Clondyke i Beltikum

Det var ikke bare jordbruket som ble liggende brakk da de tre baltiske statene Estland, Latvia og Litauen med vel åtte millioner innbyggere løsrev seg fra Sovjet i 1991. Det fantes nesten ikke kapital, det var fritt frem for utenlandske investorer og långivere. Selv om de tre hovedstedene fortsatt har sine gamle bydeler noenlunde intakt, er det store vestlige kjeder og institusjoner som dominerer bybildet.

Det er svenskene som leder «racet». Særlig innen bank og finans er de dominerende, og de har kjøpt opp store deler av baltisk bank- og finansvesen. Også danskene og finnene ligger langt fremme på oppkjøpssiden, mens nordmennene særlig har bitt seg fast innen eiendom og varehandel.

Narvesen har en vekst som gjør at de snart har like stor tetthet av Narvesen-kiosker i Riga som britene har puber i London. RIMI-butikker gror opp i stor stil, og Statoil har nådd 100 bensinstasjoner og er godt synlig i trafikkbildet.

For dem blir kjøpekraften fremover avgjørende. Mens alle hadde det relativt likt - og lite å kjøpe for - under Sovjetregimet, er forskjellene nå desto større. Mens noen blir rike, øker fattigdommen. Alderstrygden er svært beskjeden, det samme er ledighetstrygd og andre sosiale tjenester.

NORDMENN VELTER INN

Selv om våre svenske naboer ligger i têt, er norske selskaper på full fart etter. Bare i løpet av dette året vil antallet bedrifter øke betydelig. 300 norske bedrifter er registrert i Baltikum i øyeblikket, tallet øker ukentlig. Felles for de aller fleste er interessen for billig og tilgjengelig arbeidskraft. Og mens arbeidskraften er billig, betales det heller ikke selskapsskatt.

- Dersom den nåværende interessen holder seg, vil en mengde norske bedrifter i svært forskjellige bransjer bli «baltisk-norske» i løpet av kort tid. Det sier ambassaderåd Arne Synnes.

Han får nesten daglig telefon fra norske bedrifter som vil rådføre seg om mulighetene for å etablere seg i de baltiske landene. Det er alt fra tekstilbedrifter til møbelprodusenter, båtfabrikanter og hyttebyggere. Mange ser for seg flytting av deler av produksjonen til lavkostlandene. Ifølge Synnes er det ikke bare billig arbeidskraft de tre landene har å by på, men også dyktige og ofte høyt utdannede folk.

Synnes mener det vi nå ser er en svært rask utvikling, der forholdene vil være ganske annerledes om 10-15 år. - Om noen få år er de beste mulighetene brukt opp, og dessuten vil lønnsnivået gå opp etter hvert. Dette er en del av globaliseringen vi ikke kommer utenom, sier han.

MED STATENS HJELP

Opplysningene om at norske bedrifter som ville flytte produksjonen eller deler av produksjonen ut av Norge kunne gjøre dette med statlig hjelp, skapte bølger blant norske politikere. Blant annet ba lederen av næringskomiteen, Olav Axelsen, finansministeren om å redegjøre for de norske ordningene og bakgrunnen for dem.

Norske selskaper som vil etablere produksjon kan i øyeblikket få støtte på to måter, gjennom Statens Nærings- og Utviklingsfond SND, og Selskapet for Industrivekst, SIVA. Begge ble opprettet for å støtte norske bedrifter i distriktene, SIVA også for å bygge opp sterke industrimiljøer i lokalområdene.

I de siste årene har likevel stadig mer gått til investeringer i Russland og Baltikum. Stortinget har bevilget 120 millioner kroner gjennom SND til investeringer i norske prosjekter i Baltikum. SIVA delfinansierer utbygging av norske næringsparker i disse områdene, der forholdene legges til rette for at norske bedrifter som er interesserte kan flytte rett inn.

LILLE SUNNMØRE

I den litauiske industribyen Panevezys har norske møbel - og tekstilbedrifter funnet sitt paradis. Arbeidsledigheten er stor, lønnsnivået på under 2000 kroner i måneden, og fagforeninger er fraværende. Norske bedrifter som tilbyr arbeid i moderne lokaler er meget populære. Folk er rett og slett glade for å få jobb.

11.mai i fjor var «Lille Sunnmøre» en realitet. En norskeid næringspark med plass til norske tekstil- og møbelbedrifter som av forskjellige årsaker ville ut av Norge. Hvilestolprodusenten Hjellegjerde fra Stordal på Vestlandet la ned den norske avdelingen i datterselskapet Hove Møbler med tretti ansatte og åpnet Hjellegjerde Baltic med 50 ansatte. Mens fortvilelsen trolig var stor på Stordal, var gleden desto større i Panevezys.

- Det var veldig vanskelig å få tak i kvalifisert arbeidskraft i Norge, her står folk i kø for å få jobb, sier direktør Ole Jacob Bonesmoen som understreker at den norske avdelingen ville blitt lagt ned uansett. Han mener også det var svært vanskelig å fortsette deres lavpriskonsept i Norge, med de høye kostnadene. Her er utgiftene en sjettedel av de norske, dessuten finnes det ikke sykefravær, sier han.

Deler av produksjonen foregår nå her, blant annet kommer bjørken som brukes i møblene herfra. Stolene selges av de fleste norske møbelkjeder.

MED SIVA-HJELP

Det var en gruppe norske møbelbedrifter som bygget opp næringsparken. De fikk god drahjelp av SIVA, som finansierte vel halvparten av anleggene. SIVAs strategi er riktignok å utvikle sterke verdiskapingsmiljøer i Norge. I de siste årene har likevel stadig mer gått til Baltikum og Russland.

Hjellegjerde har fått følge av en rekke norske bedrifter, de har Brekke Industrier i kjelleren og Haugen Baltic ved siden av. På tekstilsiden finner vi tradisjonsrike Devold Tekstil, nå UAB Devarta, med 58 ansatte. Den er bare ett år gammel, men skal allerede utvide. I Norge har et førtitall ansatte mistet jobbene sine.

HELDIG!

Devold Industrier, som eies av Ålesundselskapet Spilka-gruppen, produserer arbeidstøy, hovedsakelig for det norske markedet. Det er den arbeidsintensive delen av produksjonen, syingen, som gjøres i Litauen. Tøyet kommer i deler fra Norge, sys sammen her, og transporteres tilbake for salg.

Alveya Bubelyte er blant de 58 syerskene som fikk jobb. Via tolk forteller hun oss at hun gjennom en venninne sikret seg jobb som syerske hos Devold og at hun var svært fornøyd over å få jobben. Hun får en lønn på vel 1200 kroner i måneden.

For henne er det nok til å huse seg selv og sønnen på 13 år. For de norske eierne betyr det at de slipper unna med en lønnsutgift på mindre enn en tidel av den norske.

NORSK METALLINDUSTRI
FLYTTER

Noen mil sør for Riga i Latvia ligger den lille byen Ogre. Den har historie både som byen med den gode luften og som byen som først ble okkupert av sovjetiske tropper og senere tyske under den samme krigen. Nå kommer den til å få nye gjester.

« Bli deltaker i et nytt industrieventyr i Latvia i samarbeid og samlokalisert med andre norske bedrifter». Slik selger SIVA lokaler i nok en norsk næringspark, denne nettopp i Ogre. Selv har det spyttet inn 15 millioner kroner i finansiering av bygninger og til lønn av en lokal prosjektleder.

Og ifølge den lokale prosjektlederen, Maris Kaputs, står norske selskaper allerede nærmest i kø for å slippe til. Først ut er Trondheimsbedriften Trondheim Metallstøperi, som planlegger innflytting av virksomheten i november.

Virksomheten deres baserer seg på en forholdsvis enkel produksjon, der det ikke trengs lang opplæring eller utdanning. Det planlegger en helkontinuerlig drift over tre skift og med 70 ansatte. TM Metal Baltic blir det latviske firmanavnet.

- Vi har fem andre norske selskaper som er interessert i å etablere seg her, sier Kapusts. Alle underskrifter er imidlertid ikke skrevet og selskapene vil ennå ikke offentliggjøre hvem de er. Men de kommer og Kapusts ser for seg en stor markering i forbindelse med Grand Prix neste vår. Som kjent skal det gå av stabelen i Riga.

FRA KRØDERN

Rett over grensen til Estland, i den lille byen Valga, holder Troll Balti til. Det opprinnelige Drammen-selskapet Troll Tekstil har satt ut store deler av sin produksjon. Med 2 millioner kroner i midler fra SND bygget bedriften lokalene i Valga og startet opp for to år siden.

I Valga sitter nå 60 kvinner og syr i moderne produksjonslokaler. De får halvfabrikata sportsundertøy fra de 5 som betjener strikkeriet og produserer stoffet på Krødern i Norge. De igjen får ull fra australske sauer. Hver 14. dag kommer det lastebiler og henter ferdige produkter som så kjøres tilbake til Norge. Med navnene Røros, SWIX og Aclima på pappeskene.

- Det var så store lønnsforskjeller at vi bare måtte flytte ut, sier direktør Jan Johansen. Han mener det var svært viktig ikke å vente for lenge på å ta avgjørelsen. - Hadde vi ventet lenger, ville vi mistet markedsandeler på grunn av de høye kostnadene i Norge, sier han.

Troll Tekstil hadde produksjon flere steder i Norge, foruten i Drammen, var de på det meste representert i Krødern, Risør og på Rælingen med til sammen over 100 ansatte. I dag er det bare administrasjonen og strikkeriet på Krødern igjen av det gamle norske tekstileventyret. Resten er lagt ned. Ifølge Johansen var det ikke bare de høye kostnadene, men også problemer med å få tak i kvalifisert personell som gjorde det umulig å opprettholde driften i Norge.

- Jeg tror ikke noen tekstilprodusenter vil klare seg i Norge med det kostnadsnivået som er der. Det er ikke hyggelig å si opp folk, men det har ikke vært annet å gjøre, sier Johansen.

Virksomheten i Estland ser derimot ut til å blomstre. Lønningene ligger på rundt 3500 estiske kroon, eller vel 1800 norske kroner i måneden, og det er ikke vanskelig å få tak i folk. Budsjettet for i år er på 24 millioner kroner og bedriften forventer en fortjeneste på 10 prosent.

- Det betyr kanskje at dere flytter alt ut?

- Vi vil selvfølgelig se om vi kan utvikle virksomheten her. Fabrikken har allerede opparbeidet sitt eget kundenett, og en del av produktene går direkte herfra til kunden. Men vi har i dag ingen planer om å legge ned resten av virksomheten i Norge, sier nordmannen.