2 har søkt på Kulturdepartementets lisens om å bygge et bakkebasert kringkastingsnett for ca. 2 milliarder kroner. Selvsagt har også Forsvaret sitt eget kommunikasjonsnett, som det investeres store ressurser i å digitalisere og oppgradere.

«Den fragmenterte staten» var betegnelsen som Makt- og demokratiutredningen ga på dagens norske stat, og det ser vi et godt eksempel på her. Det er mange flere som arbeider for løsninger som tjener helt spesielle gruppers behov, enn det er som arbeider for «allmenningens» interesser.

I dette tilfellet heter allmenningens interesser konvergens, kall det gjerne åpne flerbruksnett. Jo flere spesialnett som departementene med Stortingets velsignelse vedtar å bygge, jo vanskeligere blir det å gjennomføre de samme myndigheters målsetting om et konvergerende flerbruksnett.

Konvergensen bygger på at alle digitale signaler etter hvert vil bruke samme språk, det vil si den såkalte IP-standarden som også ligger til grunn for Internett. Alle er tilsynelatende enige om at kringkasting, fasttelefoni, Internett, mobiltelefoni og videotjenester smelter sammen rundt dette felles språket og den felles plattformen. I Internettets første fase bidro både mangel på båndbredde og sikkerhets- og betalingssystemer til at mange var skeptiske til å ta i bruk den nye teknologien for virksomhetskritiske funksjoner, men dette er nå raskt i ferd med å endre seg med digitale signaturer, krypteringsløsninger og sikre betalingssystemer. Det er det siste som gjør at helsesektoren og banker i dag kan lage «lukkede» nett på det samme offentlige nettet som du og jeg bruker, og at Hollywood nå har bestemt seg for å satse på å utvikle et IP-basert «hjemmekinotilbud» (MovieLink) til brukere med bredbåndskapasitet. Det samme skjer på mobilområdet. Allerede i dagens nett har for eksempel den norske regjeringen etablert en avlyttingssikker «gruppe» av GSM-brukere. I den neste generasjons mobilnett, den såkalte UMTS, vil også mobilkommunikasjon bygge på IP – med alle de fordeler mht. kostnader, kapasitet og kvalitet som det innebærer.

Utviklingen peker altså mot åpne og sømløse flerbruksnett, kall det gjerne åpent veisystem tilpasset alle slags biltyper. De fleste synes enige om at fremtidens nett er et IP-nett som tar i bruk fiberoptikk så langt mot kunden det økonomisk lar seg gjøre, og benytter trådløse teknologier eller Telenors kobbernett de siste meterne frem til boligen.

Men å komme dit er lettere sagt enn gjort. En av motkreftene er at det finnes så tunge kommersielle og institusjonelle krefter som har investert store ressurser i gårsdagens løsninger. Satellitt- og kabel TV selskapene for eksempel, satser tungt for å selge utstyr som medfører at du vil bli mindre fristet av NRKs og TVs bakkenett eller bredbånds-TV den dagen dette blir et reelt tilbud.

Sett fra de ulike brukerinteressenes side kan det også virke fornuftig og nødvendig å bygge dedikerte nett av denne typen. Men ett av problemene er at det gjerne er staten og skattebetalerne som får smellen når store offentlige IKT-prosjekter mislykkes, vi har tidligere sett at de har en stygg tendens til å gjøre det. Men det er allikevel ikke hovedproblemet. Hovedproblemet med etatenes ulike nettsatsinger, er at man ved å satse på gårsdagens løsninger vil gjøre det enda vanskeligere for Norge å realisere den såkalte eNorge-visjonen.

Dersom vi i dag studerer løftene fra eNorge-planen lansert i 2000, kan den gjerne kalles drømmen som ble til et mareritt. Etter eMinisterens bramfrie løfter om «virksom konkurranse» og «rask utbygging av bredbånd i hele landet», har vi fått en situasjon der det i realiteten er Telenors aksjonærer som legger premissene og avgjør tempoet for videre utbygging av bredbånd. På brukersiden var Norge tidlig ute med å ta i bruk Internett, men flere sammenligninger tyder på at Norge nå sakker akterut når det gjelder å ta i bruk digitale og virtuelle løsninger i offentlig forvaltning og tjenesteyting. Norge kommer stadig lengre ned på listen over OECD-land rangert etter antall bredbåndsabonnenter per hode.

En viktig årsak til den aktuelle situasjonen er at modellene som myndighetene og markedet har bygget på når det gjelder bredbånd og digitalt innhold er i dyp krise: Konkurransen virker ikke, forretningsmodellene virker ikke og kapitalmarkedene som skulle finansiere det hele er tørket inn etter å ha kastet bort milliarder på luftslott som ikke lot seg realisere. Det økonomiske tilbakeslaget med fall i annonseinntekter har forsterket krisen.

Innholds- og tjenesteleverandører som skulle gi eNorge-visjonen innhold sitter for det meste, etter å ha tapt penger på Internett-bølgen, på gjerdet og venter på at det skal bli flere brukere – og løsninger som gir Telenor mindre kontroll over alle ledd i verdikjeden.

Alternativet til dagens situasjon er neppe å satse på enda flere separate nett slik det nå planlegges, men å kanalisere alle etaters og virksomheters behov mot et åpent flerbruksnett som kan gi bredere samfunnsgevinster. Det samme gjelder på mobilområdet, der både GSM-standarden og spesielt UMTS-nettene gir rom for lukkede applikasjoner for spesielle brukergrupper. I Tyskland har for eksempel Vodaphone nylig lansert en modell for å dekke nødetatenes helt spesielle behov på GSM/UMTS-nettet.

Nå har regjeringen varslet at den skal utgi en stortingsmelding om bredbånd i 2003, som Stortinget kanskje ikke rekker å behandle før i 2004? En stortingsmelding kan derfor like gjerne være et signal om at det ikke vil skje stort på området på flere år. Men ettersom utålmodigheten er voksende og det står milliardgevinster på spill, kan man heller ikke utelukke et alternativt scenario: At staten, kommuner og kraftsektoren klarer å utvikle en «norsk modell» for samarbeid på bredbåndssektoren.

Elementene i en slik ny bredbåndscocktail kunne være:

n Kommunene: Istedenfor at småbedrifter, skoler, institusjoner, borettslag og husholdninger forhandler med ulike teleoperatører om dyre bredbåndslinjer, kan kommunen ta initiativ til et «spleiselag» for å bygge lokale bredbåndsnett som dekker størstedelen av kommunens potensielle brukere. Mange slike nett vil kunne finansieres gjennom innsparte tele- og datautgifter og verdiøkte tjenester, men også annen finansiering vil være nødvendig.

n Energiselskapene har kapital og føringsveier, og en sterk forankring i lokale og regionale miljøer. Flere energiselskaper har eller planlegger å bygge bredbåndsnett i sine regioner, eks. Lyse, BKK, Agder mv.. Energiselskapene bør kunne spille en utløsende rolle når det gjelder å samordne de ulike lokale og regionale nettene som vil vokse frem.

n Staten kan kanalisere alle etaters og virksomheters behov mot et åpent flerbruksnett, og invitere til åpen anbudskonkurranse om å dekke behovene til skole, helse og digital kringkasting. I tillegg kan staten bidra til at det statlige BaneTele som i fjor kjøpte Enitels moderne fibernett samordnes med Statkraft-familiens investeringer i bredbånd, samt stimulere til bygging av lokalnett gjennom veiledning til kommunene. Med besparelsene som oppnås på andre områder, bør Staten i tillegg kunne stimulere med investeringsstøtte til lokalnett i tynt befolkede områder slik bl.a. Sverige har gjort.

Staten har med andre ord virkemidler den kan bruke, som konkurransetilsyn, som innkjøper og som bruker. Er det dristighet og fremtidsvisjoner vi mangler?