Byråd på blodjakt

Ved første øyekast har denne historien ingredienser som får mistanken frem hos mange som leser tabloidavisers kriminalreportasjer. En person med kinesisk bakgrunn kjøper en restaurant av en person med nær tilknytning til en italiener som slett ikke er ukjent med konkurser. Vi har gått inn i faktaene i saken.

Byrådet vil i praksis knuse en 43 år gammel kvinne som har kjøpt en restaurant. Vi fant at myndighetene væpnet seg med bedriftsøkonomiske feilresonnementer, udokumenterte påstander og ulogiske slutninger. Byrådsleder Erling Lae er mild i formen, men byrådet hans disponerer et maktapparat som lett kan knekke selv en ressurssterk bedriftseier.

FATALT KJØP

Dagliveien 40 AS ble for rundt ett år siden fratatt nødvendig bevilling for å drive restauranten Mamma Rosa. Selskapet, som tidligere var eiet av Constatino Lemme, hadde fremdeles nær tilknytning til Lemme-familien da Annie Shuk Fan Ma grep sjansen.

Gjennom sitt selskap, Lazio, sikret hun seg restauranten (dvs. varemerket, inventaret, leieforholdet og arbeidsgiveransvaret) 23. februar i år. Ordinær søknad om serverings- og skjenkebevillinger ble sendt Oslo kommune, som rutinemessig sendte forespørsel til politi og skattemyndigheter om de hadde noen anmerkninger om Ma.

- Leiekontrakten på den italienske restauranten jeg har i dag, Mamma Leone, går ut om tre år, og jeg vet ikke om gårdeier vil fornye kontrakten. Derfor kjøpte jeg Mamma Rosa, sier hun.

POLITIETS JOBB

Politiet nøyer seg ikke med å sjekke Mas vandel, men ber om detaljerte opplysninger på en rekke spørsmål. Dokumenter Økonomisk Rapport har gjennomgått viser at politiets saksbehandler mener at måten kjøpet er finansiert på bør være viktig for vurderingen av om Ma er skikket til å drive restaurant eller ikke. Saksbehandleren får dokumentasjon på at Lazio ga to millioner kroner for inventaret i restauranten og fem millioner for resten, og at Lazio fikk innvilget et lån i DnB for å finansiere de fem millionene. Kjernen i politiets bidrag til saken er en konklusjon om at Lazio neppe klarer å behandle et lån på fem millioner kroner med en så lav lønnsinntekt som Ma har (under 200.000) og en så lav aksjekapital som Lazio har (100.000 kroner). Aksjekapital er ikke det samme som egenkapital. Lazio har en egenkapital på 2,9 millioner kroner. I tillegg har selskapet underliggende millionverdier i tre store leiligheter i sentrale deler av Oslo. Politiets saksbehandler snubler også når det gjelder selskapets evne til å betjene gjelden. Det er naturligvis bedriftens inntjening (overskudd), og ikke det eieren tar ut i lønn, som er viktig for om selskapet klarer å betale renter og avdrag på lånet sitt. Gjennomsnittsoverskuddet for Lazio har vært på over millionen de siste fem årene, og revisor Jan Bruserud som nylig overtok revideringen av Lazio betegner selskapets inntjening som solid. Egenkapitalen beskriver han som betydelig og god. Revisoren er ikke i tvil om at Lazio klarer å behandle et slikt lån.

Politiet har både brukt feil tall fra selskapet og anvendt Mas personlige inntekt i stedet for selskapets inntjening. Selv ikke det faktum at DnB går god for selskapet ved å innvilge lånet har fått noen bjeller til å ringe hos politiet.

SVERTING

Politiets rolle stopper ikke der. De to millionene Lazio ga for inventaret lånte Ma til bedriften sin, mens hun på sin side fikk pengene fra private lån fra venner og slektninger. Politiet synes det er tvilsomt at to av fem gjeldsbrev ble signert etter at hun hadde fått pengene og etter at myndighetene ba om dokumentasjon på at hun hadde lånt pengene, underforstått at långiverne ga lånet uten skriftlig sikkerhet, men politiet henviser ikke til noe lovverk eller psykologisk kunnskap som sier at man er uskikket til å drive en bedrift selv om slektninger og venner stoler så mye på en at de ikke ber om sikkerhet når de låner ut penger. I stedet sier politiet i generelle vendinger at det ikke er uvanlig at restauranter finansieres med penger fra ulovlig virksomhet, men de legger ikke frem noe dokumentasjon på at det er tilfellet her. Politiet skriver til kommunen at de ikke vil anbefale bevilling.

Ma tror selv at politiets oppførsel skyldes at de har fått det for seg at hun ikke kan gjøre opp for seg, og at hun derfor må være Lemmes stråmann. Ma har kjøpt av Lemme-familien en gang før, inventaret til Al Capriccio og retten til å drive restauranten. Det varte en kort stund, i 1999. Bostyrer for Dagliveien 40 sier at prisen Ma ga for Mamma Rosa ligger opp til det de vurderer som markedspris.

Kommunen hevder at den ikke har lagt vekt på politiets innspill siden politiet ikke dokumenterer sine insinuasjoner. Spørsmålet er likevel om det lar deg gjøre å behandle saken upåvirket av politiets udokumenterte synsing.

INKOMPETENT

Politiets økonomiske resonnementer gjør inntrykk i Utvalget for bevillingssaker. Særlig reagerer Arve Lønnum (Fr.P.), som er forretningsadvokat i sitt private liv.

- Politiets bevillingsseksjon har utmerket seg med en haug av tåpelige uttalelser i bevillingssaker. Det har lenge vært et tema i komiteen at politiet ikke har peiling på det de driver med på dette området, sier Lønnum som er en av tre medlemmer i utvalget.

Men Ma hadde et svin på skogen, for ikke å si i oppvasken. Hun vedtok i 1999 en bot på 20.000 kroner fordi en pakistaner uten arbeidstillatelse var oppvaskhjelp i restauranten Al Capriccio fra slutten av august til 9. oktober 1999. Pakistaneren fungerte som ferievikar for sin nevø, som hadde arbeidstillatelse.

- Jeg sa ja da den ansatte foreslo at onkelen jobbet for ham i tre uker, og har fått en lekse for det. Jeg visste ikke at han ikke hadde arbeidstillatelse, og skal aldri gjøre det mer, sier Ma.

Det irregulære arbeidsforholdet ble avsluttet for over fire år siden. Kommunens næringsavdeling har fem ganger understreket overfor instanser som skal si noe om Mas vandel at det primært er lovbrudd begått de siste fire årene som har betydning i vandelsvurderingen. Det står dessuten i byrådets behandling av saken at kommunen ikke synes intermessoet er grunn god nok til å nekte bevilling. Likevel mener Byrådet at det teller som et ekstramoment mot Ma.

SYNDEN

Den "alvorligste" synden Ma har begått, er at hun fire år på rad ikke krysset av for en teoretisk beregnet personskatt. Byråden skriver at de ser alvorlig på at Ma ikke oppgav personinntekt for årene 1997 - 2000, og fastslår at det i skjerpende retning legges vekt på at det dreier seg om gjentatte overtredelser. Det kan høres ugreit ut, men fagfolk Økonomisk Rapport har vært i kontakt med sier at det snarere skulle talt i formildende retning. Ma har nemlig oppgitt personskatten på sin bedrifts selvangivelse, men ikke på sin personlige. Hvordan går det an å tro at man vil snyte på skatten ved å gi myndighetene opplysninger på ett ark som gir dem grunnlag til å slå til fordi opplysningene mangler på det andre arket? Og det fire år på rad! Første gang fikk hun beskjed om å fylle ut selvangivelsen riktig neste gang. Andre gang fikk hun en strengere beskjed. Tredje gang fikk hun en tilleggskatt på 15 prosent. Det var i 1999. Året etter fikk hun en tilleggsskatt på 30 prosent. Bare Byrådet i Oslo synes det er så alvorlig at hun bør fratas retten til å drive næring. Selv ikke ligningskontoret synes det er spesielt alvorlig. Hvis de mener noe er graverende, gir de minst 60 prosent i tilleggsskatt.

Ma forklarer selv de gjentakende feilene med at hun ikke forsto hva personskatt var. Hun trodde det var en form for restskatt.

Hun får neppe ståkarakter i skattejuss for det, men er slett ikke alene om å ikke forstå hva personskatt er. Hun har blant annet selskap av de saksbehandlerne som har behandlet bevillingssøknadene hennes og som synes det er graverende at hun har feilet på dette området. De vet heller ikke hva personskatt er, ifølge Lønnum i Utvalg for bevillingssaker. Han sier at han spurte saksbehandlerne i Næringsetaten om de visste hva personinntekt faktisk er. Det visste de ikke, og de syntes ikke det var relevant heller. Revisorer Økonomisk Rapport har vært i kontakt med bekrefter at mange bedriftseiere ikke forstår hva personskatt er.

BAGATELL

- Dette er en bagatell, og jeg forsøkte å få saksbehandleren til å forstå det, men fikk til svar at det var kommunen uvedkommende. Personskatten beregnes på eierne, men betales i praksis av bedriften fordi eieren kan kreve skatten refundert av bedriften, sier han.

(Red. komm.: Personskatt er en teoretisk beregnet skatt som myndighetene har vedtatt for å øke skattetrykket på bedrifter med aktive eiere. Den har ikke noe med lønnsskatt å gjøre. Eieren skal betale skatten, men får det betalte beløpet refundert av bedriften). Lønnum har gjennom sin praksis som forretningsadvokat observert at mange næringsdrivende tror at deres personlige selvangivelse er for lønnen sin, mens bedriftens inntekt skal føres i bedriftens selvangivelse, slik Ma har trodd.

- Det er bare en formsak at personinntekten også oppgis på den personlige selvangivelsen, sier han.

Det hører med til historien at Ma ikke har hentet ut fra bedriften de pengene hun gjennom årene har betalt i personskatt og som hun fritt og uten skatt kan få refundert fra bedriften sin. I hvert fall har ikke Økonomisk Rapport klart å spore slike uttak, og vi har snakket både med revisor og regnskapsfører. Nærmere 600.000 kroner ligger og venter på Ma, men fordi hun ikke har forstått systemet, er hun ikke klar over disse "gratis" pengene.

Selv om dette med personskatten hadde vært mer enn en bagatell, poengter Arve Lønnum at kommunen må skille mellom privatøkonomi og restaurantvirksomhet. "Vår oppgave er å vurdere om hun er egnet til å drive restaurantvirksomhet. Der har hun vist seg særdeles egnet." skriver han i sin innstilling fra Utvalget for bevillingssaker.

TILBAKEHOLDTE OPPLYSNINGER

Saksdokumentet Byrådet fikk til sin behandling av saken er på litt over tre sider. Omtrent alt er oppramsing av de såkalt negative forholdene. På beskjedne halvannen linje er det nevnt at verken kemneren, fylkesskattekontoret eller Skattefogden hadde noe bemerkninger på henne. Det faktum at hun for øvrig har drevet restaurant i åtte år uten en eneste bemerkning på regnskap og skatt til tross for hyppige bokettersyn er forbigått i stillhet. Lazios revisor har dette å si om regnskapene:.

- Det er sjelden vi ser så skikkelig utførte regnskap.

INKONSEKVENT

Lazio driver fortsatt sine to andre utesteder, Mamma Leone og Noodle Bar. Oslo kommune mener altså at Ma er uegnet til å skjenke mat og drikke i en restaurant i Øvre Slottsgate, mens hun er fullt egnet til å servere tilsvarende noen kvartaler bortenfor, der Lazios andre spisesteder holder til. Lønnum opplyser at etaten prosederte på at det er forskjell på å få en bevilling inndratt og på å få en ny.

- Før har de sagt at det ikke er forskjell. Her har de foretatt rigorøs vektlegging av små forhold. Jeg har sittet åtte år i kontrollutvalget og har aldri sett maken til begrunnelser for å nekte noen bevilling. Etaten har bare kommet med påfunn for å kunne avslå en søknad, sier Lønnum.

Saken ble løftet opp i byrådet fordi Lønnums to andre medlemmer i Utvalget for bevillingssaker, John Lundstøl (A) og Nina Tangnæs Grønvold (A), ville nekte bevilling. De fastslår at de to overtredelsene (ikke arbeidstillatelse og personsskatt) hver for seg ikke vil være utslagsgivende for å avslå bevilling, men "etter en samlet vurdering anses de å bety at søker ikke oppfyller kravet til egnethet." De mente å se et mønster av unnlatelser av å oppgi personinntekt. Det var disse formuleringene byrådet adopterte.

KATASTOFALT

For Ma er avgjørelsen katastrofal. Hun betaler løpende 200.000 kroner i lønn og husleie til Mamma Rosa. I tillegg kommer en rentebelastning på 20.000 - 25.000 kroner måneden. De ansatte var permittert da hun overtok Mamma Rosa. Hun måtte ta dem inn etter overtakelsen. Noen har måttet forlate jobben.

- Kafebevillingen var på plass da jeg kjøpte. Den er tatt fra meg. Jeg kunne holdt det gående en stund med bare den, mens jeg ventet på skjenkebevilling. Jeg har ikke gjort noe straffbart, men skal straffes på nytt for en forseelse og fordi jeg trodde personskatt var en restskatt. Det er urettferdig, sier hun.

Bobestyrer til den forrige eieren av Dagliveien 40 AS sier at Ma har antydet at hun vil heve kjøpet på grunn av bristende forutsetninger hvis hun ikke får bevilling. Det vil han godta, men hun får ikke tilbake de to millionene hun allerede får betalt for inventaret.

- Det hun har innbetalt, er et alminnelige krav i boet, sier han.

Da må hun stille seg i vanlig kreditorkø, og det vil ikke bli noe igjen til henne De månedlige 220.000 hun må ut med er uansett tapte penger. Så langt utgjør det 1,8 millioner. Hvis hun da ikke går til erstatningssak mot kommunen, og vinner. Bostyrer presser på for å få henne til å betale de gjenværende fem millioner, men hun får ikke pengene av banken før bevillingene er på plass.

- Hun må bestemme seg for å fastholde eller heve kjøpet, sier han.

I mellomtiden tappes egenkapitalen i Lazio. Kjøpet av Mamma Rosa kan ende med at også Lazio går dukken etter åtte år med solid drift. Da har 50 - 60 arbeidsplasser gått dukken.

HVEM BRYTER LOVEN?

Advokat Arne Os, som er Lazios advokat, mener slik håndheving av kommunale vedtak er sterkt i strid med forvaltningslovens forutsetninger. Advokaten sier i et brev til kommunen at det er hans klare oppfatning at vedtakene savner tilstrekkelig hjemmel, og at særlig vedtaket om serveringsbevilling er direkte lovstridig. I et brev til byrådsleder Erling Lae kaller han vedtakene skandaløse.

Han bebreider også byrådet for ikke å ha foretatt en totalvurdering av Mas egnethet. Os sier at serveringsloven fastslår at bare straffbare forhold skal tillegges vekt ved vandelsvurderingen og at det forholdet som har vært avgjørende, personskatten, ikke er straffbart. Oslo kommune har flere tvilsomme forhold til norsk lov. I serveringsloven fastslås det at "Kommunen skal ta stilling til bevillingssøknaden så raskt som mulig og senest innen 60 dager, med mindre særlige grunner foreligger" og at "I de tilfeller der kommunen av særlige grunner må bruke mer enn 60 dager på saksbehandlingen, blir behandlingsfristen kun utsatt med den tid som er absolutt nødvendig for å fatte vedtak i saken." Lazio søkte om serverings- og skjenkebevilling 21. januar. Saken var ferdigbehandlet i midten av oktober.

Oslo har byttet Byråd mens Økonomisk Rapport arbeidet med saken. Erling Lae er fremdeles byrådsleder, men Ann Kathrine Tornås fra Kristelig Folkeparti, som var ansvarlig byråd, er erstattet med Grete Horntvedt fra Høyre. Hun grep tak i saken da Økonomisk Rapport kontaktet henne og opplyser at hun har levert saken til Kommuneadvokaten for at han skal se om kommunen har det rettslige grunnlaget på plass. Mens Horntvedt gjemmer politikken bak juridiske utredninger, vakler Lazio mot avgrunnen. Kjøpet av restauranten kan koste Annie Ma fire - fem millioner kroner og tapet av to veldrevne restauranter. En dyr pris for en glipp.