Ferske ledere
Økonomisk Rapport har undersøkt hvor lenge lederne i landets 51 største børsbedrifter har sittet i sjefsstolen. Gjennomsnittlig fartstid er cirka 4,5 år.
De største selskapene har de ferskeste lederne. Statoil er landets største selskap. Toppsjefen der, Inge K. Hansen, er bare konstituert, og har sittet noen få måneder i sjefsstolen. Norske Hydro er landets nest største bedrift. Toppsjefen der er Eivind Reiten, som bare har vært generaldirektør i to år og ni måneder. Landets tredje største bedrift er Telenor. I dette selskapet har Jon Fredrik Baksaas vært konsernsjef i drøye to og et halvt år. I landets 7., 8. og 9. største selskaper, målt etter markedsverdi, har sjefene bare tronet på toppen i null, null og null år. Altså bare i måneder i alle tre selskaper, som er Norske Skog, Frontline og Stolt Offshore. I forhold til dem fremstår Finn Jebsen som rene veteranen med sin fartstid på over to og et halvt år i Orkla, landets sjette største foretak.
UTLENDINGENE TOPPER
Bare to av landets ti største selskaper har en toppsjef med fartstid over seks år. Det er Richard D. Fain i Royal Caribbean Cruises (RCCL) og Bill Castell i Amersham De holder til gjengjeld hus i USA og England og leder selskap som er resultat av fusjon med norsk selskap og det selskapet de ledet fra før.
12 av de 51 selskapene vi har undersøkt har en leder som har sittet i sjefsstolen over syv år. Lengst erfaring av de norske har Veidekkes Terje Venold og Schibsteds Kjell Aamot, begge snart 15 år.
OPPRYKK
Vi har oversikt over bakgrunnen til litt over 30 av de 51 topplederne. Bare et mindretall ble hentet inn fra andre bedrifter. Det vanlige er at en toppleder blir hentet fra direktørsjiktet i samme bedrift. Manglende erfaring fra den absolutte toppen blir altså forsøkt kompensert med at den nye sjefen kjenner kulturen i selskapet. En del av selskapene vi har undersøkt er sterkt dominert en storeier (som ikke nødvendigvis har aksjeflertallet). Her sikres erfaring ved at familiens mann blir styremedlem, ofte leder. Han har ofte vært daglig leder tidligere. Dette gjelder over 20 av selskapene, blant de fleste rederiene på listen. Ellers nevner vi Schibsted, Tomra, Tandberg, PGS, Ekornes, Rieber & Søn og Kjell Inge Røkkes rolle i Aker Kværner.
Det ser ut til å være teknologibedriftene og bankene som er mest tilbøyelige til å hente toppsjefen utenfra. Da henter de som regel inn en person som er daglig leder i et annet og mindre selskap.
MØNSTER
Det klareste mønsteret er at de største bedriftene har de ferskeste lederne. Ut fra den generelle kunnskapen vi har om sjefsskiftene her, skyldes det ikke at det blåser mest på de høyeste toppene. Riktig nok ble Jens P. Heyerdahl d.y. fjernet fra stillingen, og Olav Fjell hadde fremdels hatt jobben sin hvis den hadde vært i en mindre synlig bedrift enn Statoil, men sjefsskiftene i Hydro, Telenor og Norske Skog var frivillige avganger fra menn som nærmer seg pensjonsalderen.
Det er en variasjon av grunner til sjefsskiftene. De færreste skjedde fordi selskapet gikk svært dårlig. Kanskje er det fallskjermer og lukrative pensjonsavtaler som skaper denne gjennomtrekken i landets best betalte stillinger?