Bredbånd på bunn i Norge

Det er typisk norsk å være god, proklamerte statsminister Gro Harlem Brundtland i forbindelse med tidenes beste vinter-OL på Lillehammer i 1994.

Uttalelsen har blitt en stående vits, men utsagnet holder for i hvert fall en side av det moderne norske tekno-eventyret. Vi er blant de beste på mobiltelefoni når det gjelder penetrasjon, tjenester og ikke minst SMS.

Men der slutter det. Vi dumper ned når det gjelder tredjegenerasjons mobiltelefoni. På bredbånd sakker vi akkurat nå håpløst akterover.

ALVORLIG BEKYMRET

Bransjeorganisasjonen IKT-Norge er bekymret og kan vise til tall og rapporter som understreker alvoret.

- Det offentlige er ikke på banen når det gjelder å skaffe landet en elektronisk infrastruktur, sier Per Morten Hoff som til daglig leder bransjeorganisasjonen IKT-Norge.

Så lenge vi har hatt en stat, har det offentlige gått i bresjen for å bygge ny infrastruktur: Jernbane, veier, fly, elektrisitet, telegraf og telefon. Ved overgangen til elektronisk høyhastighets kommunikasjon er det offentlige knapt synlige.

- Det som kanskje mer enn noe annet kan bidra til å opprettholde næringsliv og bosetting i distrikts-Norge blir nærmest oversett av regjering og stortingspolitikere, sier Hoff.

RAST NED FRA TOPPEN

I vinter tok bransjeorganisasjonen initiativ til en tenketank som skulle lage en visjon for det et høyteknologisk kommunikasjonssamfunn i Norge.

Nylig kom de med sin første rapport. Den er ikke bare lystelig lesning.

De siste par årene har land, næringsliv, organisasjoner, offentlig sektor og individer sakket akterut når det gjelder planer, utbygging og anvendelse av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT).

I en oversikt fra statistiske sentralbyråer i de nordiske land har Norge blitt Nordens sinke for innføring og bruk av datamaskiner, Internett, nettsteder, bredbånd, Intranett og ekstranett.

I en rapport fra konsulentselskapet Accenture rangeres land etter overgang til døgnåpen forvaltning (e-government). Canada, Australia , Finland og Norge fikk topplasseringene i 2001. De tre første forsvarer sin posisjon i 2003. Norge falt fra fjerde til sekstende plass.

Det offentlige Norge får sitt pass påskrevet. Norske myndigheter er lite innstilt på å ta i bruk IKT-løsninger. I følge World Economic Forum (WEF) må vi ta til takke med en 29. plass på en internasjonal rangering - etter land vi vanligvis ikke liker å sammenlikne oss med.

I 2003 plasserer det britiske forretningstidsskriftet The Economist Norge på en 11. plass når det gjelder utbredelse av bredbånd. I Sør-Korea er 68 prosent av husstandene knyttet opp, i Hongkong 33 prosent og i Norge fattige åtte prosent.

Det gjør ikke saken bedre et norske lønnskostnader i IKT-bransjen er de høyeste i verden.

SKAL KLATRE OPP IGJEN

En klar vinterdag i mars samlet Per Morten Hoff representanter for bransjen på toppen av Tryvannstårnet høyt over Oslo.

- Utsikten var strålende. Det kan stå som symbol for det arbeidet vi har gjort, sier han til Økonomisk Rapport.

Til stede var representanter for blant andre Accenture, Cisco, IBM, NextGenTel, Nera, NRK og Telenor. Det klare været og den flotte utsikten inspirerte. Innen fem år skal Norge klatre opp til bronse og medaljeplass blant verdens ledende bredbåndsnasjoner.

- Det er ikke småtterier, Hoff?

- Enig, men det må til. Vi etterlyser en klar visjon om hva regjering og myndigheter vil. Har vi ikke visjoner, blir vi heller ikke gode. Det blir som om landet stiler inn mot fire gull i OL. Det er da ikke for mye, sier Hoff.

- Hvorfor er det ingen representanter for offentlige myndigheter med i tenketanken?

- Vi inviterte både Næringsdepartementet og Kommunenes Sentralforbund (KS). Departementet var redde for at deltakelse skulle forplikte. KS kunne ikke avse ressurser, sier han.

Næringsdepartementet kommer med sin lenge bebudede bredbåndsmelding til Stortinget i september.

MED HATTEN I HÅNDEN

Nylig overleverte tenketanken sin visjon under den lite visjonære tittelen «Elektronisk kommunikasjon, kompetanse og opplevelse (EKKO)» til Regjeringen, Stortinget, organisasjoner og bransje.

Innen 2008 skal Norge bli verdens tredje fremste bredbåndsnasjon, målt etter utbredelse, døgnåpen forvaltning og innføring av digital kringkasting.

Rapporten omtaler ikke hvor mye det skal koste, og hvem som skal betale gildet. Det kan virke som om den ene parten som ikke er med i tenketanken - det offentlige - er tiltenkt betaleroppgaven.

Hoff bekrefter at dette delvis er riktig oppfattet.

- Det er et offentlig ansvar å bygge ut bredbånd i områder der dette ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomt, sier han.

LOBBYKAMPANJE

For hver krone norske myndigheter bruker på bredbånd, bruker de svenske myndighetene 40 kroner. Norske myndigheter har brukt rundt 200 millioner kroner, mens de svenske har avsatt åtte milliarder kroner.

- Det offentlige Norge må på banen. Til nå har de ikke vært på banen i det hele tatt, sier Hoff.

Flere steder i landet, som i Nordfjord og vest for Oslo, har lokale politikere går foran med et godt tak i bredbåndet. Sentrale politikere skyr det nærmest som pesten, mener Hoff.

Han snakker som om det dreier seg om distrikts-Norges være eller ikke-være.

- Er det ikke vel opportunistisk å gripe fatt i lokalpolitikken?

- Kanskje. Men partiene på Stortinget burde være opptatt av dette. Vi vil gjøre vårt til at det blir et tema i høstens kommunevalg, sier Hoff.

Bredbånd vil åpne for bedre service med døgnåpen forvaltning, mer rasjonell drift gjennom interkommunalt samarbeid, større effektivitet og lavere kommunale kostnader. Bredbåndsinvesteringer beskriver Hoff som nødvendige utgifter til inntekst ervervelse.

Frem til kommunevalg og til bredbåndsmeldingen legges frem for Stortinget i september vil bredbåndskammeratene renne ned dørene til byråkrater og politikere for å få budskapet gjennom. Det lover Hoff.

NY INDUSTRIELL ÆRA

Norsk tradisjonell industri nådde middagshøyden i 1998. Siden har det gått jevnt nedover - spesielt de siste årene med høy kronekurs og høye kostnader. Den europeiske industrien ligger et par år etter.

IKT-Norge ser for seg at Norge har en historisk mulighet til å komme på banen med kunnskapsbasert industri. Det generelt svake norske kapitalmiljøet og mangelen på mer risikovillig kapital er et problem.

- Norske selskaper har 30 prosent lavere egenkapital enn tilsvarende svenske, og 36 prosent lavere enn danske, hevder Hoff.

Han mener at norske selskaper tåler mindre motgang før kassen går tom enn sine konkurrenter i andre land.

- Men regjeringen fomler. Vi etterlyser større investeringsfond, gjerne som kombinerte innskudd fra offentlige og private investorer, sier Hoff som også vil ha mer offentlige kroner til forskning og utvikling.

Den norske IKT-sektoren mottar mindre enn tre prosent av midlene fra Norges forskningsråd. Det til tross for at næringen utgjør mer enn ti prosent av fastlandsøkonomien.

- Samtidig er vi den næringen som bruker mest på forskning og utvikling, sier Hoff med referanse til Statistisk sentralbyrå.

Tenketanken mener at IT-industrien er gjennom sin verste krise. I de nærmeste årene blir det ingen voldsomme oppturer eller nedturer, men en jevnt og slakt stigende utvikling.

Krefter mot og for bredbåndsutvikling i Norge

Brems til nå:

• Myndigheter ikke på banen.
  
• Lite nasjonalt innhold og tjenester
  
• Lav lønnsomhet
  
• Lite risikokapital
  
• For høye priser
  
• Monopolenes rolle

Gass fremover:

• Nyttige tjenester for brukerne
  
• Konkurranse er bra
  
• Høy kvalitet på tjenester
  
• Peer-to-Peer (p2p)
  
• Ny teknologi