Derfor har vi konsesjonssystem

I Norge er det flere aktører som ønsker å utnytte svingefrekvensene i den elektromagnetiske strålingen (radiobølgene) enn det finnes tilgjengelige frekvenser. Derfor må myndighetene bestemme hvem som skal få lov til å sende på de ulike frekvensene.

Frekvensene er en internasjonal naturressurs. Den internasjonale teleunionen, ITU, deler frekvensene inn i intervaller som kalles bånd. Båndene stykkes opp i ulike biter (frekvensbånd) til forskjellige formål; en bit til satellitt, en til fjernsyn, en til mobiltelefoni, så til digitale radiosendinger osv. FM-båndet, som analoge radioprogrammer sendes på, har fått sin lille bit av båndet, 87,5 – 108,0 MHz.

KRANGEL

NRK1s sendinger i Oslo går på frekvens 88,7 (som ligger på FM-båndet). Denne frekvensen brukes over hele verden, som alle andre bølgelengder. Men i Nairobi og i Sverige sender de noe annet enn NRK 1 på 88,7. Folk på grensen mot Sverige kan ta inn svenske sendinger. Hvis både Sveriges Radio og NRK1 hadde sendt på 88,7 ved Svinesund, kunne NRK vunnet kampen ved å bruke en mye kraftigere sender enn svenskene slik at deres signaler vant over de svenske i kampen om å komme inn i radioen. Siden vi er siviliserte, kriger vi ikke på denne måten. Avtaler sikrer at naboland ikke sender på samme frekvenser i grenseområder. Samme orden må det være innad i Norge. Ulike radiostasjoner på samme område må sende på forskjellige frekvenser for ikke å forstyrre hverandre. Sendingene til Radio Fredrikstad og Halden Nærradio må ligge såpass langt fra hverandre på FM-båndet at de ikke forstyrrer hverandre. Forstyrrelsesområdet på en frekvens er fem ganger så stort som det området der man kan høre sendingen. En lokalradio i Hammerfest kan sende på samme frekvens som en i Halden fordi verken senderen i Halden eller Hammerfest er sterke nok til å sende signalene til den andre kanten av landet. I prinsippet er forskjellen på et riks- og lokalnett at riksnettet består av mange store sendere, supplert med små, mens lokalradioene har hver sin lille sender.

KANAL 5

Totalt er det plass til fem nett for riksdekkende analoge radiosendinger. (Et nett er utstyr og frekvensene utstyret brukes på, for eksempel P4-nettet). Det jobbes for å finne frekvenser til det sjette nettet. NRK har tre og et halvt nett, til NRK 1, 2 og 3 og litt til NRK Alltid Nyheter og statskanalens lokalsendinger. Ett nett er avsatt til lokalradioene, mens P4 har disponert det femte nettet, det som Kanal 4 overtar. Det sjette nettet, populært kalt «Kanal 5», jobber Post- og teletilsynet med å få til. Det krever at myndighetene justerer litt i frekvensbruken, og kommer frem til «gentlemen’s agreement» med våre naboland så ikke omstokkingen forstyrrer dem. Frekvenser er dermed et politisk anliggende. En eventuelt «Kanal 5» ser ut til å kunne dekke omtrent 60 prosent av landet. Myndighetene skal utdele konsesjon til dette nettet også.

LANGBØLGEN

FM-båndet er på den kortbølgede delen av frekvensspekteret. Det vi kaller «kortbølge» er enda kortere. Både her og på mellom- og langbølge er det ledig plass for lokale radioer. Problemet er at utstyr til utbygging av kortbølgenett er for dyrt. Langebølgene gir for svake signaler med sendere til overkommelig pris. Myndighetene har utlyst langbølgekonsesjoner i Norge, men ingen meldte seg.

MAKTEN FORSVINNER?

Fordelingen av frekvensbånd til ulike formål endres etter hvert som teknologien vinner frem. Bare en liten del av kapasiteten brukes til analoge sendinger. Digitale sendinger blir sendt over andre bånd. Her er det ikke samme trengsel. Både NRK og P4 har så smått begynt med digitale radiosendinger, men de fleste radioer i de tusen hjem kan bare ta i mot analoge sendinger. Det er et åpent spørsmål om kulturministeren kan beholde sin konsesjonsmakt den dagen det er nok radioer som kan ta i mot digitale sendinger. En sannsynlig vei for P4 er å ta imot konsesjon for sending over det femte frekvensbåndet (P 5) og samtidig bygge ut digitale sendere sakte men sikkert. Det siste vil ta mange år. Imens kan nye Kanal 4 melke markedet på et nett der all infrastruktur for lengst er utbygget.

Ikke på noe område som har med ytringsfrihet å gjøre, har Staten så stor makt som i etermediene. I tillegg til å bestemme hvem som skal få lov til å drive radio- og TV-stasjoner, er kulturminister Haugland generalforsamling i NRK. Stortinget bestemmer hvor mye penger statskanalen skal ha å rutte med, etter innstilling fra regjeringen, der kulturminister og finansminister er de som legger premissene.