Farlige forretninger

Han føler seg motarbeidet på alle plan. I bunnen av en øde gatestump på Kløfta ligger Ullersmo fengsel. Den siste biten må man ta til fots, vel vitende om at vaktene studerer hvert skritt via overvåkningskameraer. Fra utsiden dominerer høye gjerder, tykke murer og en port av stål. Innenfor sitter to uniformerte vakter bak skuddsikre glass. De krever identifikasjon og mobiltelefon. Deretter sluses man videre gjennom en metalldetektor og ut i en bakgård. Asfalt, betong og klar himmel, men ingen lyd. Her finnes verken busker som rasler i vinden, eller kvitrende fugler. Det eneste som høres, er en vakt som skriker «du må slutte å fotografere». Ingen skal få hjelp til å kartlegge mulige fluktruter.

Brutal tone.

- De som er flest, har alltid rett. Derfor er jeg her.

Kristoffersen åpner med en strofe av Jens Bjørneboe. Blikket vender lengselsfullt ut av vinduet, bena tripper på stedet hvil. Han skal ingen steder. Dommen lød på ni år. Økonomisk kriminalitet straffes hardt fordi forbryteren tar en kalkulert risiko, i motsetning til vold og drap, som oftest skjer i affekt. Advokat John Christian Elden mener at soning på Ullersmo er å strø salt i såret. Kristoffersen er en hvitsnippforbryter.

På forhånd var jeg advart: Mange fengslede påstår seg uskyldige. Denne mannen er dømt. Finance Credit-svindelen kostet kreditorene ufattelige 1,4 milliarder kroner, ødela Nordlandsbanken og svertet revisorkjempen KPMG.

- Jeg har blitt genierklært. Ifølge tiltalen skal jeg ha rundlurt hundrevis av revisorer og bankfolk, alle med profesjonell utdanning. Men, det er jo det reneste sludder. Økokrim vil demonisere meg, sier Kristoffersen.

I så fall har de neppe lyktes med det innenfor murene. Her er det helt andre ting enn triksing med tall som avgjør om man er farlig. En kilde i fengselsvesenet forteller om en beinhard justis hvor stemningen mellom ulike grupper er amper. Det er lettere å få respekt som muskelmann med vilje til å bruke vold enn som kontorrotte.

- De tror jeg er vant til å leve som en stor mann; holdningen er at jeg ikke kan komme og tro at jeg får privilegier. Men jeg ønsker bare å holde en lav profil, erklærer Kristoffersen.

- Er fangene brutale mot hverandre?

- Det sier seg selv at det ikke er en for­finet omgangsform her, sier Kristoffersen, ukomfortabel med temaet. Men han lar det skinne gjennom at det lønner seg å holde seg inne med de store og sterke, og å avsky de pedofile hvis man skal unngå et besøk i «kjøttavdelingen» - som er navnet på fengselets legekontor - så Kristoffersen nøyer seg med å si:

- Det er ikke meningen at man skal trives her. Fengsel er meningsløshet satt i system. Her er det ingen produksjon, bare et ekstremt byråkrati. Jeg mener at man burde få mulighet til å gjøre opp for seg med samfunnsnyttig virksomhet

Skitne triks.

Kristoffersen ser pjusk ut. Borte er den trendy hårpryden i ansiktet, de lekre dressene og prangende effektene som gjorde seg så godt på bilder. Det tok lang tid å rulle opp Finance Credit-saken, og Kristoffersen fikk sammen med kollega Torgeir Stensrud nærmere 40.000 oppslag i mediene, gjerne med kallenavnene Mett og Stappmett. Det kvalifiserer for MOS, medieoffersyndrom. Hvordan taklet Kristoffersen det?

- Én ting er å være medieoffer. En annen ting er å sitte på varetekt uten å komme til motmæle. Men det verste var at mediene gikk til angrep på hele familien, sier Kristoffersen.

Han forteller om en journalist som lokket datteren hans i en felle.

- Hun hadde mistet en klokke, og ble ringt opp med beskjeden: Klokka di er her. Da hun kom for å hente den, sto norske aviser der for å fotografere henne, sier han.

I Finance Credit-saken kunne redak­tørene krydre næringslivssidene med Se og Hør-elementer. Blant annet kunne vi lese om en elskerinne i en luksuriøs London-leilighet.

- At jeg hadde en elskerinne, var bare tull. Jeg var separert fra kona, og innledet et nytt forhold. Men da datteren min fikk leukemi, fant vi tilbake til hverandre. Jeg hadde ikke både og, som avisene skrev, erklærer Kristoffersen, som mener at medie­sirkuset transformerte hele retts­saken hans til en parodi.

- Dommeren minnet om en påfugl. Han henvendte seg til pressen som satt på galleriet, i stedet for til meg. Jeg tenkte:­ Snakk til meg, jeg er hovedpersonen!

Dolket i ryggen.

Finance Credit-partner Torgeir Stensrud la seg tidlig flat, og ble Økokrims kronvitne i saken mot Kristoffersen. Kristoffersen er bitter. Ifølge ham er Stensrud den største kjeltringen.

- Hvorfor skulle Økokrim beskytte ­Stensrud?

- Fordi Torgeir Stensrud er oberst i forsvaret, har bakgrunn i sikkerhetspolitiet og er en kongevenn, sier Kristoffersen, og legger til: - Dessuten er Stensrud en mester i å snakke folk rundt. Han hadde S i norsk. Da vi startet opp sammen, ante jeg ikke at han hadde drevet med bedrageri tid­ligere. Jeg burde ha sjekket referansene. Mannen er en kronisk svindler. Han holder jaggu på ennå. I høst snøt han en gammel dame for flere millioner. Det hjelper å gå rundt med en bibel i baklomma! (Red. anm.: Stensrud er ikke dømt for et slikt forhold, men er siktet av Økokrim).

Kristoffersen sier at 60 prosent av dommen hans kommer fra Stensruds vitneprov.

Brudd på menneskerettighetene.

Snart skal Kristoffersen tilbake på avdelingen som han deler med kosovoalbanere og polakker. Der får han god tid til å forberede saken sin for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg og til å skrive boken som handler om en mann som føler seg lurt av partneren sin, tvangsinnlagt med tung medisinering rett før rettssaken, og mener seg nektet vanlige rettsbetingelser som ankebehandling.

- Jeg sitter på dokumenter som Økokrim har holdt tilbake. Da jeg forsto hvor råtne bevisene deres er, fikk jeg hjerteinfarkt, sier Kristoffersen, og legger til:

- Man stiller svakt når etterforskere og påtalemyndighet er en og samme organisasjon. Måten de er organisert på, er en trussel mot rettssikkerheten.

Han kaller seg selv «framed». Alle i saken lyver, inkludert bankene.

- Med en milliard på vektskålen er det ikke til å forundres over at sannheten får dårlige arbeidsvilkår. Det gjelder både Økokrim og bankene. Du skal ikke se bort fra at bankene holder på med ren forsikringssvindel. De får penger igjen hvis noen blir dømt. Da er det lett å holde sannheten borte, sier han, og avslutter:

- Jeg er full av kampvilje. Snart kommer hjemmesiden med alle dokumentene, boken og runden i menneskerettighetsdomstolen. Min hilsen til det norske folk er at det er livsfarlig å drive forretninger i dette landet.