Er det i motbakke det går oppover?

(For den utålmodige: best guess er ja, ja, det kommer an på, ja, ja, nei.) Etter at de amerikanske finansskandalene, som Enron og Worldcom, rystet de fra før av hardt prøvede internasjonale finansmarkedene, og skaket tilliten til amerikansk økonomi på et bredere plan, er det blitt stilt spørsmål om det samme kunne skje her hjemme. Kanskje er vår egen hjemlige affære, den høyt profilerte kollapsen av Finance Credit, symptomer på noe av det samme? Men det er det neppe.

Ingen er ennå dømt for noe, men det er likevel klart at selskapet har gått over ende med et brak og at både kunder, banker og ansatte lider store tap. Nordlandsbanken må for eksempel ut i aksjemarkedet for å hente inn mer penger. Men at affæren skulle være symptomatisk for norsk forretningspraksis eller uttrykk for en bredere systemsvakhet er det ikke lett å finne gode argumenter for. Både med hensyn til for eksempel bokføringsregler og insentiv-ordninger for ledelsen er det fortsatt veldig store forskjeller på Norge og USA.

CAN’T HAPPEN HERE

Kredittilsynets avdelingsdirektør Anne Merete Bellamy har stilt spørsmålet om revisjon er en profesjon i krise etter Enron-skandalen, men slo omtrent i samme setning fast at svaret er nei. Men tilsynssjef Bjørn Skogstad Aamo holder likevel døren åpen for at vi kan ha elementer av det samme her hjemme. I et foredrag for revisorer nå i høst sa han riktig nok at vi foreløpig ikke har konkrete eksempler på bevisst regnskapsmanipulasjon i store børsselskaper, slik som Enron og World.com men at vi kan heller ikke i Norge se bort fra at selskapene kan legge frem regnskaper som viser et skjevt eller misvisende bilde av virksomheten.

Dette var før Finance Credit saken dukket opp. Ifølge avisene skal selskapet ha levert en versjon av regnskapet til banken og vist et annet til revisorene. Skogstad Aamo har også pekt på andre tilfeller av det han kaller «eksempler på usikkerhet rundt regnskapene» og i den forbindelse pekt spesielt på selskaper som Enitel og Intellinet. Men dette er enkelttilfeller som kommer i kjølvannet av at luften har gått ut av IT-sektoren. At det skulle være noe gjennomgående trekk, for ikke å snakke om systemrisiko, er det ingen som har argumentert godt for.

HARRYPENGER

Det er ikke bare i privat sektor møtet mellom bokføring og realitet har vært diskusjonstema. Historikeren Einar Lie har interessant nok invitert til en etisk diskusjon rundt inndekning med «harrypenger» i statsbudsjettet. Blant andre sjeføkonom Øystein Dørum i DnB er på linje med historikeren og mener regjeringen driver kreativ bokføring på en slik måte at det trolig hadde ført til beskyldninger om regnskapsjuks om en privat bedrift hadde gjort noe lignende (DN 2/12).

Vi vil for vår del ikke akkurat påstå at Enron-affæren har fått noen slående parallell i det norske statsbudsjettet men Dørum har gode poenger. Finansminister Per-Kristian Foss har for øvrig avvist at regjeringen har dekket inn budsjettforliket med harrypenger.

Men det er uansett et morsomt ord.

RISIKO - OG DET

Den ofte anbefalte «is-i-magen» metoden var ingen klar vinnerstrategi i aksjemarkedet i 2002 heller. Idéen om at en aksjeinvestering nesten under enhver omstendighet er det beste - skulle man tape penger så er det bare å flytte tidshorisonten lengre frem - ble påført mer slitasje.

I USA har vi så langt denne nedturen sett det største og lengste aksjefallet siden 1929-krakket. De tre første kvartalene i år falt forvaltningskapitalen i norske verdipapirfond med 27 milliarder kroner. Administrerende direktør Knut T. Traaseth i Aksjonærforeningen rykket ut med en av årets beste aksjeanbefalinger: Han anbefalte privatpersoner ikke å være passive når kursene stuper. Traaseth har rett i at det å klynge seg til en investering helt til bunns sjelden er noen god investeringsstrategi. Det er velkjent fra psykologisk forskning at mange kan ha en barriere mot å ta tap, da er det lettere å skyve det foran seg.

Mediene vinner imidlertid både oppgangstider og nedgangstider. I oppgangstider får vi høre om alle postbudmillionærene, slik at den som fortsatt måtte ha pengene sine i banken må føle seg som alle tiders dust. I nedgangstider får vi kampanjen mot de dårlige rådgiverne som underslo det nå åpenbare faktum at aksjemarkedet er risikabelt. (Og dette er ikke et forsvar for dårlige rådgivere.)

Risiko betyr variasjon i avkastning, og den kan være både på oppsiden og nedsiden. Som vi har fått erfare også gjennom 2002 er aksjeinvesteringer fortsatt risikable. Men, uten risiko er det som kjent heller ingen mulighet for flaks.

FRYKTEN FOR 1929

Aksjemarkedene har altså falt siden september 2000 og selv om det har gått opp de siste ukene (når dette skrives) er det for tidlig å konkludere med at nedturen er over for denne gang. En såpass langvarig nedtur har også lokket frem en del skikkelig pessimisme. «1929 er nærmere enn 1992,» mener for eksempel Svein Haga, tidligere Norse sjef. Nylig har folk som investoren Øystein Stray Spetalen sagt at det ikke er noe klima for å kjøpe aksjer når markedene har gått 30-40 prosent (han sikter til utlandet, ikke Norge) samtidig som makrotallene har vært elendige. Andre er åpenbart av en annen oppfatning siden markedene stiger i skrivende stund, men de fleste er uansett enige om at usikkerheten fortsatt er stor.

Det som det siktes til når man sammenligner med 1929 er nok ikke gjensyn med suppekjøkkenet men heller risikoen for en lang, pinefull periode med svak eller ingen vekst, kanskje deflasjon og ikke minst aksjemarkeder på sotteseng. Den lange nedturen i Japan siden slutten av 80-tallet gjorde det klart at en slik utvikling ikke er noe som bare hører mellomkrigstiden til, slik vi trodde. I november satte den amerikanske sentralbanken Federal Reserve renten ned til eksepsjonelle 1,25 %, som er laveste siden 1940-tallet. Og ennå har ikke amerikansk økonomi vist særlige tegn til å friskne til. Noen frykter at dersom rentene settes ned til null, eller nær null, er løpet kjørt: Fed har ikke tørt krutt igjen og deflasjonen kommer og tar oss. Men det trenger slett ikke å skje: Sentralbankene har flere penner i pennalet, i hovedsak snakker vi om varianter av å trykke penger. Det som skiller situasjonen nå fra tidligere, og fra Japan-caset, er at sentralbankene a) vet dette og b) er villig til å handle på sin viten. Situasjonen er som kjent helt annerledes i Norge, men går det dårlig i USA vil vi raskt få merke det her hjemme og.

KALDERE KLIMA

I 2002 ble det også klart at arbeidsmarkedet ikke bare fortsatte å stramme seg mer og mer til. De første ti månedene ble det 15.000 flere arbeidsledige - ikke først og fremst i industrien som mange tror men i mange tjenesteytende næringer. Men hvem syns synd på en forhenværende dot-commer eller eiendomsmegler? Ikke journalistene i hvert fall og mest oppmerksomhet blir følgelig først og fremst industrien til del. Og sterk lønnsvekst og valutakurs kombinert med svake markeder gjør at industrien absolutt er i faresonen fremover.

Selv om det ble noe flere arbeidsledige også i 2001 kan man snakke om et omslag i 2002: Klimaet i arbeidsmarkedet er tydelig kaldere nå. Mot slutten av året var det tegn til stagnasjon også i boligmarkedet. Anekdotene er mange (og litt overflødige siden det etter hvert finnes brukbar statistikk) men prisene flatet tydelig ut mot slutten av året, selv når man justerer for at prisene har en tendens til å falle på denne tiden av året

EURO INN BAKVEIEN?

Til tross for at det ikke er lenge siden vi fikk en omlegging av både pengepolitikk med innføring av inflasjonsmål og finanspolitikk med introduksjon av «Handlingsregelen» fortsatte diskusjonen friskt i 2002. En ting er nå at Frp-leder Carl I. Hagen ville ha sentralbanksjef Svein Gjedrem inn på teppet for å ha satt opp renten i sommer uten at han selv (Hagen altså) var overbevist om at det var nødvendig, og at SVs Øystein Djupedal «signaliserte politisk etterspill». Mer overraskende var det kanskje at tidligere finansminister og statsminister Jens Stoltenberg tok seg tid til litt høyttenkning om pengepolitikken sammen med journalister på bryggekanten i sommer. Han ville ha debatt om mandatet for pengepolitikken, som han var med på å innføre som statsminister, «slik at den kunne bli enda bedre.» Debatt fikk han, med utspill fra bl.a. Trond Giske, lenge nestlederkandidat i Arbeiderpartiet, som mente at høye renter skapte problemer for unge i etableringsfasen. For å si det med Henrik I: Tenk det, Hedda! Men vi tror kronen er sterk nok og svakhetstegnene ellers mange nok til å få lirket rentene noe ned utover året, om enn ikke så veldig mye.

De høye rentene bidro også til at kronen har styrket seg voldsomt og bidrar til å sette industrien i en konkurranseskvis. Sjefen i Statistisk sentralbyrå, Svein Longva, var så bekymret over utviklingen at han luftet idéen om å innføre euro her i landet Men Longvas innspill ble ikke møtt med større entusiasme. Men debatten får muligens nytt liv nå når svenskene har fastsatt folkeavstemning om euroen til september neste år og Euroland kanskje snart begynner ved Svinesund.