Fermtidsnavigatøren: Fremtidens fondsforvaltning

Samtidig som nye forskerrapporter avdekker at klimaendringene vil komme raskere og mer brutalt enn vi tidligere har lagt til grunn, synes det som om fondsforvalterne fortsatt går og venter på at aksjemarkedene igjen skal ta seg opp «som i gode, gamle dager». Mens media ruller ut regnskapsskandaler i Enron og andre «vekstselskaper» som avslører at markedene er blitt holdt for narr, fortsetter aksjeanalytikere å produsere selskapsvurderinger som til forveksling likner dem vi har sett før.

Det siste tiåret har på mange måter vært et eventyr for aktørene på aksjemarkedene. Bedriftene har fått billig egenkapital, meglere og tilretteleggere har tjent enorme formuer og mange er blitt rike på verdistigning og opsjonsavtaler. Etter det kraftige fallet i 2001, er det mange som forventer at trenden skal snu i 2002 - slik det for eksempel skjedde etter tilbakeslaget i 1987.

Kanskje optimistene vil få rett, men det er flere signaler som tyder på at vi kan være på vei inn i et annet spor. Sist gang det skjedde var perioden fra 1966 til 1982, da Dow Jones-indeksen fluktuerte rundt 1000 - før den i perioden frem til 2001 steg til rekorden på over 11 000. Hvis dette er et realistisk scenarie for de neste årene, bør fondsforvaltere kanskje begynne å lete etter andre ting enn løfter om avkastning dersom de vil holde på kundenes lojalitet.

Etter flere år med vekst og oversiktlige konkurranseforhold, står markedene for fondsforvaltning foran store endringer. Viktige stikkord er enorme tap på aksjeporteføljer og fondenes rolle i den vedvarende turbulensen, diskusjonen om forvaltning av Petroleumsfondet og DnBs satsing på å bli en skandinavisk aktør innen forvaltning. Men hvordan har forvaltningsmiljøene tenkt å posisjonere seg i forhold til de endrede omgivelsene, og hvilke kompetanser og ferdigheter vil i så fall kreves?

Bedrifter og individer kan i dag velge og vrake mellom hundrevis av aksjefond som til forveksling likner hverandre. Men hvilke valgmuligheter har jeg, dersom jeg tror klimautfordringen og CO2-kvoter vil forandre spillereglene i mange bransjer - og ønsker informasjon om fond og bedrifter som allerede har tatt hensyn til dette? Hvilken kompetanse kan forvaltningsmiljøene skilte med, dersom jeg ønsker å investere i bedrifter som rekrutterer minoriteter - eller som investerer langsiktig i utviklingen av bedriftens sosiale kapital? Hvilke fond kan jeg velge, om jeg vil satse på bedrifter som også bekjemper fattigdom når de etablerer seg i den tredje verden? Hvor er fondene som jobber med å forebygge skandaler av typen Enron eller OK Fish, eller som engasjerer i kampen mot de meningsløse fallskjermer og pensjonsavtaler vi har sett så mye av de siste årene?

Carsten Henningsen i det Oregon-baserte Portfolio 21-fondet er en av de «nye» fondsforvaltere som har en relativt god historie å fortelle. Mens Morgan Stanley-indeksen falt med 15,5 prosent i 2001, var verdifallet i hans aksjefond «bare» 5 prosent. Årsaken tillegger han fondets investeringsfilosofi som bevisst går ut på å plukke bedrifter som proaktivt utvikler bærekraftige forretningsstrategier, og som bevisst utnytter miljøeffektivitet og samfunnsansvar til å utvikle konkurransefortrinn.

De siste årene har det skjedd en bemerkelsesverdig utvikling i finansmarkedene, under overskriften «Social Responsible Investments» (SRI) - sosialt ansvarlige investeringer. Trenden ble i mange år avskrevet som en motebølge, og det var lenge vanlig å forklare mange av fondenes gode utvikling med at de hadde større innslag av it-aksjer i sine porteføljer enn vanlige fond. Nå foreligger imidlertid status for 2001, og denne viser flere interessante trekk:

De 57 SRI-fondene som følges av Socialfunds.com har i gjennomsnitt også i 2001 vist en høyere finansiell avkastning enn de tilsvarende «nøytrale» fondene.

SRI-veksten har ledet til mer aksjonæraktivisme og flere resolusjonsforslag på multinasjonale selskapers årsmøter, med stor oppmerksomhet - og i mange tilfeller innrømmelser og tilbaketog fra selskapenes side. Ett av flere eksempler på det siste er Exxons snuoperasjon i synet på klima og oljeutvinning; nå er også Exxon blitt enige med miljøbevegelsen.

I flere europeiske land, Storbritannia, Sverige og Frankrike, ble det siste året vedtatt lovendringer som krever at pensjonskasser og fond offentliggjør informasjon om hvorvidt selskapene de investerer i respekterer kravene til bærekraftig utvikling. Regelendringene har allerede ført til en markert økt interesse for sosiale og miljømessige kriterier i forbindelse med nye oppdrag. Et uttrykk for dette er også i etableringen av Eurosif i fjor, et samarbeidsforum på europeisk nivå for finans- og analytikermiljøer som jobber med SRI.

Det ble i fjor introdusert 10 nye SRI-indekser, bl.a. fra Dow Jones og FTSE, som basert på ulike kriterier sammenligner kursutvikling for SRI-investeringer med den alminnelige indeksen.

Flere uavhengige undersøkelser viser at miljø- og SRI fond har hatt en bedre eller minst like god avkastning som aksjeindeksen. Det er derfor overraskende når Norges Bank kan berette at deres såkalte «miljøportefølje» på 1 milliard kroner hadde en negativ avkastning på hele 27 prosent de tre første kvartalene fjor – mot «bare» minus 8 prosent for den ordinære aksjeporteføljen? Misforståelsen blir avslørt i bakgrunnsinformasjonen: Finansdepartementets såkalte «miljøfond» er intet miljøfond, kun en enkel utsilingsmekanisme basert på fondenes «trynefaktor» som Stortinget påla Finansdepartementet å gjennomføre. Spørsmålet som stilles for å utelukke bedrifter er om de har laget miljørapport, og om de har et utviklet miljøledelsessystem. Hvis svarene er ja, er du med i miljøporteføljen - litt forenklet fremstilt.

Som alternativ til en slik primitiv definisjon har Preview fått laget en simulering der vi sammenligner avkastningen i «miljøporteføljen» med ABN Amros miljøfond som bygger på den anerkjente analysemodellen EcoValue 21, som utarbeides av analysemiljøet Innovest. Denne simuleringen viser følgende for perioden etter 1. februar da miljøporteføljen ble innført:

Mens Norges Banks miljøportefølje falt i verdi med hele 28 prosentpoeng i perioden, var det tilsvarende tallet til EcoValue-fondet 13 prosentpoeng.

Avkastningen på ABNs bærekraftige fond er også i 2001 høyere enn referanseindeksen, Morgan Stanleys aksjeindeks, som falt med hele 26 prosent i samme periode. Dette resultatet underbygger resultatene fra systematiske undersøkelser for perioden 1997-99 som viser at bedrifter som scorer høyt på EcoValues analyser av bedriftenes 60 kriterier på bærekraftighet, gjennomgående har hatt en bedre aksjekursutvikling enn sammenlignbare konkurrenter, og til dels betydelig høyere avkastning i ressursintensive bransjer.

Fremtidens fondsforvaltning er ikke et spørsmål om avkastning eller miljø; politikk eller økonomi, etikk eller profitt. Hvis vi tror at bærekraftighet, miljøeffektivitet, sosial kapital, omdømmekapital og ressurseffektivitet har noe med fremtidens konkurransekraft å gjøre, hører de også med til kriterier vi må bruke når vi vurderer hvilke bedrifter som er mest «fremtidsrobuste». Alle som har jobbet i industrien, vet at det er stor forskjell på de bedriftene som satser på å være best i klassen, og de som bare gjør det de må gjøre.

Aksjeanalytikernes modeller og mentale kart evner ikke å fange disse forhold i dag, men hva med fremtiden?

Hva kan så myndighetene gjøre hvis de ønsker å bidra til at norske forvaltningsmiljøer ikke skal komme i bakleksa på dette området? De kan for det første se på regelverket for pensjonskasser og fond, og vurdere om det kan være behov for slike generelle retningslinjer for sosial ansvarlighet som er introdusert i Storbritannia og Sverige. Gjennom mandatene for Petroleumsfondet kan man videre bidra til at det bygges opp unike forvaltningsmiljøer i Norge. Hvorfor ikke invitere norske og utenlandske fagmiljøer til å komme med forslag til kriterier som søker å forene hensynene til bærekraftighet og høyest mulig avkastning på sikt, når det gjelder forvaltningen av petroleumsformuen?

Resultatet av en slik policyjustering ville også være at en større del av Petroleumsfondet ble plassert i bedrifter som ville tjene på strengere klimaregler i fremtiden. Dette som en motsats til det verdifallet som kan ramme petroleumsressursene, dersom vi får en sterkere beskatning av energiproduksjon basert på fossile brensler. Ikke minst Finansdepartementet burde være interessert i en slik risikospredning, eller hva?