Bryr seg lite om etikk

Bevisstheten om samfunnsansvar og etikk er ganske liten blant flertallet av aktørene i norsk klesbransje, og spesielt blant de mindre bedriftene, sier stipendiat Bjørn-Tore Blindheim på Samfunnsvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Stavanger.

Forskere ved Universitetet i Stavanger holder på med en undersøkelse om etikk og samfunnsansvar i tekstilbransjen. Noen foreløpige resultater fra intervjuer i små bedrifter i tekstilbransjen er klare.

Lederne i klesbransjen mener at deres klare samfunnsansvar er å bidra til reduksjon av barnearbeid i leverandørkjeden, ifølge undersøkelsen.

Mange av lederne har en klar oppfatning om at bedrifter generelt bør ta ansvar for og arbeide med verdiskaping, arbeidsforhold, menneskerettigheter, lokalsamfunn, miljø, korrupsjon og åpenhet, ifølge Blindheim, men sier også at;

- Få bedrifter har gjort etikk og samfunnsansvar til en integrert del av sin virksomhet, opplyser Blindheim.

Undersøkelsen viser at en god del av lederne i klesbransjen er fullt klar over tekstilarbeidernes lønnsbetingelser og arbeidstid ved fabrikkene i Kina og i de andre fattige produsentlandene.

- Vårt inntrykk er at dette foreløpig har gitt seg få utslag i forhold til mer systematisk arbeid med samfunnsansvar i leverandørkjeden, sier Blindheim.

Han mener det er vanskelig, men fullt mulig også for de små bedriftene å sette i verk tiltak for bedre arbeidstid, bedre lønn og bedre arbeidsforhold.

- Også de små kan være mer bevisste hvor de plasserer sine ordrer, stille strenge krav og inngå samarbeid om kontroll.

De største kleskjedene utfører, som Økonomisk Rapport skriver, kontroller og stiller krav til fabrikkene.

- Det utgjør likevel ingen garanti for at produksjonen faktisk skjer under etisk forsvarlige forhold, sier Blindheim og legger til:

- Selv store kjeder som H&M har betydelige utfordringer.

- Mange tekstilarbeidere sliter hardt, men jeg er overbevist om at vårt arbeid forbedrer forholdene ved fabrikkene. De fabrikkene som behandler sine ansatte bra, beholder folk lenger og får en bedre kvalifisert arbeidsstokk, sier Nanna Eng­qvist i H&M. Hun har nettopp kommet hjem til Sverige etter flere år som H&M- kontrollør i Kina.

Arbeiderne jobber, spiser og sover på fabrikkområdet. Det vanligste er fra fire til åtte på hvert rom. H&M setter krav om at arbeiderne skal ha hvert sitt skap for private eiendeler og at det skal finnes tilgang på dusj og toalett der de bor.

Tina Larsen i Bestseller-gruppen liker ikke mye av det hun har sett når det gjelder boforholdene ved fabrikkene i Kina.

- Når du kommer fra Europa og ser at folk bor på den måten de gjør, så blir man litt ...

Larsen finner ikke det rette ordet.

- Ved åtte av ti fabrikker bor folk i boligkomplekser på fabrikken. På de nyeste fabrikkene deler mellom fire og seks rom. På gamle fabrikker kan det være sovesaler med opptil 18 på hvert rom. Arbeiderne reiser bare hjem en gang i året, ved kinesisk nyttår. Sett med våre øyne virker jo dette umenneskelig, det gjør det absolutt, sier Larsen.

Lille Lene-V-kjeden sjekker ikke boforholdene ved de 25 kinesiske og fem europeiske fabrikkene de kjøper klær hos.

- Vi sjekker bare at de ikke bor på fabrikken, men ikke hvordan de ansatte bor. Vi har hovedfokus på arbeidsforholdene, sier markedssjef Ingrid Stokke Indahl.

Herrcorn er et innkjøpssamarbeid for produsenter av 130 klesmerker som La'Coste, Melka osv. Herrcorn produserer ingen klær selv. Administerende direktør Paul Bukier er opptatt av etikk, men ber ingen av merkevareprodusentene han distribuerer klær for dokumentere forholdene der varene produseres.

- Vi baserer oss på tillit og stoler på at våre leverandører har tingene i orden, sier han.

Flere og flere land legger ned sin egen produksjon og flytter den til de råbillige kopistene i øst, kineserne. Så lenge arbeidsledigheten på landsbygda er stor, kan lønningene holdes nede, og kravene til miljø og sikkerhet blir minimale.

Og Tyrkia lokker.

Det 70 millioner mennesker store EU-landet Tyrkia har sydd seg opp til å bli Europas største tekstilprodusent, og har tatt over mye av produksjonen fra Italia, Portugal, Spania og Hellas. Kjente merkenavn som Wrangler, Hugo Boss og Timberland produserer sine merkevarer her.

Lønningene er riktignok høyere enn i Kina, og fagorganisering er ikke forbudt. Men for norske som andre europeiske kleskjeder har det muslimske landet en stor fordel; det tar bare en knapp uke å transportere ferdige varer fra fabrikk til butikk i Norge. Fra Kina tar det en måned. Lønnsnivået ligger behagelig langt under EU-nivå, en frihandelsavtale gjør at norske innkjøpere slipper toll.

- Kineserne er i dag verdens beste klesprodusenter. De har know-how, bra tekstiler og arbeidskraften er billig sammenliknet med andre land. Når det gjelder Tyrkia, er det den siste tekstilskansen i Europa. De har lange tradisjoner innen tekstil. Dess­uten tar det mye kortere tid å få varene derfra til Norge. Det kan være en stor fordel når det gjelder moteklær som skal raskt på markedet, sier Rønning i Voice.

Økonomisk Rapport får ikke noen flere detaljer om hvor de raske tyrkiske fabrikkene er. Det får vi heller ikke av Varner, som får stadig mer av varene sine derfra, og nå er oppe i 30 prosent.

- Kvaliteten er topp, dessuten er det 20-30 prosent billigere å produsere i Tyrkia enn for eksempel i Italia. Det sier Varners hovedagent i Tyrkia, Cigdem Öztürk Elmaci. Etter først å ha bli avvist av Varners hovedkontor i Norge, har Økonomisk Rapport via andre kilder funnet frem til agentkontoret i Istanbul.

10.000 syere.

Ifølge Elmaci har Varner-gruppen avtaler med 36 tyrkiske fab­rikker, beliggende i eller nær Istanbul. De varierer fra 2000 ansatte og nedover, mellom 8000 og 10.000 syere er ansatt i fabrikkene Varner har ordrer i. De fleste syerne er menn, med en offisiell arbeidsledighet på 12 prosent er syjobbene svært attraktive. Lønningene følger tyrkiske minimumslønner, som er 1750 kroner i måneden.

Etter en del frem og tilbake får vi bli med til en av fabrikkene. ligger på et jorde ved en motorvei et stykke utenfor Istanbul, og er en av Tyrkias mest moderne tekstilfabrikker, eid av en av Tyrkias rikeste menn.

Intens during fra 2000 symaskiner og støv fra stoffer og påbegynte skjorter møter oss. 2000 syere sørger for at den norske kleskolleksjonen tar form. De får en timelønn på ni kroner. De 2000 har ingen representant fra noen lokal fagforening som kan si noe om de trives. For fagforeninger finnes ikke her.

Lukker øynene.

Sportskleskjedene er enda mindre opptatt enn andre kleskjeder av hvordan klærne de selger lages. Det er her Nils Olav Sunde og Bjørn Rune Gjelsten tjener sine klesmilliarder. De kjøper inn merkevarer og produserer ikke selv.

- Vi ber om dokumentasjon fra leverandørene om arbeidstider, sikkerhet, at de følger norske helse- og miljøstandarder. De største, som Nike og Adidas, har omfattende og detaljert dokumentasjon om forholdene på fabrikkene der de kjøper varene. Når det gjelder småleverandører, er det så som så med dokumentasjonen, sier produktsjef Bjørn Rune Hansen i Sport 1. Han tror på det han leser, stoler på leverandørene og går dem ikke nærmere etter i sømmene. Det samme gjør innkjøpsansvarlig Tom Antonsen i Sportshuset.

- Vi har jo ikke kapasitet til å undersøke fabrikkene der våre merkevareleverandører produserer varene sine, sier han.

- Men dere kan stille strenge krav til lønn, arbeidstid osv?

- Vi må stole på leverandørene. Ikke for å hvitvaske oss, men det er så mange varer vi kjøper inn, sier innkjøpsansvarlig Antonsen.

Sportskjeden XXL har forbud mot barnearbeid, men ikke mer enn det. Kjeden setter ingen krav om etikk i produksjonen av klærne de kjøper inn fra merkevareprodusenter. På sportsbutikkenes hjemmesider finner kundene detaljert informasjon om materialer og tekniske finesser. Det legger sportskjedene mye arbeid i. Informasjon om hvordan varene produseres er totalt fraværende.

Tina Larsen i Bestseller-gruppen sier:

- Vi kan ikke si at klærne produseres under perfekte forhold. Det ville være å fortelle eventyr. Vi må tørre å gå ut og si det som det er, sier hun.