En bjørnetjeneste i stål

Debatten om George W. Bushs straffetoll på utenlandsk stål på inntil 30 prosent går høyt og de fleste økonomiske eksperter mener Bush har gjort forbrukere, og økonomien en stor bjørnetjeneste. Blant dem som har kritisert idéen er Lawrence Lindsey, George W. Bushs økonomiske rådgiver.

Mye av debatten virker som et ekko fra over 20 år tilbake. Da som nå var livsbetingelsene svake for den tradisjonelle, foreldete amerikanske stålindustrien. Håpet i «Big Steel» var at næringsvennlige Ronald Reagan ville vinne presidentvalget i 1980. Amerikansk stål hadde egentlig vært beskyttet i over 10 år men Reagan hadde ymtet at mer kunne komme hvis han satt i Det hvite hus.

GØY MED USX

Som redaktør i et fagblad i stålbransjen intervjuet jeg flere toppledere i stål, inkludert David Roderick i U.S. Steel.

Det som måtte til, mente Roderick, var høyere tollsatser for utenlandsk stål – til amerikansk stål kunne komme seg på bena igjen. Spesielt viktig var raskere avskrivninger for store kapitalinvesteringer – 10 år i stedet for 25 for et nytt stålverk for eksempel. Da ville Roderick og kolleger investere i amerikansk stål som så kunne gjenerobre hjemmemarkedet. Rodericks argument bidro blant annet til at vanligvis demokratiske stålarbeidere gikk inn for republikaneren Reagan, som vant.

Noen måneder senere fikk Roderick & Co. det de ville, inkludert både avskrivningene og kvoteordninger med progressive tollsatser på utenlandsk stål. Og så investerte Roderick – over 10 milliarder dollar – men ikke i nye smelteovner og stålverk. Roderick kjøpte oljeselskap. U.S. Steels oppgave var ikke å produsere stål men å tjene penger, sa han. Smelteverk som ikke møtte miljøkrav eller ikke kunne konkurrere ble stengt, ikke modernisert. I 1986 endret Roderick navnet fra U.S. Steel til USX, som symbol på at selskapet ikke lenger levde av stål alene. Arbeidsstokken, nærmere 350.000 i selskapets storhetstid, falt til 50.000 med bare halvparten engasjert i stål.

For ett års tid siden, da U.S. Steel fylte 100 år, påpekte lokalavisen i Pittsburgh at på 100 årsdagen var markedsverdien av selskapets stålinteresser faktisk lavere enn da J.P. Morgan kjøpte Andrew Carnegies stålinteresser for 480 millioner dollar i kontanter og stiftet U.S. Steel i 1901.

USX var fremdeles USAs største stålprodusent, men markedsandelen hadde falt fra 67 prosent i 1901 til åtte prosent i 2001, mens energi representerte 84 prosent av omsetningen, 94 prosent av overskuddet og 100 prosent av netto.

Andre stålverk har lidd en lignende eller verre skjebne. Nye såkalte «mini-stålverk» gjør brukbar profitt, selv i konkurranse med utenlandske leverandører. Men tross 30 års anstrengelser for å få den tradisjonelle stålindustrien på bena igjen, har 31 stålkonserner gått konkurs siden 1997, inkludert det engang så mektige Bethlehem Steel.

PIPEKONSERT

Og dette problemet skal altså George W. Bush løse med sitt pennestrøk av 6. mars. Det er ikke mye applaus. Teoretisk kan tiltaket hjelpe de gamle stålverkene, men neppe i praksis.

De gruppene i USA som støtter tiltaket kan telles på én hånd – selv om en skulle mangle noen fingre. Støtten kommer fra stålbransjen selv, som avviser at tradisjonell amerikansk stålproduksjon har vært irrelevant siden 70-tallet, og fra en håndfull republikanske kandidater som ser valgmuligheter i de gamle ståldistriktene kommende høst og i 2004.

Derimot møter planen bred og arg kritikk. De som gjerne bifaller ethvert tiltak for å berge amerikanske arbeidsplasser mener dette er en bjørnetjeneste. Selv på høyt hold innenfor Bush-administrasjonen er det kluss med å opprettholde en solidarisk front utad. På lederplass latterliggjør ledende aviser og tidsskrifter hele påfunnet.

Finansminister Paul O’Neill stilles ofte i Kabinettets skammekrok fordi han glemmer munnkurven og snakker oppriktig. Det er alltid en dødssynd for medlemmer av en presidents kabinett, men spesielt i Bush-administrasjonen som verdsetter blind lojalitet. På et møte i New York noen dager etter at Bush annonserte vernetollen erklærte O’Neill seg uenig og sa det vil koste flere arbeidsplasser enn det vil redde.

Han kan støtte seg til økonomiske forskere, konsernledere og fagorganisasjoner i sektorer som bruker stål. De mener hver arbeidsplass som reddes i stålbransjen vil koste 7-14 arbeidsplasser i andre sektorer. Kongressen er heller ikke imponert. Republikanerne støtter frihandel og liker ikke vernetoll. Demokratene tror tiltaket vil skade forbrukerne og etter hvert forsvinner de beskyttede arbeidsplassene likevel.

I sin kritikk sa O’Neill at stålbransjen trenger en ny struktur – les lavere kapasitet – som også Bush støtter. Forhandlinger om en slik nedtrapping begynte i Paris uken etter at Bush annonserte ståltiltaket. Målet er å redusere kapasiteten med 100 millioner tonn. USA vil ha mer. Talsmenn for Bush foreslår at ståltiltaket vil føre til mer seriøse forhandlinger mellom de 40 landene som deltar i Paris. Men spesialister på internasjonal handel tror det vil slå feil, siden redusert amerikansk import bare vil forverre situasjonen i stålmarkedet.

OPPFINNSOMT

Uttalelser fra handelsambassadør Robert Zoellick gir heller ikke inntrykk av en stålpolitikk med sunn og vel gjennomtenkt strategi. I Brasil sa Zoellick at det var hjemmepolitiske forhold som lå bak beslutningen. Frihandel må ha bred politisk støtte i hjemmemarkedet og vernetiltaket er myntet på å bygge koalisjoner for frihandel. I Europa gjorde Zoellick det klart at den sterke dollaren er et viktig element i Bushs beslutning.

I en kommentar skrev den konservative analytikeren Bruce Bartlett at Zoellicks forsøk på å fremstille straffetollen som frihandelstiltak var en forestilling verdig Bill Clinton.

Den hjemmepolitiske koalisjonen Zoellick sikter til har å gjøre med valgpolitikk, ikke frihandel. Det er egentlig bare seks av 435 kongressvalgdistrikter hvor stålproduksjon spiller noen rolle. Men i hver av de fem delstatene som utgjør «Rustbeltet,» fra Pennsylvania til Illinois, vil stålpåfunnet til Bush koste mange flere arbeidsplasser enn det vil beskytte. Og hele den amerikanske stålindustrien utgjør i dag bare 0,1 prosent av arbeidsmarkedet. Men distriktene kan spille en stor rolle hvis Bush skal beholde sitt syltynne flertall i Representantenes hus etter valget til høsten. Og det er sannsynligvis stålbeslutningens reelle bakgrunn.

Et annet problem er cirka 13 milliarder dollar i helse- og pensjonsordninger for pensjonerte stålarbeidere, som kan bli statens problem hvis de gamle stålverkene avvikles. Men analytikere mener det finnes bedre og billigere løsninger på det enn straffetoll.

Dollarargumentet til Zoellick er ikke overbevisende. Dollarkursen ligger riktignok nær 16 års høydepunkt, målt etter valutakursen til USAs viktigste handelspartnere. Men ingen som er interessert i internasjonal handel, verken i eller utenfor USA, har glemt at både Bush- og Clinton-administrasjonen konsekvent har presisert at en sterk dollar er i USAs beste interesse.

Bush-administrasjonens argumenter vil bli avvist i Paris, mener analytikere i amerikanske «think tanks» som påpeker at med ståltollen kan Bush-administrasjonen beskyldes for å støtte frihandel i ord, men ikke i handling.

Men det er også duket for slagsmål om den nye amerikanske stålpolitikken i WTO og skulle USA tape, kan resultatet bli ødeleggende straffetoll på en rekke amerikanske produkter.

TOMMELEN NED

Kommentarspaltene i amerikanske aviser og tidsskrifter er ikke nådige.

«En ny tariff er i virkeligheten en ny beskatning av et bredt utvalg varer. Det vil skade økonomien mens den sliter med resesjon,» skriver New York Times.

«Prisen for Bush er hans troverdighet som leder for frihandelsbevegelsen,» skrev Wall Street Journal og tilføyde: «Stålindustrien trenger sanering men historien viser at verneordningen bare vil forsinke det.»

«Dette var et djervt men selvmotsigende trekk: En skatteøkning på import fra en president som lovet skatteøkninger «over mitt lik», skrev Business Week.

Og i en spalte med tittelen «Les mine lepper 2» skriver Bruce Bartlett at dette kan ha vært den største politiske tabben siden Pappa Bush sa «Read my lips, no new taxes!»